Pan

Pan omslag
Knut Hamsun: Pan. Hardperm, 189 sider. Gyldendal, 1893.

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld. Det var ingen kulde, ingenting, bare en sval stilhet og et strømmende liv i skogen. Hvert træ stod og tænkte. Bærene var modne.
Så kom den to og tyvende august og de tre jærnnætter.


Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese Hamsun. Kona har lenge ment at siden jeg liker Edvard Hoem, kommer jeg også til å like Hamsun. Dessuten jobber jeg som lærer i Hamarøy kommune, så jeg føler jo at det er mer eller mindre obligatorisk å ha lest noen Hamsun-romaner.

På ferie fant jeg tilfeldigvis Pan i bokhylla der vi holder til, og kona fikk mast enda litt mer. Ok, tenkte jeg, og så satte jeg endelig i gang.

I Pan blir vi kjent med løytnant Thomas Glahn. Han bor i ei hytte i skogen sammen med hunden sin, Æsop, og livnærer seg på jakt og fiske. Han lever et enkelt liv alene for seg selv, og ser ut til å trives med det. Det hele fungerer godt helt til han treffer på den unge piken Edvarda, ei jente som det ikke er helt greit å bli klok på. Det er forelskelse og romantikk, det er fortvilelse, sjalusi og sinne. Og det er skildringer av naturen. Det hele er veldig vakkert.

Fortsett å lese «Pan»

Heimlandet. Barndom

Heimlandet. Barndom omslag
Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. E-bok, 168 sider. Forlaget Oktober, 1985

Hoem skulle alltid ligge der, og på ein måte vera hans, sjølv om han ikkje ville bu der. Det skulle vera hans heimland, eit heimland han hadde hatt i sin barndom, ja eit heimland som var Barndom, for han.


Edvard Hoem har plutselig blitt en av mine favorittforfattere. Denne gangen er det han selv som er hovedpersonen når han forteller om oppveksten sin på Hoem, og tankeprosessen når det går opp for ham hva det vil si å være odelsgutt, og beslutningen om å ikke overta gården etter faren allikevel.

I forordet skriver forfatteren at det kan være vanskelig å huske helt nøyaktig, men at nøyaktigheten heller ikke er det viktigste med boka: «Om eg hugsar feil, eller har dikta til, kva så?» Det er altså hans egen opplevelse av barndommen som skal frem.

Edvard Hoem skildrer oppveksten sin, og personene rundt ham like vakkert som han beskriver personene i de andre Hoem-bøkene jeg har lest. Han forteller om en barndom i usle kår, hvor han ikke helt visste hva han skulle ta seg til, og at jakten på ny kunnskap ble det som gjorde mulig for ham å bo der han bodde. Han forteller om hvordan det var å få lagt inn elektrisk lys, som en av de siste bygdene i Romsdal, han forteller om en bestefar som alltid var der for ham mens faren var ute og reiste, og om en mor som arbeidet sent og tidlig for å gi barna sine en best mulig oppvekst, mens hovedpersonen selv brukte tida si på å lese den ene boka etter den andre.

Fortsett å lese «Heimlandet. Barndom»

Havets katedral

Ildefonso Falcones: Havets katedral. E-bok, 637 sider. Bazar, 2012.

Kirken ligger helt i enden av muren, like ved havet. Den heter … Joanet prøvde å komme på det. – Den heter Santa Clara. – Det er jo heller ikke jomfruen. – Nei, men det er en kvinne. Moren din er nok sammen med henne. Kanskje er hun sammen med en mann som ikke er faren din?


Det har tatt tid, men endelig har jeg klart å fullføre ei ny bok. Jeg er usikker på om det er på grunn av travle timer med studier, eller om det handler om at boka ble litt for lang og til tider litt kjedelig. Mest sannsynlig er det en blanding av begge deler.

Det begynner veldig bra. Vi er i Spania på begynnelsen av 1300-tallet. Bernat Estanyol feirer bryllup med sin vakre kone, men føydalherren dukker opp og ødelegger både bryllupsfeiringen og -natten. Dette er sterk kost, og de første timene klarte jeg ikke å legge fra meg boka.

Fortsett å lese «Havets katedral»

Liv andre har levd

Liv andre har levd omslag
Edvard Hoem: Liv andre har levd. E-bok, 505 sider. Forlaget Oktober, 2017.

Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrane når sola skin.


Det er lenge siden jeg har ventet så spent på at ei bok skal komme ut. Edvard Hoems slektskrønike om etterkommerne av oldefaren hans har vist seg å være helt fantastiske bøker, og siden jeg begynte på den første boka rett før den tredje ble gitt ut kunne jeg begynne på den neste boka når jeg ville. Etter å ha lest bind to, var jeg helt bergtatt og slukte bind tre rett etterpå. Men så var det slutt, og jeg måtte vente nesten et helt år på å få begynne på bind fire, som avslutter skildringen av bondelivet i Norge, USA og Canada gjennom nesten 100 år.

Som i Land ingen har sett, er det brødrene Eilert og Anton Edvard som er hovedpersonene. Eilert sliter med haglstormer og gresshopper på Alberta-prærien, mens Anton Edvard gjør så godt han kan på Hoem utenfor Molde.

Fortsett å lese «Liv andre har levd»

Mors og fars historie

Mors og fars historie omslag
Edvard Hoem: Mors og fars historie. E-bok, 206 sider. Forlaget Oktober, 2005.

Og her er det da det utspelar seg ei historie som ingen lenger vil eller kan fortelja om. Men dersom fars historie skal henge saman, må det byggast ei bru over til det som sidan skjedde. For det som sidan skjedde, er uforståeleg utan det som hende no, og det som hende no, måtte bli slik fordi det hadde hendt ting før, ja lenge før, som ein ikkje kunne koma seg laus ifrå! Det er som om ein må forsere ei brusande elv, der vatnet og isen har tatt bruene, der det berre finst ein løypestreng med ei korg, som ein må våga å setta seg i for å koma over til den andre sida.


Jeg oppdaget Edvard Hoem i fjor høst da jeg leste Slåttekar i himmelen. For meg som stort sett leser krim er jo ikke akkurat Edvard Hoem et naturlig valg, men fra første side i Slåttekar… var jeg trollbundet. Jeg har aldri lest vakrere språk enn det Hoem produserte i de tre bøkene om amerikafarerne. Jeg venter fortsatt på den siste boka i serien om Nesjefolket, og mens jeg venter passer det jo godt å lese noen andre bøker av samme forfatter.

Mors og fars historie er det, som tittelen antyder, livene til Hoems foreldre som skildres. Det meste av boka tar for seg foreldrenes liv før de giftet seg, og Hoem veksler på å fortelle om far og mor.

Fortsett å lese «Mors og fars historie»

Land ingen har sett

Land ingen har sett omslag
Edvard Hoem: Land ingen har sett. E-bok, 410 sider. Forlaget Oktober, 2016.

Kva var det for ein forferdeleg tanke, var alt arbeid dei hadde lagt ned her, fåfengt? Tida ville vise det, meir kunne ein ikkje seia. Kva framtida har i famnen, veit vi sjeldan. Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?


Etter å ha fullført forrige bok i Edvard Hoems slektskrønike om familien fra Rekneslia, kunne jeg ikke annet enn å stupe rett inn i neste bok.

Land ingen har sett starter der Bror din på prærien slutter. På Alberta-prærien i Canada jobber og sliter Eilert med å pløye og så stadig større areal for å kunne brødfø sin stadig voksende familie. Tanta, Gjertine, planlegger å kjøpe et lite hus i byen når hun og ektemannen, Ole, blir for gamle til å drive farmen sin på Dakota-prærien i USA. Hjemme i Norge har Serianna Hoem Nesje har blitt enke, og flytter inn på loftet hos datteren, Kristine. Anton Edvard har bygd seg et nytt våningshus på gården sin på andre siden av fjellet. Han sår korn i sommerhalvåret og reiser på fiske om vinteren.

I første bok i serien, var det Edvard Hoems oldefar som var hovedpersonen. Andre bok sentrerte rundt Eilerts mange års lange reise fra Molde via Sør-Dakota og Minesota til Alberta-prærien i Canada. I denne tredje boka blir vi bedre kjent med Anton Edvard, som skal bli forfatterens farfar.

Fortsett å lese «Land ingen har sett»

Bror din på prærien

Bror din på prærien omslag
Edvard Hoem: Bror din på prærien. E-bok, 461 sider. Forlaget Oktober, 2015.

– Også prestane er menneske, dei er syndige menneske som alle andre, men det er ein ting dei må meistre, dersom dei skal ha tillit, sa Gjertine. – Og kva er det? sa Eilert, enda han skjønte godt kva ho sikta til. – Du må ikkje klå på kvinnfolk og ikkje stikke veslekaren inn i dei, sa Gjertine, – ikkje før du er gift.


Helt siden jeg avsluttet Edvard Hoems Slåttekar i himmelen, har jeg gledet meg til å lese videre om forfatterens forfedre fra Rekneslia utenfor Molde. Jeg tør påstå at Edvard Hoem fort kan vise seg å være en av mine favorittforfattere.

Som 16-åring legger Eilert Knudtson ut på sin livs ferd til Amerika. Han er invitert av tanta, Gjertine, som tror at han kan få et godt liv i det nye landet. Vi følger Eilert fra han går om bord i dampbåten i Kristiansund den 17. mai 1889(?) og helt til han 20 år senere slår seg ned på Alberta-prærien i Canada og skaffer seg kone, barn og gård. Eilerts lange reise byr på både oppturer og nedturer. Han er en flott, ung mann som jentene faller pladask for, men selv er han redd for å bli bundet til ett sted før han har klart å bestemme seg for hvor og hvordan han vil tilbringe livet sitt. Etter hvert som årene går, finner han ut at det må være Alberta som skal være målet for hans mange års lange reise.

Fortsett å lese «Bror din på prærien»

Slåttekar i himmelen

Slåttekar i himmelen omslag
Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen. E-bok, 351 sider. Forlaget Oktober, 2014.

Ola gjekk etter systrene ut, og så gav han seg til å følgje dei det første stykket, enda Sara kom ut på trappa og ropte etter han og ville ha greie på kvar han hadde tenkt seg. – Til sommarfjøset! sa Ola, han skulle berre hente eit reip. – Reip har du nok av her heime! sa Sara. Men dette var det finaste, ropte Ola, så dette reipet ville han henge seg i.


Etter ganske mye krim følte jeg at det var på tide å prøve noe helt nytt. Edvard Hoem er, for meg, en helt fremmed forfatter. Det eneste jeg visste om han før jeg begynte på boka Slåttekar i himmelen, var at han skrev på nynorsk, og at han visstnok skriver veldig bra. Etter å ha blitt kjent med Nesje, Serianna, Gjertine og de andre slektningene i romanen, kan jeg si meg veldig enig. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg noen gang har lest.

I denne boka skildrer Hoem oldefaren sin, Knut Hansen Nesje, som bodde på Reknes utenfor Molde på slutten av 1800-tallet. Alle personene vi møter i historien er basert på virkelige personer i Nesjes slekt, men forfatteren sier selv at han har diktet opp det meste rundt dem.

I 1874 er Nesje enkemann og bor sammen med sønnen sin, Hans, i et lite hus som han har satt opp på bygslet jord. En dag møter han Serianna, hun som skal bli forfatterens oldemor.

Fortsett å lese «Slåttekar i himmelen»

Ø

Ø omslag
Knut Nærum: Ø. E-bok, 195 sider. Cappelen Damm, 2013.

For øvrig har ingen land kjøpt en eneste månerakett av amerikanerne, så her skal vi overgå dem. Det lover jeg. For klimapolitikk handler ikke bare om å gjennomføre planer. Det handler først og fremst om løfter.


Knut Nærum er en moromann. Knut Nærum er også en veldig god forfatter. Jeg har tidligere lest to bøker av Knut Nærum (i tillegg til en rekke Donald-historier, selvfølgelig). Busemannen er en parodi på samtlige Harry Hole-bøker, og var akkurat som en parodi skal være. Monster, derimot, som var den første boka jeg leste av denne forfatteren, var skikkelig skummel. Det viser at moromannen Nærum også har flere sider som forfatter.

Ø er – i følge omslaget – «… en bok for deg som liker å lese, men ikke så mye om gangen.» Det er akkurat det jeg har gjort med denne boken. Jeg har lest litt og litt når det har passet seg å ikke lese så lenge. Som en lett variasjon mellom knivdrap i København og lyssverddueller på Coruscant.

Boken inneholder en samling med parodier på kjente forfattere, samt mer eller mindre nyttige lister og fiktive førstesideoppslag (som man aldri får se). Her er Harry Potter og Harry Hole. Hercule Poirot og Sherlock Holmes. Her er vitser, tegninger og drodler. En sudoku som jeg ikke skjønner bæret av, samt manus til en skrekkfilm om muterte okser. Parodier for en hver smak, med andre ord.

Fortsett å lese «Ø»

In One Person

In One Person omslag
John Irving: In One Person. E-bok, 450 sider. Simon & Schuster, 2012.

“My dear boy, please don’t put a label on me—don’t make me a category before you get to know me!” Miss Frost had said to me; I’ve never forgotten it. Is it any wonder that this was what I said to young Kittredge, the cocksure son of my old nemesis and forbidden love?


Jeg prøver å lese ting som er annerledes enn det jeg vanligvis leser (i mitt tilfelle er det alt annet enn krim og science fiction). Denne gangen har jeg prøvd meg på ei bok som mest av alt handler om analsex, AIDS og transpersoner.

«In One Person» forteller historien om den bifile forfatteren William Abbot. Det at hovedpersonen er forfatter har veldig lite å si for historien, men det at han er litteraturinteressert er viktig. Irving bruker stadig referanser til gamle klassikere (som jeg helt sikkert burde ha lest). Shakespeare blir ofte sitert, men så er også amatørteater en viktig del av historien. William, Bill eller Billy (alt etter hvem som snakker til ham) vokser opp i en småby i Vermont. Helt fra han er ganske ung, vet han at han tenner på både gutter og jenter. Historien følger Bills liv fra han får sitt første lånekort på biblioteket til han er en godt voksen mann på noen-og-seksti år. Boka er visstnok fiksjon, men den er skrevet i 1. person – som en slags samling memoarer. Irving skriver, og beskriver, så godt at boka føles mer som en selvbiografi enn en oppdiktet historie.

Fortsett å lese «In One Person»