Jeg har til og med blitt så voksen at vi har gått til anskaffelse av digitalt termometer. Et sånt som måler temperaturen både ute og inne. I dag melder det om -6,4 grader. Ute, altså – inne er det godt og varmt.

Her er ukas bilde:

Ellers har uka bestått av oppgaveretting, karaktersetting, platespilling og rasistiske uttalelser på Spellemannsprisen.

Her er ukas bilde:

Høsten 2011 flyttet vi til Vannøya. Det er en utrolig vakker øy som befinner seg ved 70,1 grader nord. Denne øya har jeg i løpet av bare noen få måneder blitt veldig glad i. Derfor har jeg lyst til å vise frem denne perlen til alle andre som ikke er så heldige å bo her. Hver uke vil jeg publisere et bilde fra denne nydelige øya for å illustrere hvordan dagliglivet vårt utvikler seg og hva som skjer med naturen i Nord-Troms i løpet av et år.

Jeg kommer til å publisere mange natur- og landskapsbilder, men forhåpentligvis også noen andre blinkskudd.

Sånn – nå har jeg sagt det. Da gjenstår det å se om jeg klarer å holde det jeg lover.

Her er ukas bilde:

Mellomtrinnet jobber med låta A little less conversation. Forrige time gjorde vi store framskritt og spilte hele det første verset. Ingen av elevene ønsket å synge, så jeg så meg nødt til å gripe mikrofonen selv. Jeg kunne gjort det bra i Idol.

Det er deilig å kjenne at den gamle klisjéen «øvelse gjør mester» faktisk har noe for seg. Elevene plages, kjefter og sliter. Men når de bare får jobbet ei stund sier det klikk. Plutselig klaffer det. Alt blir bra. Og hele mellomtrinnet er rockestjerner. Da er det deilig å være musikklærer. Jeg blir skikkelig stolt. For ikke å snakke om imponert!

Det er utrolig mange flotte elever på Vannøya. Og jeg er meget beæret over å få jobbe sammen med dem.

Her er i alle fall en liten oppsummering av noen av de nye vennene vi har fått her på Vannøya:

Ellinor jobber som renholder sammen med Helene på skolen. Hun er blitt den nye mammaen vår. I går var vi på besøk hos Ellinor og mannen hennes for å spise middag. Først spiste jeg et halvt kilo sei før hun pakket i meg en svær sjokoladepudding. Noen minutter etter det måtte jeg spise masse kake. Stakkars meg.

Trine jobber på SFO sammen med Saritha. Jeg prøvde å selge bilen hennes uten hell.

Trond kjører Saritha hjem fra arbeid hver torsdag. Han er nemlig bussjåfør og mannen til Trine. Han er forøvrig også pappa til 25% av klassen min.

Ronny er vaktmester på skolen. Han og Largo er bestevenner. Han er også gift med Helene (Ronny, altså – ikke Largo).

Britt er kontaktlærer for den klassen jeg underviser mest. Hun fikk meg innmeldt i Utdanningsforbundet, er tillitsvalgt og en kjempegod støtte når jeg lurer på hvordan det er meningen at jeg skal utføre denne lærerjobben. Det viktigste med Britt er at hun lager supergode fiskekaker.

Kai Arne kommer fra Storfjord. Han er utdannet sosialantropolog og har ikke hår på hodet. Til tross for det er han en gøyal type. Vi har vært på besøk hos tanta hans i Tromsø. Han har nettopp skaffet seg konto på Twitter.

Men til tross for at det er lett å fortelle hva vi liker, er det et nært beslektet spørsmål det kan være utrolig vanskelig å svare på: Hvorfor?

Johan Sebastian Bach

Hvorfor liker du wienerklassisisme og Mozart, men ikke barokk og Bach? Hva er det som gjør at du foretrekker hip-hop fra slutten av 90-tallet til fordel for den hip-hopen som produseres i dag? Hvorfor liker du rock, men ikke black metal?

Det kan være vanskelig nok å forklare hvorfor du liker en bestemt sjanger. Hvilke elementer er det som er med på gjøre den aktuelle sjangeren til bra musikk? Det som er enda vanskeligere er å forklare hvorfor noen artister er bedre enn andre innenfor den samme sjangeren.

Dette er noe både elevene mine og jeg har jobbet litt med den siste tiden. Det å kunne forklare hvorfor man liker musikken man liker, mener jeg er med på å bevisstgjøre lytteren på elementer man ellers ikke ville lagt merke til.

Adele synger "Someone Like You"

Det er også veldig interessant å høre hvilke svar jeg får når jeg spør. Den første timen vi diskuterte musikksmak, kunne elevene svare at de liker musikken «fordi» og «de bare liker det». Men allerede neste time kunne mange utdype svaret.

«Dette er fint fordi stemmen passer bra sammen med de få instrumentene som blir brukt.»

«Jeg liker dette fordi fordi trommene dominerer uten at de stresser låta.»

«Jeg synes teksten passer godt til melodien.»

Jeg mener det er sunt å ta seg tid til å tenke gjennom hvorfor vi liker den musikken vi hører på. Hvorfor liker du din favorittmusikk?

I går var vi i Tromsø. Det er kjedelig å være på bytur. Først måtte jeg ligge i bilen kjempelenge. I tillegg måtte jeg ligge alene i bilen mens Saritha og Knut-Rasmus var oppe i ferga. Det bråkte.

Etter den lange og kjedelige bilturen dro vi på besøk til et stort hus. Her tror jeg at det bruker å være mange hunder på besøk, for det var utrolig mange lukter utenfor. Inne i huset var det to andre hunder. Den ene var liten, men den andre var stor og kjempeskummel. Inne i huset traff jeg også en kjempekoselig mann. Først så han på ørene og øynene mine. Så lyttet han på magen min. Etterpå fikk jeg masse godteri! Det var gøy.

Mannen sa at alt var som det skulle. Det synes Saritha og Knut-Rasmus er fint. Knut-Rasmus sier at jeg har fått noe som heter vaksine også, men det merket jeg ikke noe til. Og så har jeg visst fått ormekur.

Etter at jeg hadde spist godteri måtte vi kjøre bil helt hjem. Det var kjedelig. Men da vi kom hjem fikk jeg lov til å gnage på et bein. Og så fikk jeg middag og da var jeg fornøyd. I dag er det søndag og det betyr at vi bare skal kose oss. Knut-Rasmus prøvde å gi meg kaffe før i dag, men det sa Saritha at han ikke fikk lov til. Søndag er fint.

Voff, voff!

Vi har hatt god tid til å pakke ut og komme i gang her ute før skolestart. Men nå er skoleåret 2011/2012 i full gang og jeg prøver å finne ut av hvordan jeg skal gjøre den jobben det er å være lærer.

Mye av lærerjobben går ut på å planlegge undervisning. Det er selvfølgelig viktig å komme godt forberedt til timene. Elevene fortjener en lærer som har full oversikt over det som skal skje i timene. Det er da elevene lærer best.

Men hvordan skal jeg som lærer organisere for- og etterarbeidet mitt på best mulig måte? Jeg er jo en digital type. Det meste av det jeg gjorde i studietiden gjorde jeg på datamaskin. Jeg skrev særdeles lite for hånd og organiserte skoledagene digitalt.

Sånn som det er nå, har jeg timeplanen i iCal. Dette fungerer helt supert. iCal er alltid synkronisert med kalenderen på telefonen min og det er lett å endre bare én av de gjentakende hendelsene hvis det plutselig er en endring fra Norsk til Konsert med den kulturelle skolesekken.

Jeg har også organisert planleggingen digitalt. I det geniale programmet OmniOutliner. Her har jeg en fil for hvert fag og klasse og organiserer etter uker og dager. Da er det lett å gå tilbake i tid og huske hva det er vi har gjort og hva vi skal gjøre. Problemet kommer når jeg skal ha time.

Jeg har hukommelse som en gullfisk og for å være sikker på at vi gjør alt som jeg har planlagt å gjøre i timen, er det greit å ha med notater opp i klasserommet. Når notatene er digitale må jeg enten ha med en datamaskin som stjeler fokus eller skrive ut notatene i forkant av timen. Ettersom skolens Xerox Workcenter ikke snakker så godt med macen min, må jeg lagre dokumentet som pdf, flytte det til Dropboxen og gå på en Windows-pc for å skrive det ut. Det er litt tungvindt.

Skolen har utstyrt meg med Gyldendals Lærerplanlegger. Dette er ei fin, blå bok hvor det er meningen at jeg skal skrive planene mine uke for uke. Å skrive timeplanen her blir jo bare dobbeltarbeid og det er ikke plass til å skrive planene så detaljert som jeg gjør i OmniOutliner. Kontaktlæreren i 3.-5. klasse, som blir min nærmeste kollega, skriver timene og små notater i blåboka og så har hun en egen skrivebok til hvert fag hvor hun skriver detaljerte planer. Hvis jeg skal gå over til å planlegge analogt, tipper jeg at det må bli omtrent på den måten.

Foreløpig gjør jeg alt elektronisk og gir heller meg selv litt dobbeltarbeid når det trengs. Hvis noen har noen synspunkter på hvordan arbeidet mitt bør organiseres, så kom med dem! En liten idémyldring har, så vidt jeg vet, aldri tatt livet av noen.

Hunden vår heter Largo. I ettertid ser vi at han kanskje kunne passet bedre med navnet Presto eller Allegro, men vi synes at navnet Largo klinger bedre. Dessuten – når han først har roet seg ned og ligger og koser med Saritha eller tygger på et bein er han ganske så Largo.

Vi hentet hunden vår i Grunnfjord, 13 kilometer bortenfor Hansnes. Nå har han bodd hos oss i litt under en måned og har blitt vår lille baby. Det har gått så langt at en av mine lærerkolleger spurte om vi hadde planlagt fordelingen av permisjon. Saritha måtte jo være gravid ettersom jeg gikk rundt og snakket om babyen vår hele tiden.

«>Hva rase gjedler, består Largo av litt av hvert. Moren er blanding mellom Border Collie og Gordon Setter, mens faren er en blanding mellom Border Collie og en god del annet. Largo skal verken være gjeterhund eller jakthund. Han skal bare være en god turkompis og kosedyr. Da er det ikke så nøye hvilken rase han er, så lenge han liker å bli klødd på magen.

«>Saritha har mast helt siden vi flyttet sammen om at hun ønsket seg hund. Jeg har alltid sagt at en dag skal vi få, men at det ville være hennes hund. Jeg stilte meg litt likegyldig og tenkte at hund er greit nok, men at jeg ikke helt ser nytten av det. Nå har jeg imidlertid ombestemt meg. Det er så utrolig koselig å være ute og gå tur og se på hvor mye Largo koser seg når han får løpe uten bånd. Eller se på at han hikker og drømmer mens han sover. Det er til og med koselig å tørke opp hundetiss når han har vært uheldig og gjort fra seg midt på gulvet. Largo er den søteste vennen jeg noengang har hatt (bortsett fra Saritha, slevfølgelig – kliss, kliss).

Vi jobber med å gjøre Largo stueren. Vi er ikke helt der ennå, men det går veldig bra. Han er også blitt veldig flink til å ligge i ro når vi kjører bil og sover alene i buret sitt gjennom hele natten. Saritha og jeg er veldig stolte foreldre.

Sarithas brødre har allerede fått treffe Largo. De var her en langhelg for et par uker siden. Pappa og resten av den familien har fått prate med Largo gjennom videosamtale. Alle er veldig spente på å treffe ham når vi kommer til Bodø i høstferien. Vi er veldig spente på hvordan det går å kjøre bil så langt.

I skrivende stund ligger Largo og slapper av i sofaen. Det får han egentlig ikke lov til, men det er så vanskelig å å krangle når han setter de søte øynene i oss og sier «Vær så snill, kan ikke jeg få ligge her sammen med deg?» Da må vi nesten gjøre et unntak bare denne ene gangen…

Jeg legger ved noen bilder som illustrerer litt av den idyllen vi har på Vannøya.