Liv andre har levd

Liv andre har levd omslag
Edvard Hoem: Liv andre har levd. E-bok, 505 sider. Forlaget Oktober, 2017.

Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrane når sola skin.


Det er lenge siden jeg har ventet så spent på at ei bok skal komme ut. Edvard Hoems slektskrønike om etterkommerne av oldefaren hans har vist seg å være helt fantastiske bøker, og siden jeg begynte på den første boka rett før den tredje ble gitt ut kunne jeg begynne på den neste boka når jeg ville. Etter å ha lest bind to, var jeg helt bergtatt og slukte bind tre rett etterpå. Men så var det slutt, og jeg måtte vente nesten et helt år på å få begynne på bind fire, som avslutter skildringen av bondelivet i Norge, USA og Canada gjennom nesten 100 år.

Som i Land ingen har sett, er det brødrene Eilert og Anton Edvard som er hovedpersonene. Eilert sliter med haglstormer og gresshopper på Alberta-prærien, mens Anton Edvard gjør så godt han kan på Hoem utenfor Molde.

Etter at Eilerts kone døde i barsel, føler Eilert et behov for å reise til Norge, landet han ikke har satt fot i på over 50 år. Her får han se igjen broren broren Anton Edvard, og nevøen Lars som insisterer på å få være med onkel Eilert tilbake til Canada.

Historien i denne boka spenner fra 1927 til godt utpå 50-tallet. I tillegg til å følge Eilert og Anton Edvard, skildrer forfatteren også barna til hovedpersonene. Etter hvert blir barna også voksne og skal leve sitt eget liv. Persongalleriet i boka er kjempestort, og det gjelder å holde tunga rett i munnen når det leses om alle Larsene, Edvardene, Hansene og Knutene. Bakerst i boka presenterer forfatteren en veldig god oversikt over alle etterkommerne etter Knut Hansen Nesje og Serianna Eriksdatter Hoem. Dette gjør det mye lettere å følge med.

Livene til personene i boka løper av gårde, det er mange år som skal skildres. Hoem bruker ikke mange sider på et år, i hvert fall ikke de årene det ikke har skjedd spesielt nevneverdige ting. Dette fungerer godt, men det er litt uvant for meg. I hodet mitt er Eilert fortsatt en ung mann, men plutselig er årstallet 1950, og Eilert har flyttet inn hos døtrene sine for å slippe å havne på gamlehjem.

Som alltid er boka utrolig vakkert skrevet. Edvard Hoem er en ordkunstner av de store. Gjennom over 500 sider skildres personer, landskap og tanker helt fortreffelig, men jeg savner litt av den lune humoren fra de forrige bøkene.

Dette siste bindet i Edvard Hoems slektskrønike er ikke like gripende som de forrige har vært. Kanskje er historien litt for omfattende, det blir noen ganger litt vanskelig å henge med i svingene, men det er veldig fint å få avsluttet historien om Eilert Knudtson og Anton Edvard Hoem. Endte det godt? Usikker. Jeg avslutter med tankene til Eilert som har navngitt boka:


Han hadde likt seg best i byar, slik var det i ungdommen. Han kunne ha levd eit anna liv! Han kunne ha valt eit anna levebrød. Han sa til seg sjølv: – Eg kunne ha valt eit liv andre har levd.


P.S. Alle de fire bøkene i denne serien er basert på virkelige navn, og virkelige årstall, men må allikevel sies å være fiksjon. Dette sier forfatteren selv:

Kva er dikt og kva er sanning? Alle årstal, datoar og andre faktiske opplysningar er dokumentariske. Andre ting, som at Eileen arbeidde på kafé i Camrose, er berre sannsynlege. Til sjuande og sist er Liv andre har levd ein fiksjonsroman, men based on a true story.

1 kommentar

Tanker om dette?