Marco-effekten

Marco-effekten omslag
Jussi Adler-Olsen: Marco-effekten. E-bok, 560 sider. Aschehoug, 2013.

Så dukket det opp et lurt glimt i øynene hans. En kamelhistorie var på vei, Carl kjente lusa på gangen. «Du må huske på historien om kamelen som trodde den var en struts, men fikk sand i øynene da den ble forskrekket og stakk hodet ned i den.» Carl ristet på hodet. Hvis man la sammen alle de kamelene og dromedarene som Assad i tidens løp hadde belemret ham med, ville ikke Sahara vært stor nok.


Det merkes at hverdagen er i gang igjen, og at det er mye å gjøre i starten av et nytt skoleår. Dette er den boka jeg har brukt lengst tid på siden jeg startet dette bokblogg-prosjektet i begynnelsen av mai i år. Det kan også ha noe med å gjøre at Marco-effekten er ei bok som, etter min mening, har en veldig treg start, men først og fremst handler det nok om at lesing har blitt nedprioritert til fordel for skriving av årsplaner og planlegging av skoleåret. Dessuten har jeg jo vært flink og lest faglitteraturen som er pensum på studiet mitt.

Marco-effekten er den femte boken i Jussi Adler-Olsens serie om visepolitikommisær Carl Mørck og de to side-kickene Hafez El-Assad og Rose Knudsen. Sammen driver de Avdeling Q, den fortsatt ganske nyopprettede avdelingen for «foreldede saker av særlig alvorlig karakter».

Denne gangen etterforsker Carl Mørck forsvinningen av William Stark, en embetsmann som har ansvaret for danske bistandsmidler til små og store hjelpeprosjekter i flere av Afrikas u-land. Samtidig følger vi Marco, en femtenåring som har rømt fra sin onkel Zola og rom-klanen hans etter at de truet med å gjøre ham til krøpling for å øke tigge-inntektene sine.

Som seg hør og bør, vikles disse sakene selvsagt inn i hverandre. Marco forsøker å starte et nytt og ærlig liv, utenfor sin onkels organiserte kriminalitet. Det er lettere sagt enn gjort når hele det kriminelle nettverket til onkel Zola leter etter ham. Som om ikke det var nok, sitter også Marco på informasjon om leiemordet som ble begått mot William Stark. Dermed har han plutselig et helt annet kriminelt nettverk bestående av korrupte stats-ansatte og like korrupte banksjefer etter seg.

Som sagt, er dette den femte boka om Avdeling Q. Vi har nå blitt godt kjent med visepolitikommisæren, og hans underfundige medhjelper Assad. Som tidligere, serverer Assad kamel-analogier og -metaforer på løpende bånd. Men fortsatt er det skuffende lite vi egentlig vet om denne mystiske personen fra Midtøsten. I løpet av boken får vi noen hint om at han kjenner konstituert politisjef fra et irakisk fengsel under Saddam Husseins regime, men hele mannen er fortsatt et stort mysterium.

På samme måte som de fire første bøkene om Carl Mørck, skifter perspektivet fra kapittel til kapittel. Vi får høre historien fra politiets side, fra Marcos side, fra Marcos onkels side, fra William Starks side, William Starks sjefs side, og William Starks sjefs kriminelle kompanjongs side. Vi får høre historien fra William Starks stedatters side, og enda noen forskjellige sider etter dette.

Marco-effekten er ikke ei dårlig bok, lang derifra. Men den er, etter min mening, den svakeste av bøkene om Avdeling Q. I løpet av denne femte boken i serien, ble til og med jeg smålei av Assads kamelhistorier og Carl Mørcks dameproblemer både i og utenfor arbeidstid. Dette kan også være en av grunnene til at det tok så lang tid å fullføre boken.

Allikevel tok boken seg veldig opp litt etter halvveis, og når de forskjellige sakene virkelig vikler seg inn i hverandre, er Marco-effekten en super thriller. Boka kunne med fordel vært 70 sider kortere, og kidnappingen på slutten virker som et unødvendig kapittel som er lagt til bare for å gjøre boka ekstra tykk. Her kunne nok Adler-Olsen skrevet om og likevel fått den tårevåte og rørende slutten som boka ender med.

Nå skal jeg la Jussi Adler-Olsen ligge ei stund, og så skal jeg lese noe helt annet før jeg etter hvert utforsker Jussi Adler-Olsens univers videre.

Tanker om dette?