Flaskepost fra P

Flaskepost fra P omslag
Jussi Adler-Olsen: Flaskepost fra P. E-bok, 525 sider. Aschehoug, 2011.

«Hjelperen din og Samir Ghazi har vært i slåsskamp på stasjonen her nå nettopp. Hadde vi ikke vært politiet, måtte vi ha ringt 112. Kan du vennligst innfinne deg her så fort som mulig og fjerne den lille satans gnomen.»


Som om det ikke var nok med å være flink til å prioritere å lese bøker, hadde jeg også planer om å utvide horisonten både når det gjelder forfattere og sjangre. Jeg har fortsatt planer om det, selv om det foreløpig bare er to forfattere (og to sjangre) som er representer på denne bloggen.

Det er jo fort gjort å bli litt hekta når det som leses er skikkelig spennende. Derfor dras jeg fort tilbake til Jussi Adler-Olsen og hans krimfortellinger med Carl Mørck og Hafez el-Assad.

En flaskepost skrevet i blod, blir funnet av en fisker utenfor Skottland. Britiske ekspertene mener at det lille de klarer å tyde av språket må være dansk, og brevet havner derfor i Avdeling Qs kontorer.

Carl Mørck og Assad setter i gang med å løse saken. De samler spor etter spor og avdekker puslespillet bit for bit. Til slutt, når de siste brikkene er på plass, kommer de til unnsetning i såkalt grevens tid. Uten en stor spoiler alert, kan jeg avsløre at det går bra til slutt. Jeg hadde heller ikke ventet noe annet, dette er helt ordinær krim.

Det høres kanskje ut som om dette er kjedelig. Det er det absolutt ikke. Jeg elsker ordinær krim. Bok nummer tre i serien om Carl Mørck er større enn de to forrige. Men her er også utrolig mange nydelige detaljer og relativt store digresjoner og avsporinger.

I tillegg til å løse mysteriet om flaskeposten, må Mørck og Assad hjelpe folkene i Avdeling A med en rekke brannstiftelser. I tillegg har Mørck det tøft på hjemmebane. Stesønnen flyr i alle retninger, ekskona truer med å flytte hjem igjen og hans tidligere kollega, Hardy, som ble lam i en skyteepisode en tid tilbake, har flyttet inn i stua. Som om ikke det er nok, får Mørck stifte bekjentskap med en schizofren assistent. Da sier det seg selv at det blir vanskelig å komme i buksa på psykologen (som har hjulpet ham gjennom traumene etter tidligere nevnte skyteepisode).

Det er disse enkle sidesporene som gjør Adler-Olsens bøker så utrolig bra. Den dystre og spennende hovedhistorien blir på en måte enda mer dyster og spennende, og samtidig blir det ikke helt deprimerende og lese om gale mordere med traumatisk oppvekst.

Som tidligere i Adler-Olsens bøker, fortelles historien fra forskjellige synsvinkler. De fleste kapitlene fortelles fra Mørcks ståsted, men vi får også deler av historien fortalt fra forskjellige ofre, gjerningspersonen selv, gjerningsmannens kone, og konas elsker. De mange synsvinklene, samt små hopp i tiden, gjør at det til tider kan være litt vanskelig å følge tidslinja i historien. Men mot slutten av boka, flettes alle disse forskjellige tidshoppene sammen på en utrolig god måte.

Av de tre bøkene jeg har lest av Jussi Adler-Olsen, er «Flaskepost fra P» uten tvil den beste. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på bok nummer fire. Men jeg skulle jo være så flink til å utvide horisonten med nye forfattere …

En kommentar til «Flaskepost fra P»

  1. Tilbaketråkk: Journal 64 – kurre.dk

Legg inn en kommentar