Etter denne fasen tok selvtilliten min en uheldig 180-vending, og fortalte meg at jeg var helt utlært og til og med visste bedre enn alle andre. Dette var bare noen uker inn i min første jobb, så det var helt irrasjonelt. Jeg burde visst bedre, for jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg tok lappen. Den første tiden kjørte jeg i 40 km/t over alt, med en kontinuerlig hvilepuls på 110, før jeg plutselig en dag fikk det for meg at jeg var på nivå med en formel 1-sjåfør. Det endte med at jeg meiet ned en hel andefamilie på søndagstur.
Kona lånte bok på biblioteket, og satt i sofaen og lo høyt mens hun leste. Det vekket nysgjerrigheten min, jeg måtte jo se hva det var som var så utrolig festlig.
Hanne Sigbjørnsen aka Tegnehanne begynte som blogg. Den har jeg aldri lest, men jeg har sporadisk fått med meg det hun har skrevet for Aftenposten. Her skriver hun innlegg om forskjellige temaer, akkompagnert av relativt enkle tegninger. Disse enkle tegningene er det som gjør fenomenet Tegnehanne til det hun er. De illustrerer teksten på en helt spesiell måte, og gjør at jeg forflytter meg inn i forfatterens hode.
I boka forteller Tegnehanne om livet fra hun tilfeldig valgte sykepleierstudiet, via utdanning og jobb, til hun sa opp jobben som sykepleier for å satse på tegnekarrieren.
Boka er lagt opp på samme måte som innleggene i avisa. Korte avsnitt, med ei tegning som illustrerer poenget. Det fungerer kjempebra. Jeg har aldri studert noe som ligner på sykepleie. Jeg har aldri satt min fot innenfor et sykehjem og har i hvert fall aldri jobbet turnus. Heldigvis. Det er heldigvis ikke et krav for å forstå boka. Tegnehanne tegner og forklarer på lettfattelig vis, og jeg forstår henne kjempegodt, selv om hun snakker om ting jeg ikke har peiling på.
Dessuten snakker hun også om ting jeg har litt peiling på. Livet med en samboer, for eksempel, er noe jeg har mye mer erfaring med enn sykepleierutdanningen. Her tar hun tak i mange hverdagslige situasjoner, og legger til sin egen morsomme snert.
Jeg klødde meg litt i hodet da jeg begynte på dette innlegget, og skulle kategorisere boka. Er dette tegneserie? Grafisk novelle? Den endte i sakprosakategorien, den er jo for en slags biografi å regne. Dessuten er det så mye tekst rundt tegningene at det heller mer mot bildebok enn tegneserie. Om det er riktig, aner jeg ikke, men det har uansett ingenting å si for innholdet i denne supre boka.
På Goodreads står det om boka at Tegnehanne, kjent fra sin blogg med samme navn, er blitt et kjent navn for en hel generasjon av unge kvinner. Hvor dette kommer fra, vet jeg ikke, men jeg må si meg helt uenig. Jeg forbeholder meg retten til å nyte denne fantastiske forfatteren og tegneren, til tross for at jeg er mann.