Slåttekar i himmelen

Slåttekar i himmelen omslag
Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen. E-bok, 351 sider. Forlaget Oktober, 2014.

Ola gjekk etter systrene ut, og så gav han seg til å følgje dei det første stykket, enda Sara kom ut på trappa og ropte etter han og ville ha greie på kvar han hadde tenkt seg. – Til sommarfjøset! sa Ola, han skulle berre hente eit reip. – Reip har du nok av her heime! sa Sara. Men dette var det finaste, ropte Ola, så dette reipet ville han henge seg i.


Etter ganske mye krim følte jeg at det var på tide å prøve noe helt nytt. Edvard Hoem er, for meg, en helt fremmed forfatter. Det eneste jeg visste om han før jeg begynte på boka Slåttekar i himmelen, var at han skrev på nynorsk, og at han visstnok skriver veldig bra. Etter å ha blitt kjent med Nesje, Serianna, Gjertine og de andre slektningene i romanen, kan jeg si meg veldig enig. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg noen gang har lest.

I denne boka skildrer Hoem oldefaren sin, Knut Hansen Nesje, som bodde på Reknes utenfor Molde på slutten av 1800-tallet. Alle personene vi møter i historien er basert på virkelige personer i Nesjes slekt, men forfatteren sier selv at han har diktet opp det meste rundt dem.

I 1874 er Nesje enkemann og bor sammen med sønnen sin, Hans, i et lite hus som han har satt opp på bygslet jord. En dag møter han Serianna, hun som skal bli forfatterens oldemor.

Gjennom boka får vi følge Nesje og familien hans. Vi får et nøye innblikk i det harde livet i Norge på denne tida, og jeg som leser føler Nesjes bekymringer på kroppen. Selv om det er hardt arbeid fra morgen til kveld, er det ikke gitt at man har nok til å brødfø familien gjennom de harde vintrene.

I tillegg til å følge Nesje og Serianna, blir vi godt kjent med Seriannas søsken, Ola, Erik og Gjertine. Særlig Gjertine og hennes drøm om et nytt liv i Amerika får mye plass i boka. Gjertine får med seg mannen sin, salmaker Ole til Sør-Dakota. Der har Oles bror, Hans slått seg ned sammen med sin gamle mor. Etter hvert følger også Ola og hans familie etter. Men Nesje har ikke trua på Amerika-drømmen og velger å bli værende på Reknes.

Forfatteren beskriver på en utrolig fin måte, likheter og ulikheter mellom gårdsarbeidet i Norge og arbeidet til settlerne i Amerika. Gjennom hele boka har jeg fått føle på oppturer og nedturer, gleder og sorger. Det ligger en sterk økonomisk bekymring og ulmer, til tross for at man i Amerika kan skaffe seg potetåkre på over 300 acres. Det er ei tungstemt bok, men heldigvis er det noen humoristiske og gode øyeblikk – ofte når man minst venter det.

Rent teknisk er boka delt inn i 13 store kapitler som igjen er delt inn i nummererte underkapitler. I e-boka hadde det hjulpet hvis underkapitlene faktisk var underkapitler – nå blir de veldig lange, og det er kronglete å hoppe fra kapittel til kapittel når man ønsker det.

Nesje får etter hvert fem barn, men på hvert sitt vis må han si farvel til sønnene sine, én etter én. Dette er tungt for Nesje, som er en familiens mann. Det er også utrolig tungt for leseren. Boka avslutter med at den nest yngste sønnen, Eilert, reiser til Sør-Dakota for å bo hos morens søster. Dette går veldig sterkt inn på Nesje, som er usikker på om han noengang vil få se sønnen igjen. Heldigvis har han sin kristne tro, som gjør han tryggere:

Så da morgonen var komen og Serianna slo auga opp, sa han til henne: – I natt har eg drøymt at eg skal vera slåttekar i himmelen også, sa han, – og da er det ingen fare for at han Eilert ikkje skal kjenne meg igjen.

Edvard Hoems Slåttekar i himmelen er ei vakker bok på alle måter. Hoem skriver og beskriver utrolig godt. Han skildrer både folk og hendelser på en slik måte at jeg både ser og føler for meg det som skjer. Oppfølgeren heter Bror din på prærien og hander visstnok om Eilert og hans reise til Amerika. Jeg gleder meg!

Legg inn en kommentar