Mors og fars historie

Mors og fars historie omslag
Edvard Hoem: Mors og fars historie. E-bok, 206 sider. Forlaget Oktober, 2005.

Og her er det da det utspelar seg ei historie som ingen lenger vil eller kan fortelja om. Men dersom fars historie skal henge saman, må det byggast ei bru over til det som sidan skjedde. For det som sidan skjedde, er uforståeleg utan det som hende no, og det som hende no, måtte bli slik fordi det hadde hendt ting før, ja lenge før, som ein ikkje kunne koma seg laus ifrå! Det er som om ein må forsere ei brusande elv, der vatnet og isen har tatt bruene, der det berre finst ein løypestreng med ei korg, som ein må våga å setta seg i for å koma over til den andre sida.


Jeg oppdaget Edvard Hoem i fjor høst da jeg leste Slåttekar i himmelen. For meg som stort sett leser krim er jo ikke akkurat Edvard Hoem et naturlig valg, men fra første side i Slåttekar… var jeg trollbundet. Jeg har aldri lest vakrere språk enn det Hoem produserte i de tre bøkene om amerikafarerne. Jeg venter fortsatt på den siste boka i serien om Nesjefolket, og mens jeg venter passer det jo godt å lese noen andre bøker av samme forfatter.

Mors og fars historie er det, som tittelen antyder, livene til Hoems foreldre som skildres. Det meste av boka tar for seg foreldrenes liv før de giftet seg, og Hoem veksler på å fortelle om far og mor.

Forfatterens far, Knut Hoem jobbet som omreisende praktikant i Gudbrandsdalen. Stort sett gikk ferden på sykkel. Hoems mor vokste opp på en gård i den samme dalen. Under krigen blir moren gravid med en tysk soldat, og klarer ikke helt å se for seg hvordan livet som mor til en tyskerunge skal gå for seg. Redningen skal vise seg å være Hoemen, som han blir kalt, men å finne seg til rette på en helt ny plass skal vise seg å ikke være bare lett.

Mors og fars historie er ei vakker bok som forteller en spennende kjærlighetshistorie. Hoem skildrer også krigsårene både i Lillehammer og i bygdene i Gudbrandsdalen.

Boka er skrevet fra forfatterens jeg-perspektiv, og hans slektninger i boka blir konsekvent omtalt fra forfatterens ståsted. Det kan til tider virke litt forvirrende for leseren når hovedpersonens foreldre blir omtalt som bestemor og bestefar, men samtidig er dette med på å gi personene i historien nærhet til fortellerstemmen i boka.

På bloggen har jeg markert Hoems bøker som skjønnlitteratur, til tross for at de like mye kan ligne på biografier. Men – som forfatteren selv sier:

Dei aller fleste situasjonane i boka er autentiske, men alt er fortalt med forfattarens stemme og slik han ser det for seg, ut frå det han har sett og drøymt.

Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor, synes jeg ikke at Mors og fars historie er like magisk som bøkene om amerikafarerne. Men det er uansett ei bok det absolutt er verdt å lese. Språket er like vakkert i denne boka fra 2005 som i de nyere bøkene, og skildringene av naturen og beskrivelsene av personene gjør at jeg kan se for meg det som skjer som om jeg er på kino.

Legg inn en kommentar