Journal 64

Journal 64 omslag
Jussi Adler-Olsen: Journal 64. E-bok, 490 sider. Aschehoug, 2012.

Inne i denne mørke kjempeboksen hadde han alt det som bare hans egne meningsfeller hadde noe med. Fryseren med de ulovlig aborterte menneskefostrene og kartotekskapene, medlemslistene, laptopen han brukte på konferansene, foruten de gamle notatene fra farens tid, som hele virksomheten deres bygde på.


Enda mer krim fra Jussi Adler-Olsen. Er jeg hekta?

I den fjerde boka om Avdeling Q og Carl Mørck handler det om et knippe forsvinningssaker fra slutten av 80-tallet. Det viser seg fort at en snart 90 år gammel lege som også er mannen bak et nytt og radikalt politisk parti har mer enn én finger med i spillet. Eller har han egentlig det? Som vanlig må Carl Mørck og Assad avdekke bit etter bit av puslespillet. Og som vanlig ender saken med et (nesten) dødelig utfall.

Jeg må presisere at det ikke er negativt ment at ting er som vanlig. Det er jo dette som er krim, og det er jo dette jeg elsker med bøkene til Adler-Olsen. I tillegg til saken om forsvinningene får vi også innblikk i et par andre saker. Utfallene etter skyteepisoden på Amager (som vi ble kjent med allerede i første bok) vil ingen ende ta. Nå viser det seg at Carl Mørcks fingeravtrykk blir funnet på steder de absolutt ikke bør bli funnet hvis man vil virke uskyldig. Vi får også møte Carl Mørcks fetter Ronny som påstår at Carl Mørck har vært med på å drepe sin egen onkel da han var 17 år gammel. Disse sidesakene som vi får avslørt litt etter litt av har også vært en viktig del av Adler-Olsens bøker.

En annen fremdriver i bøkene er mysteriet om Carl Mørcks assistent, Hafez el-Assad. Etter fjerde bok i serien vet vi fortsatt forbløffende lite om den stort sett alltid smilende syreren. Bare at han kan gå fra å være snill som et lam til å bli dødsfarlig i løpet av noen sekunder. Og at han kjenner til viktige personer i den litauiske mafiaen. Av og til kommer det noen få opplysninger om Assad. Jeg blir kjempeirritert, samtidig som jeg bare vil lese mer og mer for å finne ut mer om denne mystiske personen.

Kapitlene i boka veksler mellom 2010 og 1987, samtidig som vi får noen tilbakeblikk til 1950-tallet og en anstalt for lett åndssvake kvinner. Overskriftene til hvert kapittel er måned og årstall, noe som gjør det lett og orientere seg om hvor i historien vi er.

Det spesielle med denne boken, er at det egentlig ikke føles som om historien går fremover. Det aller mest interessante er tilbakeblikkene til 50-tallet. Disse kommer i små doser, og leseren får ikke servert hele denne forhistorien før boka er nesten slutt. Det som skjer i 1987 og 2010 går nesten litt for lett for seg, og det virker ikke som om politiet har like store vansker med å komme frem til løsningen. til tross for dette, har jeg vært helt fengslet av boka siden den begynte. Psyko-tvisten på slutten føles kanskje litt banal og oppbrukt, men det funker jo på sitt vis til å få avsluttet historien.

Som alltid får vi også et innblikk i privatlivet til flere av personene i boka. Den gamle legen har, for eksempel, ei dødssyk kone. Og Carl Mørck, har som vanlig, sitt å stri med, både når det gjelder kona/ekskona og kjæresten som deler seng med Rolf. Det viser seg forresten også at Carl Mørcks leieboer er homofil. Jeg er veldig spent på om denne opplysningen vil ha noe å si for historien i de neste bøkene.

Alt i alt er «Journal 64» ei flott krimbok, selv om den ikke er helt på høyde med forrige bok i serien. Jeg godtar at det er like spennende å lære mer om privatlivet til Carl Mørck og Assad som det er å følge krimgåtene. I neste bok skal det visstnok handle om øst-europeisk mafia. Da blir det spennende å se om vi lærer noe mer om Assads tilknytning til denne.

Jeg gleder meg!

Legg inn en kommentar