Tørst

Tørst omslag
Jo Nesbø: Tørst. E-bok, 526 sider. Aschehoug, 2017.

Kanskje var det tanken, en glipp i konsentrasjonen, men i samme stund kjente Harry revolveren bevege seg under skosålen, og han skjønte at han uforvarende hadde lettet på presset.


Påske er jo (visstnok) krimtid. Ikke at jeg er så nøye på det, men det er vel ikke tilfeldig at den nye Harry Hole-boka kom ut rett før påske. Den første «voksenboka» jeg husker å ha lest, var Kakerlakkene, den andre boka om Harry Hole. Etter dette har jeg vært superfan av Nesbø, og har lest alt han har skrevet (bortsett fra Doktor Proktor-bøkene, de sparer jeg til to-åringen blir litt eldre). Nå har vi altså kommet til Harry Hole nummer 11.

Harry Hole er gift. Han jobber ikke lenger som etterforsker, men foreleser på Politihøgskolen. Han lever et helt vanlig og a4-lignende liv, og er, for første gang på 11 bøker, det man kan kalle for lykkelig. Dette kan selvsagt ikke vare.

Etter to drap hvor ofrene har blitt bitt i halsen og tappet for blod, peker hovedmistanken på Valentin Gjertsen, en av de få draps- og voldtekstmennene som Harry Hole ikke har greid å få plassert bak lås og slå. Det tar selvsagt ikke lang tid før Harry Hole er tilbake som etterforskningsleder/privatkonsulent i Voldsavsnittet

Som med alle Nesbøs bøker, flyter språket veldig flott i Tørst. Boka er skrevet i tredje person, og selv om det er Harry Hole som er hovedpersonen, flytter Nesbø fortellerperspektiv til både mange av bipersonene, og de forskjellige drapsofrene. Å få historien fortalt fra ofrenes perspektiv, øker spenningsnivået med tusenogén prosent. Tørst er egentlig ikke ei spesielt skummel bok, men jeg kan allikevel høre morderen puste meg i nakken.

Det blir gjort klart ganske tidlig i boka hvem morderen er, men det ligger også i kortene at saken er mye mer komplisert enn som så. Nesbø strør rundt seg med hint om hvordan det hele henger sammen, men jeg har forlengst gitt opp å tørre å gjette på hvordan det hele henger sammen. Denne gangen hadde jeg en ganske god følelse på at jeg hadde skjønt gåtene, men det skulle selvsagt vise seg at jeg tok helt feil, og at de personene jeg trodde var livsfarlige, egentlig er snille som lam.

Tørst er ei kjempespennende bok, men av en eller annen grunn som det er vanskelig å sette ord på, når den ikke helt opp med tidligere Harry Hole-bøker. Det kan selvfølgelig være fordi Jo Nesbøs krimromaner er kjempedystre og at jeg har blitt glad i Jussi Adler-Olsens kamelanekdoter. Det kan også være fordi denne boka spiller veldig mye på det som skjedde i forrige bok, og at jeg ikke har hukommelse nok til å huske tilbake til hva som skjedde i Politi.

Jeg klarer heller ikke å bestemme meg for om jeg elsker eller hater den enorme cliffhangeren som boka avslutter med. Men jeg vet at jeg aller helst vil lese Harry Hole nummer 12 så tidlig som i morgen.

Tanker om dette?