Mere Blod

Mere blod omslag
Jo Nesbø: Mer blod. E-bok, 236 sider. Aschehoug, 2015.

Jeg regna vel med at det ville bli traumatisk for en guttunge som hadde bestefarens ateisme som barnetro. Jeg trodde ikke på et liv etter døden, men jeg trodde på en død etter livet.


Jo Nesbø har lenge vært en av mine favorittforfattere. Den første «voksen-boka» jeg leste var Nesbøs andre bok, Kakerlakkene. Etter denne var jeg frelst. Siden har jeg lest alle Nesbøs bøker, bortsett fra Doktor Proktor-bøkene. De skal jeg forresten vente med til Kiddus blir litt eldre og vi kan kose oss med dem sammen.

Harry Hole er en bra fyr, det er ikke tvil om det, men jeg har også likt de andre bøkene til Jo Nesbø. Hodejegerne var en super actionfortelling, mens Sønnen var en spennende thriller. Ingen av disse er i nærheten av å være like innviklet som Harry Hole-bøkene, men det er heller ikke meningen. Nesbøs forrige bok, Blod på snø, var for så vidt også ei fin bok, selv om jeg kanskje ikke syntes den var helt på høyden med de andre «ikke Harry Hole»-bøkene til Nesbø. Nå er han heldigvis tilbake med en fortryllende thriller satt i ei lita bygd i Finnmark.

Ulf går av bussen i Kåsund. Han sier at han er kommet for å gå på jakt, til tross for at han ikke har med seg et gevær. Dette skal visstnok bli ettersendt i posten. Heldigvis får han låne et gevær fra Lea, den vakre klokkeren i bygda. Han får også lov til å innlosjere seg i jakthytta utenfor bygda. Ulf er selvsagt ikke kommet med bussen fra Oslo for å jakte. Han er på flukt fra Fiskeren, en narkobaron, som hovedpersonen har stjålet penger fra. Og Fiskeren finner alltid den han leter etter …

Etter hvert som vi kommer lenger inn i boka, blir vi bedre kjent med Ulf og bakhistorien hans. Vi blir også bedre kjent med Lea og sønnen hennes, Knut, samt samen Mattis, som gav opp presteyrket for heller å jobbe med hjemmebrent på heltid. Mere blod er en fortreffelig og lettlest krimroman. Forfatteren skriver i 1.-person, og språket er muntlig og enkelt. Fortellerstilen minner meg litt om Hallgrímur Helgasons Håndbok i husstell for leiemordere.

Det er plass til masse humor i boka. Dette gjør at en melankolsk og dyster historie blir lett å komme gjennom, og fra første stund heier jeg 150% på hovedpersonen. Det eneste jeg har å utsette på boka er at slutten blir litt for enkel. Jeg er glad i lykkelig slutt, men her ble slutten nesten litt for lykkelig (er det virkelig mulig?). Ellers er Mere blod ei veldig god bok som var en fornøyelse å lese.

Legg inn en kommentar