Kollektivt selvmord

Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord. E-bok, 234 sider. Aschehoug, 2007

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.


Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:


Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.

Fortsett å lese «Kollektivt selvmord»

Jordmor på jorda: Huset under Blåhammaren

Jordmor på jorda omslag
Edvard Hoem: Jordmor på jorda. E-bok, 349 sider. Forlaget Oktober, 2018.

Det var som om ho ikkje kunne for det eller visste kva det kom av: Ho byrja å grine. Ho var ute av stand til å hindre det, og den unge rorskaren dei hadde med seg, lest som om han ikkje såg det, han vende seg, som om han ikkje var sikker på kvar leia var. – Marta Kristine, sa Hans, – kva er det du græt for? – Eg veit ikkje kva det er! sa ho. – Kanskje du kan forklare det? – Det er kjenslene dine som drar av garde med deg, sa Hans. – Men no skal alt bli bra! Men om han verkeleg trudde det, var ho ikkje sikker på. Det var som om han var blitt meir gåtefull enn før. Var det skjedd noko, med han eller barna, som han enno ikkje hadde fortalt henne?


Det skulle ta nesten tre måneder før jeg klarte å fullføre ei bok i 2019. Nok en gang er det slektshistorie fra Edvard Hoem. Denne gangen handler det om Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje som, i tillegg til å være ei grepa gardskjerring også var Romsdals første jordmor.

Boka skildrer livet til Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne blir kalt, fra oppveksten sammen med foreldrene på en husmannsplass på begynnelsen av 1800-tallet, og til hennes død i 1877. Vi følger henne gjennom oppveksten og ungdomstiden, før vi får følge kampen hun kjempet for å få jobbe som jordmor, noe hun bestemte seg for allerede tidlig i barndommen at hun skulle gjøre.

Fortsett å lese «Jordmor på jorda: Huset under Blåhammaren»

Pan

Pan omslag
Knut Hamsun: Pan. Hardperm, 189 sider. Gyldendal, 1893.

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld. Det var ingen kulde, ingenting, bare en sval stilhet og et strømmende liv i skogen. Hvert træ stod og tænkte. Bærene var modne.
Så kom den to og tyvende august og de tre jærnnætter.


Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese Hamsun. Kona har lenge ment at siden jeg liker Edvard Hoem, kommer jeg også til å like Hamsun. Dessuten jobber jeg som lærer i Hamarøy kommune, så jeg føler jo at det er mer eller mindre obligatorisk å ha lest noen Hamsun-romaner.

På ferie fant jeg tilfeldigvis Pan i bokhylla der vi holder til, og kona fikk mast enda litt mer. Ok, tenkte jeg, og så satte jeg endelig i gang.

I Pan blir vi kjent med løytnant Thomas Glahn. Han bor i ei hytte i skogen sammen med hunden sin, Æsop, og livnærer seg på jakt og fiske. Han lever et enkelt liv alene for seg selv, og ser ut til å trives med det. Det hele fungerer godt helt til han treffer på den unge piken Edvarda, ei jente som det ikke er helt greit å bli klok på. Det er forelskelse og romantikk, det er fortvilelse, sjalusi og sinne. Og det er skildringer av naturen. Det hele er veldig vakkert.

Samtidig som kjærlighetens lunefullhet skildres igjen og igjen, ligger det en spenning og lokker og lurer. Vi vet lite om løytnanten, men det er tydelig at han har med seg en del i bagasjen, og det er tydelig at han sliter med å tilpasse seg normen for oppførsel i sosiale sammenhenger. På jakt i skogen, eller hjemme i hytta fungerer alt bra. Når han derimot er på handelsstedet eller i selskaper, roter Glahn det ofte til for seg selv.

Fortsett å lese «Pan»

Heimlandet. Barndom

Heimlandet. Barndom omslag
Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. E-bok, 168 sider. Forlaget Oktober, 1985

Hoem skulle alltid ligge der, og på ein måte vera hans, sjølv om han ikkje ville bu der. Det skulle vera hans heimland, eit heimland han hadde hatt i sin barndom, ja eit heimland som var Barndom, for han.


Edvard Hoem har plutselig blitt en av mine favorittforfattere. Denne gangen er det han selv som er hovedpersonen når han forteller om oppveksten sin på Hoem, og tankeprosessen når det går opp for ham hva det vil si å være odelsgutt, og beslutningen om å ikke overta gården etter faren allikevel.

I forordet skriver forfatteren at det kan være vanskelig å huske helt nøyaktig, men at nøyaktigheten heller ikke er det viktigste med boka: «Om eg hugsar feil, eller har dikta til, kva så?» Det er altså hans egen opplevelse av barndommen som skal frem.

Edvard Hoem skildrer oppveksten sin, og personene rundt ham like vakkert som han beskriver personene i de andre Hoem-bøkene jeg har lest. Han forteller om en barndom i usle kår, hvor han ikke helt visste hva han skulle ta seg til, og at jakten på ny kunnskap ble det som gjorde mulig for ham å bo der han bodde. Han forteller om hvordan det var å få lagt inn elektrisk lys, som en av de siste bygdene i Romsdal, han forteller om en bestefar som alltid var der for ham mens faren var ute og reiste, og om en mor som arbeidet sent og tidlig for å gi barna sine en best mulig oppvekst, mens hovedpersonen selv brukte tida si på å lese den ene boka etter den andre.

Vi får høre om forfatterens ønske om å bli noe større, om hvordan han lærer å dikte opp historier, og tankene rundt hvorvidt det kan være mulig å leve av å være forfatter.

Fortsett å lese «Heimlandet. Barndom»

Havets katedral

Ildefonso Falcones: Havets katedral. E-bok, 637 sider. Bazar, 2012.

Kirken ligger helt i enden av muren, like ved havet. Den heter … Joanet prøvde å komme på det. – Den heter Santa Clara. – Det er jo heller ikke jomfruen. – Nei, men det er en kvinne. Moren din er nok sammen med henne. Kanskje er hun sammen med en mann som ikke er faren din?


Det har tatt tid, men endelig har jeg klart å fullføre ei ny bok. Jeg er usikker på om det er på grunn av travle timer med studier, eller om det handler om at boka ble litt for lang og til tider litt kjedelig. Mest sannsynlig er det en blanding av begge deler.

Det begynner veldig bra. Vi er i Spania på begynnelsen av 1300-tallet. Bernat Estanyol feirer bryllup med sin vakre kone, men føydalherren dukker opp og ødelegger både bryllupsfeiringen og -natten. Dette er sterk kost, og de første timene klarte jeg ikke å legge fra meg boka.

Etter hvert får Bernat og kona en sønn, Arnau, som er hovedpersonen i historien. Vi følger Arnau fra fattig guttunge i Barcelona, til han blir voksen, gjør alle de rette valgene og ender opp som en av Barcelonas rikeste menn. Dette kan ikke ende godt. Det gjør det heller ikke, og Arnau blir etter hvert arrestert for mistanker om å ha et forhold til en jødekvinne.

Fortsett å lese «Havets katedral»

Liv andre har levd

Liv andre har levd omslag
Edvard Hoem: Liv andre har levd. E-bok, 505 sider. Forlaget Oktober, 2017.

Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrane når sola skin.


Det er lenge siden jeg har ventet så spent på at ei bok skal komme ut. Edvard Hoems slektskrønike om etterkommerne av oldefaren hans har vist seg å være helt fantastiske bøker, og siden jeg begynte på den første boka rett før den tredje ble gitt ut kunne jeg begynne på den neste boka når jeg ville. Etter å ha lest bind to, var jeg helt bergtatt og slukte bind tre rett etterpå. Men så var det slutt, og jeg måtte vente nesten et helt år på å få begynne på bind fire, som avslutter skildringen av bondelivet i Norge, USA og Canada gjennom nesten 100 år.

Som i Land ingen har sett, er det brødrene Eilert og Anton Edvard som er hovedpersonene. Eilert sliter med haglstormer og gresshopper på Alberta-prærien, mens Anton Edvard gjør så godt han kan på Hoem utenfor Molde.

Etter at Eilerts kone døde i barsel, føler Eilert et behov for å reise til Norge, landet han ikke har satt fot i på over 50 år. Her får han se igjen broren broren Anton Edvard, og nevøen Lars som insisterer på å få være med onkel Eilert tilbake til Canada.

Fortsett å lese «Liv andre har levd»

Mors og fars historie

Mors og fars historie omslag
Edvard Hoem: Mors og fars historie. E-bok, 206 sider. Forlaget Oktober, 2005.

Og her er det da det utspelar seg ei historie som ingen lenger vil eller kan fortelja om. Men dersom fars historie skal henge saman, må det byggast ei bru over til det som sidan skjedde. For det som sidan skjedde, er uforståeleg utan det som hende no, og det som hende no, måtte bli slik fordi det hadde hendt ting før, ja lenge før, som ein ikkje kunne koma seg laus ifrå! Det er som om ein må forsere ei brusande elv, der vatnet og isen har tatt bruene, der det berre finst ein løypestreng med ei korg, som ein må våga å setta seg i for å koma over til den andre sida.


Jeg oppdaget Edvard Hoem i fjor høst da jeg leste Slåttekar i himmelen. For meg som stort sett leser krim er jo ikke akkurat Edvard Hoem et naturlig valg, men fra første side i Slåttekar… var jeg trollbundet. Jeg har aldri lest vakrere språk enn det Hoem produserte i de tre bøkene om amerikafarerne. Jeg venter fortsatt på den siste boka i serien om Nesjefolket, og mens jeg venter passer det jo godt å lese noen andre bøker av samme forfatter.

Mors og fars historie er det, som tittelen antyder, livene til Hoems foreldre som skildres. Det meste av boka tar for seg foreldrenes liv før de giftet seg, og Hoem veksler på å fortelle om far og mor.

Forfatterens far, Knut Hoem jobbet som omreisende praktikant i Gudbrandsdalen. Stort sett gikk ferden på sykkel. Hoems mor vokste opp på en gård i den samme dalen. Under krigen blir moren gravid med en tysk soldat, og klarer ikke helt å se for seg hvordan livet som mor til en tyskerunge skal gå for seg. Redningen skal vise seg å være Hoemen, som han blir kalt, men å finne seg til rette på en helt ny plass skal vise seg å ikke være bare lett.

Fortsett å lese «Mors og fars historie»

Land ingen har sett

Land ingen har sett omslag
Edvard Hoem: Land ingen har sett. E-bok, 410 sider. Forlaget Oktober, 2016.

Kva var det for ein forferdeleg tanke, var alt arbeid dei hadde lagt ned her, fåfengt? Tida ville vise det, meir kunne ein ikkje seia. Kva framtida har i famnen, veit vi sjeldan. Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?


Etter å ha fullført forrige bok i Edvard Hoems slektskrønike om familien fra Rekneslia, kunne jeg ikke annet enn å stupe rett inn i neste bok.

Land ingen har sett starter der Bror din på prærien slutter. På Alberta-prærien i Canada jobber og sliter Eilert med å pløye og så stadig større areal for å kunne brødfø sin stadig voksende familie. Tanta, Gjertine, planlegger å kjøpe et lite hus i byen når hun og ektemannen, Ole, blir for gamle til å drive farmen sin på Dakota-prærien i USA. Hjemme i Norge har Serianna Hoem Nesje har blitt enke, og flytter inn på loftet hos datteren, Kristine. Anton Edvard har bygd seg et nytt våningshus på gården sin på andre siden av fjellet. Han sår korn i sommerhalvåret og reiser på fiske om vinteren.

I første bok i serien, var det Edvard Hoems oldefar som var hovedpersonen. Andre bok sentrerte rundt Eilerts mange års lange reise fra Molde via Sør-Dakota og Minesota til Alberta-prærien i Canada. I denne tredje boka blir vi bedre kjent med Anton Edvard, som skal bli forfatterens farfar.

Gjennom hele boka er det brevskrivingen mellom brødrene Eilert og Anton Edvard som er «hovedfortellingen», men vi får også følge de andre personene videre. Vi får følge Gjertine og Ole som prøver å legge av nok penger til å kunne kjøpe seg et hus i småbyen Roslyn hvor de kan leve sine siste år. Det skal vise seg å være veldig vanskelig, men Gjertine ordner, som alltid, opp.

Fortsett å lese «Land ingen har sett»

Bror din på prærien

Bror din på prærien omslag
Edvard Hoem: Bror din på prærien. E-bok, 461 sider. Forlaget Oktober, 2015.

– Også prestane er menneske, dei er syndige menneske som alle andre, men det er ein ting dei må meistre, dersom dei skal ha tillit, sa Gjertine. – Og kva er det? sa Eilert, enda han skjønte godt kva ho sikta til. – Du må ikkje klå på kvinnfolk og ikkje stikke veslekaren inn i dei, sa Gjertine, – ikkje før du er gift.


Helt siden jeg avsluttet Edvard Hoems Slåttekar i himmelen, har jeg gledet meg til å lese videre om forfatterens forfedre fra Rekneslia utenfor Molde. Jeg tør påstå at Edvard Hoem fort kan vise seg å være en av mine favorittforfattere.

Som 16-åring legger Eilert Knudtson ut på sin livs ferd til Amerika. Han er invitert av tanta, Gjertine, som tror at han kan få et godt liv i det nye landet. Vi følger Eilert fra han går om bord i dampbåten i Kristiansund den 17. mai 1889(?) og helt til han 20 år senere slår seg ned på Alberta-prærien i Canada og skaffer seg kone, barn og gård. Eilerts lange reise byr på både oppturer og nedturer. Han er en flott, ung mann som jentene faller pladask for, men selv er han redd for å bli bundet til ett sted før han har klart å bestemme seg for hvor og hvordan han vil tilbringe livet sitt. Etter hvert som årene går, finner han ut at det må være Alberta som skal være målet for hans mange års lange reise.

Bror din på prærien er en direkte oppfølger av Slåttekar i himmelen. Selv om det er Nesjes sønn, Eilert, som er hovedpersonen gjennom historien, følger vi også både de andre settlerne i Amerika og de andre i familien som ble værende igjen i Norge. Vi får lære mye mer om den frittalende Gjertine og hvordan hun takler det nye, harde livet i Sør-Dakota. Gjertine har en tålmodig mann som støtter henne i alle sine påfunn, også når hun bestemmer seg for å feire jul mutters alene i en jakthytte ute i skogen. Noen miles unna bor Gjertines bror, Ola, med sin familie. Og hjemme i Norge sliter Nesje og Serianna med sitt mens årene går og alderdommen kommer snikende.

Historien er bygd opp kronologisk uten noen store tilbakeblikk. Edvard Hoem veksler på å fortelle om livet i Amerika og livet i Norge. Han veksler også på hvilke personer som er i fokus i hvert kapittel, og alt i alt blir boka til ei samling historier om de forskjellige livene til personene i boka. I tillegg har han noen utrolig vakre overganger fra en persons liv i Amerika til en annens liv på andre siden av Atlanterhavet.

Boka er stort sett skrevet i preteritum, med unntak av to kapitler som av en eller annen grunn er skrevet i presens. Dette synes jeg er et merkelig valg av forfatteren. Det er helt sikkert meningen at dette skal ha en slags effekt på historien, men for min del synes jeg det hele bare ble rotete.

Hoem har et fantastisk vakkert språk, og det er en fryd å lese skildringene hans over naturen, været og industriutviklingen i USA og Canada. Like vakkert skildrer han det harde livet hjemme i Norge, og som leser sitter jeg igjen med fantastiske bilder inne i hodet mitt og et sterkt ønske om at noen skal finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan oppleve det på ordentlig.

Den sterkeste opplevelsen fikk jeg mot slutten av boka når Nesje ligger for døden og har en siste samtale med han som skal bli forfatterens bestefar. Samtidig sitter Eilert i Canada og tenker tilbake på sist han så faren sin, den dagen han la ut på sin livs reise.


– Bror din på prærien …
– Kva skal eg gjera for han, far?
– Bror din på prærien …
– Har du eit ord eg skal skrive til Eilert, far?
– Bror din på prærien, sa slåttekaren for tredje gong. Lenger kom han aldri. Ei lita surkling høyrdest, og så var det slutt.

Slåttekar i himmelen

Slåttekar i himmelen omslag
Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen. E-bok, 351 sider. Forlaget Oktober, 2014.

Ola gjekk etter systrene ut, og så gav han seg til å følgje dei det første stykket, enda Sara kom ut på trappa og ropte etter han og ville ha greie på kvar han hadde tenkt seg. – Til sommarfjøset! sa Ola, han skulle berre hente eit reip. – Reip har du nok av her heime! sa Sara. Men dette var det finaste, ropte Ola, så dette reipet ville han henge seg i.


Etter ganske mye krim følte jeg at det var på tide å prøve noe helt nytt. Edvard Hoem er, for meg, en helt fremmed forfatter. Det eneste jeg visste om han før jeg begynte på boka Slåttekar i himmelen, var at han skrev på nynorsk, og at han visstnok skriver veldig bra. Etter å ha blitt kjent med Nesje, Serianna, Gjertine og de andre slektningene i romanen, kan jeg si meg veldig enig. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg noen gang har lest.

I denne boka skildrer Hoem oldefaren sin, Knut Hansen Nesje, som bodde på Reknes utenfor Molde på slutten av 1800-tallet. Alle personene vi møter i historien er basert på virkelige personer i Nesjes slekt, men forfatteren sier selv at han har diktet opp det meste rundt dem.

I 1874 er Nesje enkemann og bor sammen med sønnen sin, Hans, i et lite hus som han har satt opp på bygslet jord. En dag møter han Serianna, hun som skal bli forfatterens oldemor.

Gjennom boka får vi følge Nesje og familien hans. Vi får et nøye innblikk i det harde livet i Norge på denne tida, og jeg som leser føler Nesjes bekymringer på kroppen. Selv om det er hardt arbeid fra morgen til kveld, er det ikke gitt at man har nok til å brødfø familien gjennom de harde vintrene.

Fortsett å lese «Slåttekar i himmelen»