Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Hanne Sigbjørnsen: Tegnehanne. Hardperm, 176 sider. Egmont, 2017.

Etter denne fasen tok selvtilliten min en uheldig 180-vending, og fortalte meg at jeg var helt utlært og til og med visste bedre enn alle andre. Dette var bare noen uker inn i min første jobb, så det var helt irrasjonelt. Jeg burde visst bedre, for jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg tok lappen. Den første tiden kjørte jeg i 40 km/t over alt, med en kontinuerlig hvilepuls på 110, før jeg plutselig en dag fikk det for meg at jeg var på nivå med en formel 1-sjåfør. Det endte med at jeg meiet ned en hel andefamilie på søndagstur.


Kona lånte bok på biblioteket, og satt i sofaen og lo høyt mens hun leste. Det vekket nysgjerrigheten min, jeg måtte jo se hva det var som var så utrolig festlig.

Hanne Sigbjørnsen aka Tegnehanne begynte som blogg. Den har jeg aldri lest, men jeg har sporadisk fått med meg det hun har skrevet for Aftenposten. Her skriver hun innlegg om forskjellige temaer, akkompagnert av relativt enkle tegninger. Disse enkle tegningene er det som gjør fenomenet Tegnehanne til det hun er. De illustrerer teksten på en helt spesiell måte, og gjør at jeg forflytter meg inn i forfatterens hode.

Fortsett å lese «Tegnehanne: Blod, svette og tress-is»

200 år på 200 sider: En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814

200 år på 200 sider omslag
Frank Aarebrot: 200 år på 200 sider. E-bok, 200 sider. Kagge forlag, 2014.

Det er unektelig litt rart å tenke på at hovedgaten i Oslo ble oppkalt etter Carl Johan, når vi den gang følte oss så undertrykt av Sverige. I dag gjør det selvsagt ingenting, for de fleste som jobber på Karl Johan er jo fra Sverige!


Frank Aarebrot, altså! For en fyr han var! Jeg kjente egentlig ikke veldig til ham før han plutselig dukket opp på skjermen for noen år siden, men til gjengjeld tok det ikke mange sekunder før jeg ble helt bergtatt.

Boka 200 år på 200 sider er en slags bokifisering av foredraget Aarebrot holdt i forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum. Gjennom 200 sider forteller han kort og greit om de viktigste historiske og politiske hendelsene i Norge fra 1814 og frem til nåtiden. Det betyr i snitt én side per år, så det er med andre ord ikke plass til å gå skikkelig i dybden. Dette gjør forfatteren også klart i forordet. Boka er delt inn i 20 kapitler, som hver tar for seg ett 10-år.

200 år på 200 sider er skrevet for akkurat sånne som meg. Det vil si vi som egentlig er interessert i historie og politikk, men som ikke kan noen ting om det, og som heller ikke gidder å sette oss inn i det fordi all litteratur på området er for tunglest.

Fortsett å lese «200 år på 200 sider: En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814»

Kniv

Kniv omslag
Jo Nesbø: Kniv. E-bok, 519 sider. Aschehoug, 2019.

Hvorfor var dette så vanskelig? Han så jo ikke engang ansiktet til personen i stolen, for alt han visste, var det ingen der, det var bare en hatt. «Det er bare en hatt,» hvisket en hes stemme i øret hans. «Men det du kjenner mot bakhodet ditt, er en helt ekte pistol.


Det er noe med Jo Nesbø og Harry Hole. Av alle bøker jeg leser er det akkurat disse som går ned på høykant. Sånn er det også med bok 12 i serien.

Premisset er enkelt: Harry har havnet på fylla igjen. Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben som foreleser på Politihøgskolen, men har har så vidt klart å berge jobben i politiet. Her blir han satt til å jobbe med saker uten stor betydning. Dette skal snart endre seg, for ikke langt ut i boka bryter helvete løs. Slik som det alltid gjør for Harry Hole.

Fortsett å lese «Kniv»

Kollektivt selvmord

Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord. E-bok, 234 sider. Aschehoug, 2007

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.


Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:


Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.

Fortsett å lese «Kollektivt selvmord»

Jordmor på jorda: Huset under Blåhammaren

Jordmor på jorda omslag
Edvard Hoem: Jordmor på jorda. E-bok, 349 sider. Forlaget Oktober, 2018.

Det var som om ho ikkje kunne for det eller visste kva det kom av: Ho byrja å grine. Ho var ute av stand til å hindre det, og den unge rorskaren dei hadde med seg, lest som om han ikkje såg det, han vende seg, som om han ikkje var sikker på kvar leia var. – Marta Kristine, sa Hans, – kva er det du græt for? – Eg veit ikkje kva det er! sa ho. – Kanskje du kan forklare det? – Det er kjenslene dine som drar av garde med deg, sa Hans. – Men no skal alt bli bra! Men om han verkeleg trudde det, var ho ikkje sikker på. Det var som om han var blitt meir gåtefull enn før. Var det skjedd noko, med han eller barna, som han enno ikkje hadde fortalt henne?


Det skulle ta nesten tre måneder før jeg klarte å fullføre ei bok i 2019. Nok en gang er det slektshistorie fra Edvard Hoem. Denne gangen handler det om Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje som, i tillegg til å være ei grepa gardskjerring også var Romsdals første jordmor.

Boka skildrer livet til Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne blir kalt, fra oppveksten sammen med foreldrene på en husmannsplass på begynnelsen av 1800-tallet, og til hennes død i 1877. Vi følger henne gjennom oppveksten og ungdomstiden, før vi får følge kampen hun kjempet for å få jobbe som jordmor, noe hun bestemte seg for allerede tidlig i barndommen at hun skulle gjøre.

Fortsett å lese «Jordmor på jorda: Huset under Blåhammaren»

D is for Dahl: A gloriumptious A-Z guide to the world of Roald Dahl

D is for Dahl omslag
Wendy Cooling: D is for Dahl. E-bok, 160 sider. Viking Juvenile, 2004.

Dear children far across the sea,
How nice of you to write to me.
I love to hear the things you say
When you are miles and miles away.
All children, and I think I’m right,
Are nicer when they’re out of sight!

-Roald Dahl


2018 har ikke vært det beste leseåret, og jeg ligger laaaangt bak de 18 bøkene jeg sa jeg skulle lese. I en slags desperasjon for å komme litt lengre, fant jeg frem Wendy Coolings samling av Roald Dahls fun facts. Dette er ei grei og overkommelig bok som jeg egentlig begynte på for lenge siden, men som jeg ikke kom skikkelig i gang med.

I alfabetisk rekkefølge slenger Cooling ut fakta på fakta om Roald Dahl, det være seg bacon, bøtter, påskeegg, familie, renhold og hundrevis av andre fakta. Mange av disse opplysningene kunne jeg fra før, mange var nye for meg, noen var veldig morsomme, og andre var helt uinteressante.

Fortsett å lese «D is for Dahl: A gloriumptious A-Z guide to the world of Roald Dahl»

Sjakken eller livet: En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur

Sjakken eller livet omslag
Atle Grønn: Sjakken eller livet. E-bok, 312 sider. Cappelen Damm, 2016.

Fem år senere, i 1995, arrangerte New York på ny en VM-kamp, denne gangen mellom Kasparov og en ung Vishy Anand. Spillestedet var spektakulært nok: 107. etasje i World Trade Center med utsikt over verdensmetropolen. Det begynte bra for Anand som holdt de åtte første partiene til remis før han vant det niende. Foran det tiende partiet fikk ikke Kasparov sove. Tankene hans gikk tilbake til det tiende partiet i VM-kampen i 1978 mellom Karpov og Kortsjnoj.


Nå har jeg blitt en sånn som leser sjakkbøker. Ikke at det egentlig er ille å være «en sånn». Jeg spiller ganske mye sjakk, og det å lese seg opp på åpningsteorier, og forskjellige sluttstillinger er jo viktig hvis man skal bli bedre. Men Sjakken eller livet er heller ikke «ei sånn» sjakkbok.

Undertittelen til boka er En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur, og boka er heller for ei anektdotesamling å regne. I del 1 (De besatte) forteller Atle Grønn korte historier om kjente og helt ukjente sjakkpersonligheter i Norge og utlandet. Han forteller mye om sin egen sjakkarriere, om sine møter med diverse motstandere, og hvordan det føles å bli satt matt av Magnus Carlsen. Leseren blir presentert for diverse sjakkstillinger i diagrammer, som forfatteren drodler rundt. Han tar oss med til parkene i New York hvor hustlere lever av å spille sjakk for penger, og han forteller om bohemene som levde og åndet for sjakken, men som ikke nødvendigvis tenker på sjakk på samme måte som andre.

I del 2 (Carlsen og kongerekka) forteller forfatteren om Magnus Carlsen og hvordan han ble verdensmester. Han analyserer kort alle partiene i begge vm-matchene mot Vishy Anand, og snakker også litt om det psykologiske spillet som ligger bak sjakkpartier på toppnivå.

Fortsett å lese «Sjakken eller livet: En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur»

Pan

Pan omslag
Knut Hamsun: Pan. Hardperm, 189 sider. Gyldendal, 1893.

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld. Det var ingen kulde, ingenting, bare en sval stilhet og et strømmende liv i skogen. Hvert træ stod og tænkte. Bærene var modne.
Så kom den to og tyvende august og de tre jærnnætter.


Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese Hamsun. Kona har lenge ment at siden jeg liker Edvard Hoem, kommer jeg også til å like Hamsun. Dessuten jobber jeg som lærer i Hamarøy kommune, så jeg føler jo at det er mer eller mindre obligatorisk å ha lest noen Hamsun-romaner.

På ferie fant jeg tilfeldigvis Pan i bokhylla der vi holder til, og kona fikk mast enda litt mer. Ok, tenkte jeg, og så satte jeg endelig i gang.

I Pan blir vi kjent med løytnant Thomas Glahn. Han bor i ei hytte i skogen sammen med hunden sin, Æsop, og livnærer seg på jakt og fiske. Han lever et enkelt liv alene for seg selv, og ser ut til å trives med det. Det hele fungerer godt helt til han treffer på den unge piken Edvarda, ei jente som det ikke er helt greit å bli klok på. Det er forelskelse og romantikk, det er fortvilelse, sjalusi og sinne. Og det er skildringer av naturen. Det hele er veldig vakkert.

Samtidig som kjærlighetens lunefullhet skildres igjen og igjen, ligger det en spenning og lokker og lurer. Vi vet lite om løytnanten, men det er tydelig at han har med seg en del i bagasjen, og det er tydelig at han sliter med å tilpasse seg normen for oppførsel i sosiale sammenhenger. På jakt i skogen, eller hjemme i hytta fungerer alt bra. Når han derimot er på handelsstedet eller i selskaper, roter Glahn det ofte til for seg selv.

Fortsett å lese «Pan»

Heimlandet. Barndom

Heimlandet. Barndom omslag
Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. E-bok, 168 sider. Forlaget Oktober, 1985

Hoem skulle alltid ligge der, og på ein måte vera hans, sjølv om han ikkje ville bu der. Det skulle vera hans heimland, eit heimland han hadde hatt i sin barndom, ja eit heimland som var Barndom, for han.


Edvard Hoem har plutselig blitt en av mine favorittforfattere. Denne gangen er det han selv som er hovedpersonen når han forteller om oppveksten sin på Hoem, og tankeprosessen når det går opp for ham hva det vil si å være odelsgutt, og beslutningen om å ikke overta gården etter faren allikevel.

I forordet skriver forfatteren at det kan være vanskelig å huske helt nøyaktig, men at nøyaktigheten heller ikke er det viktigste med boka: «Om eg hugsar feil, eller har dikta til, kva så?» Det er altså hans egen opplevelse av barndommen som skal frem.

Edvard Hoem skildrer oppveksten sin, og personene rundt ham like vakkert som han beskriver personene i de andre Hoem-bøkene jeg har lest. Han forteller om en barndom i usle kår, hvor han ikke helt visste hva han skulle ta seg til, og at jakten på ny kunnskap ble det som gjorde mulig for ham å bo der han bodde. Han forteller om hvordan det var å få lagt inn elektrisk lys, som en av de siste bygdene i Romsdal, han forteller om en bestefar som alltid var der for ham mens faren var ute og reiste, og om en mor som arbeidet sent og tidlig for å gi barna sine en best mulig oppvekst, mens hovedpersonen selv brukte tida si på å lese den ene boka etter den andre.

Vi får høre om forfatterens ønske om å bli noe større, om hvordan han lærer å dikte opp historier, og tankene rundt hvorvidt det kan være mulig å leve av å være forfatter.

Fortsett å lese «Heimlandet. Barndom»

Havets katedral

Ildefonso Falcones: Havets katedral. E-bok, 637 sider. Bazar, 2012.

Kirken ligger helt i enden av muren, like ved havet. Den heter … Joanet prøvde å komme på det. – Den heter Santa Clara. – Det er jo heller ikke jomfruen. – Nei, men det er en kvinne. Moren din er nok sammen med henne. Kanskje er hun sammen med en mann som ikke er faren din?


Det har tatt tid, men endelig har jeg klart å fullføre ei ny bok. Jeg er usikker på om det er på grunn av travle timer med studier, eller om det handler om at boka ble litt for lang og til tider litt kjedelig. Mest sannsynlig er det en blanding av begge deler.

Det begynner veldig bra. Vi er i Spania på begynnelsen av 1300-tallet. Bernat Estanyol feirer bryllup med sin vakre kone, men føydalherren dukker opp og ødelegger både bryllupsfeiringen og -natten. Dette er sterk kost, og de første timene klarte jeg ikke å legge fra meg boka.

Etter hvert får Bernat og kona en sønn, Arnau, som er hovedpersonen i historien. Vi følger Arnau fra fattig guttunge i Barcelona, til han blir voksen, gjør alle de rette valgene og ender opp som en av Barcelonas rikeste menn. Dette kan ikke ende godt. Det gjør det heller ikke, og Arnau blir etter hvert arrestert for mistanker om å ha et forhold til en jødekvinne.

Fortsett å lese «Havets katedral»