Havets katedral

Ildefonso Falcones: Havets katedral. E-bok, 637 sider. Bazar, 2012.

Kirken ligger helt i enden av muren, like ved havet. Den heter … Joanet prøvde å komme på det. – Den heter Santa Clara. – Det er jo heller ikke jomfruen. – Nei, men det er en kvinne. Moren din er nok sammen med henne. Kanskje er hun sammen med en mann som ikke er faren din?


Det har tatt tid, men endelig har jeg klart å fullføre ei ny bok. Jeg er usikker på om det er på grunn av travle timer med studier, eller om det handler om at boka ble litt for lang og til tider litt kjedelig. Mest sannsynlig er det en blanding av begge deler.

Det begynner veldig bra. Vi er i Spania på begynnelsen av 1300-tallet. Bernat Estanyol feirer bryllup med sin vakre kone, men føydalherren dukker opp og ødelegger både bryllupsfeiringen og -natten. Dette er sterk kost, og de første timene klarte jeg ikke å legge fra meg boka.

Etter hvert får Bernat og kona en sønn, Arnau, som er hovedpersonen i historien. Vi følger Arnau fra fattig guttunge i Barcelona, til han blir voksen, gjør alle de rette valgene og ender opp som en av Barcelonas rikeste menn. Dette kan ikke ende godt. Det gjør det heller ikke, og Arnau blir etter hvert arrestert for mistanker om å ha et forhold til en jødekvinne.

Denne historiske romanen gir et veldig bra innblikk i hvordan samfunnet fungerte i Sør-Europa på 1300-tallet. Det er fascinerende å prøve å sette seg inn i hvordan folk levde, og hvor utrolig stor makt rikfolket hadde.

Kirken Santa Maria del Mar, og byggingen av denne, setter den historiske rammen. I tillegg til historien om Arnaus liv og virke, skildres mange historiske hendelser. Forfatter bruker mye tid på å fortelle om forskjellige konger som kriger mot hverandre. Arnau blir selvsagt innlemmet i en av disse krigene, uten at dette får veldig store konsekvenser for resten av historien. Det er veldig mange navn og begivenheter å holde styr på. Etter å ha lest boka ferdig, husker jeg ikke i nærheten av alle.

Selve historien kan sies å være litt av et eventyr. Helten vår, Arnau Estanyol, kommer seg opp og frem i livet ved å være snill og grei med alle han møter, uansett om de er fattige eller rike, lyse eller mørke i huden, katolske, jødiske eller muslimer. Dette er det selvsagt ikke alle som synes er greit, og det er medvirkende årsak til arrestasjonen på slutten. Men det er også denne godheten som gjør at han har de hjelperne når han trenger for å komme seg ut av knipa. På norsk kunne boka like greit hett Arnau og de gode hjelperne. Nok en gang hjelper det å blåse en vinter i fleisen på kongen.

Tanker om dette?