Perler for svin – og 555 andre norske idiomer

Per Egil Hegge: Perler for svin. E-bok, 203 sider. Kagge Forlag, 2015.

«Kast ikke perler for svin» er en formaning i Bergprekenen, som er referert i Matteus-evangeliets kapittel 5–7. Det betyr at man ikke skal gi noe verdifullt til en som ikke verdsetter det. Men det er en snever fortolkning, og hele setningen lyder (Matteus kap. 7, v. 6): «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker.» Hunder og svin var dyr som på Jesu tid ble ansett for å være urene i Midtøsten. Følgelig kan utsagnet tolkes som både nedlatende og diskriminerende. Det kan brukes selvironisk, og da er det mer forsonende: «Å spandere så dyr vin på meg og min primitive gane er å kaste perler for svin.» Bergprekenen, og svært mange andre tekster i Bibelen, inneholder metaforer (språkbilder og sammenligninger) som vi finner i en rekke språk og kulturer, ofte uten at brukerne har noen anelse om opprinnelsen. Amerikaneren Stephan Pastis (f. 1968) kjenner nok opprinnelsen til akkurat dette uttrykket: Han lager tegneserien Pearls Before Swine, som er gjengitt i Aftenposten.


Perler for svin var en av de første e-bøkene jeg kjøpte da jeg fikk lesebrettet mitt. Siden april har jeg «bladd» i boka litt nå og da, og har endelig lest forklaringen på alle idiomene i boka. Tidligere har jeg lest Per Egil Hegges Ridende rytter til hest, en fornøyelig samling med mer eller mindre gode formuleringer hentet fra norske aviser.

Jeg vet, med andre ord, fra før at Per Egil Hegge er en festlig fyr som skriver lettfattelig og morsomt. Det samme blir vi lovet i denne boka: «På en morsom og underfundig måte tar Hegge oss gjennom det ene uttrykket etter det andre, og viser til hvordan det enkelte uttrykket oppsto, betydningen av dem og hva som gjør dem til så gode faste uttrykk.»

Han viser (stort sett) til hvordan uttrykkene oppstod og betydningen av dem, men spesielt morsomt er det ikke. Boka er et helt kurant oppslagsverk over ganske mange idiomer, og det kan jo være greit å kunne slå opp betydningen av enkelte merksnodige uttrykk nå og da. For min egen del er de fleste idiomene i boka uttrykk som jeg kjenner godt, og behovet for oppslagsverket minket derfor en del.

Ei helt grei bok, men ikke akkurat noe å bøye seg i hatten [sic.] for.

Pappahjerte: Fra ungkar til far

Pappahjerte omslag
Peter Kihlman: Pappahjerte. E-bok, 292 sider. Cappelen Damm, 2014.

… det skulle raskt vise seg at det fantes grep å ta for å mestre kunststykket med regelmessige bleieskift. Noe som hjalp meg veldig i starten, var et tips jeg leste i en bok: to-pils-grepet. Tanken er å se for seg at man skal fiske opp to iskalde øl som ligger og dupper i havoverflaten en lun sommerkveld på stranden. Med dette bildet i hodet får man et fint grep om beina. I tillegg har man også assosiasjonene til sol og sommer i hodet. Dette kan komme til nytte når man skal skride til verket og skifte bleie på et sted der solen aldri skinner.


Pappablogger er jo i vinden for tiden. Det finnes visstnok mange av dem. Jeg kjenner kun til to – Superpapsen og Pappahjerte. Det er ikke sånn at jeg leser samtlige innlegg nøye, men jeg kan finne på å titte innom en gang i blant. Jeg er jo tross alt i målgruppen.

Helt tilfeldig kom jeg over en bok skrevet av selveste Pappahjerte. Det hørtes interessant ut, så jeg bestemte meg for å begynne på boken. Det gjorde jeg i midten av juni. Og nå, tre måneder senere, er jeg ferdig med de nesten 300 sidene med anekdoter om bæsjebleier og søvnrutiner.

Pappahjerte: Fra ungkar til far er en slags beretning om Kihlmans tanker og følelser om det å bli far. Den er lett og muntlig skrevet i tilnærmet kronologisk rekkefølge fra han fant ut at han skulle bli pappa og til sønnen er nesten tre år gammel.

Han forteller om tanker og bekymringer rundt papparollen, og deler gleder og fortvilelser rundt familielivet. Peter Kihlman skriver lett og med en muntlig, fortellende stil. Han har en god del artige sammenligninger, og noen humret jeg godt av. Særlig gøy er hans beskrivelse av fødselen. Det er heller ikke sjelden at jeg, som pappa til en to-åring, kjenner meg igjen i Kihlmans opplevelser.

Kihlmans blogg er stort sett fornøyelig lesning. Han produserer lettfattelige innlegg og små gullkorn fra hverdagen. Det samme er det i denne boka. Man kan egentlig sammenligne det med en samling blogginnlegg. Og her ligger også mitt problem med boka – 300 sider med blogg blir, for meg, i meste laget. Kanskje bør boka leses nettopp som en blogg – ett lite innlegg om gangen? Jeg har brukt lang tid på boka, men jeg har lest ganske langt hver gang jeg har tatt den frem. Når jeg tenker tilbake, er det ikke usannsynlig at boka hadde fenget mer hvis jeg hadde lest kortere men oftere.

Fortsett å lese «Pappahjerte: Fra ungkar til far»

Slåttekar i himmelen

Slåttekar i himmelen omslag
Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen. E-bok, 351 sider. Forlaget Oktober, 2014.

Ola gjekk etter systrene ut, og så gav han seg til å følgje dei det første stykket, enda Sara kom ut på trappa og ropte etter han og ville ha greie på kvar han hadde tenkt seg. – Til sommarfjøset! sa Ola, han skulle berre hente eit reip. – Reip har du nok av her heime! sa Sara. Men dette var det finaste, ropte Ola, så dette reipet ville han henge seg i.


Etter ganske mye krim følte jeg at det var på tide å prøve noe helt nytt. Edvard Hoem er, for meg, en helt fremmed forfatter. Det eneste jeg visste om han før jeg begynte på boka Slåttekar i himmelen, var at han skrev på nynorsk, og at han visstnok skriver veldig bra. Etter å ha blitt kjent med Nesje, Serianna, Gjertine og de andre slektningene i romanen, kan jeg si meg veldig enig. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg noen gang har lest.

I denne boka skildrer Hoem oldefaren sin, Knut Hansen Nesje, som bodde på Reknes utenfor Molde på slutten av 1800-tallet. Alle personene vi møter i historien er basert på virkelige personer i Nesjes slekt, men forfatteren sier selv at han har diktet opp det meste rundt dem.

I 1874 er Nesje enkemann og bor sammen med sønnen sin, Hans, i et lite hus som han har satt opp på bygslet jord. En dag møter han Serianna, hun som skal bli forfatterens oldemor.

Gjennom boka får vi følge Nesje og familien hans. Vi får et nøye innblikk i det harde livet i Norge på denne tida, og jeg som leser føler Nesjes bekymringer på kroppen. Selv om det er hardt arbeid fra morgen til kveld, er det ikke gitt at man har nok til å brødfø familien gjennom de harde vintrene.

Fortsett å lese «Slåttekar i himmelen»

Marco-effekten

Marco-effekten omslag
Jussi Adler-Olsen: Marco-effekten. E-bok, 560 sider. Aschehoug, 2013.

Så dukket det opp et lurt glimt i øynene hans. En kamelhistorie var på vei, Carl kjente lusa på gangen. «Du må huske på historien om kamelen som trodde den var en struts, men fikk sand i øynene da den ble forskrekket og stakk hodet ned i den.» Carl ristet på hodet. Hvis man la sammen alle de kamelene og dromedarene som Assad i tidens løp hadde belemret ham med, ville ikke Sahara vært stor nok.


Det merkes at hverdagen er i gang igjen, og at det er mye å gjøre i starten av et nytt skoleår. Dette er den boka jeg har brukt lengst tid på siden jeg startet dette bokblogg-prosjektet i begynnelsen av mai i år. Det kan også ha noe med å gjøre at Marco-effekten er ei bok som, etter min mening, har en veldig treg start, men først og fremst handler det nok om at lesing har blitt nedprioritert til fordel for skriving av årsplaner og planlegging av skoleåret. Dessuten har jeg jo vært flink og lest faglitteraturen som er pensum på studiet mitt.

Marco-effekten er den femte boken i Jussi Adler-Olsens serie om visepolitikommisær Carl Mørck og de to side-kickene Hafez El-Assad og Rose Knudsen. Sammen driver de Avdeling Q, den fortsatt ganske nyopprettede avdelingen for «foreldede saker av særlig alvorlig karakter».

Denne gangen etterforsker Carl Mørck forsvinningen av William Stark, en embetsmann som har ansvaret for danske bistandsmidler til små og store hjelpeprosjekter i flere av Afrikas u-land. Samtidig følger vi Marco, en femtenåring som har rømt fra sin onkel Zola og rom-klanen hans etter at de truet med å gjøre ham til krøpling for å øke tigge-inntektene sine.

Som seg hør og bør, vikles disse sakene selvsagt inn i hverandre. Marco forsøker å starte et nytt og ærlig liv, utenfor sin onkels organiserte kriminalitet. Det er lettere sagt enn gjort når hele det kriminelle nettverket til onkel Zola leter etter ham. Som om ikke det var nok, sitter også Marco på informasjon om leiemordet som ble begått mot William Stark. Dermed har han plutselig et helt annet kriminelt nettverk bestående av korrupte stats-ansatte og like korrupte banksjefer etter seg.

Som sagt, er dette den femte boka om Avdeling Q. Vi har nå blitt godt kjent med visepolitikommisæren, og hans underfundige medhjelper Assad. Som tidligere, serverer Assad kamel-analogier og -metaforer på løpende bånd. Men fortsatt er det skuffende lite vi egentlig vet om denne mystiske personen fra Midtøsten. I løpet av boken får vi noen hint om at han kjenner konstituert politisjef fra et irakisk fengsel under Saddam Husseins regime, men hele mannen er fortsatt et stort mysterium.

Fortsett å lese «Marco-effekten»

Mere Blod

Mere blod omslag
Jo Nesbø: Mer blod. E-bok, 236 sider. Aschehoug, 2015.

Jeg regna vel med at det ville bli traumatisk for en guttunge som hadde bestefarens ateisme som barnetro. Jeg trodde ikke på et liv etter døden, men jeg trodde på en død etter livet.


Jo Nesbø har lenge vært en av mine favorittforfattere. Den første «voksen-boka» jeg leste var Nesbøs andre bok, Kakerlakkene. Etter denne var jeg frelst. Siden har jeg lest alle Nesbøs bøker, bortsett fra Doktor Proktor-bøkene. De skal jeg forresten vente med til Kiddus blir litt eldre og vi kan kose oss med dem sammen.

Harry Hole er en bra fyr, det er ikke tvil om det, men jeg har også likt de andre bøkene til Jo Nesbø. Hodejegerne var en super actionfortelling, mens Sønnen var en spennende thriller. Ingen av disse er i nærheten av å være like innviklet som Harry Hole-bøkene, men det er heller ikke meningen. Nesbøs forrige bok, Blod på snø, var for så vidt også ei fin bok, selv om jeg kanskje ikke syntes den var helt på høyden med de andre «ikke Harry Hole»-bøkene til Nesbø. Nå er han heldigvis tilbake med en fortryllende thriller satt i ei lita bygd i Finnmark.

Fortsett å lese «Mere Blod»

Journal 64

Journal 64 omslag
Jussi Adler-Olsen: Journal 64. E-bok, 490 sider. Aschehoug, 2012.

Inne i denne mørke kjempeboksen hadde han alt det som bare hans egne meningsfeller hadde noe med. Fryseren med de ulovlig aborterte menneskefostrene og kartotekskapene, medlemslistene, laptopen han brukte på konferansene, foruten de gamle notatene fra farens tid, som hele virksomheten deres bygde på.


Enda mer krim fra Jussi Adler-Olsen. Er jeg hekta?

I den fjerde boka om Avdeling Q og Carl Mørck handler det om et knippe forsvinningssaker fra slutten av 80-tallet. Det viser seg fort at en snart 90 år gammel lege som også er mannen bak et nytt og radikalt politisk parti har mer enn én finger med i spillet. Eller har han egentlig det? Som vanlig må Carl Mørck og Assad avdekke bit etter bit av puslespillet. Og som vanlig ender saken med et (nesten) dødelig utfall.

Jeg må presisere at det ikke er negativt ment at ting er som vanlig. Det er jo dette som er krim, og det er jo dette jeg elsker med bøkene til Adler-Olsen. I tillegg til saken om forsvinningene får vi også innblikk i et par andre saker. Utfallene etter skyteepisoden på Amager (som vi ble kjent med allerede i første bok) vil ingen ende ta. Nå viser det seg at Carl Mørcks fingeravtrykk blir funnet på steder de absolutt ikke bør bli funnet hvis man vil virke uskyldig. Vi får også møte Carl Mørcks fetter Ronny som påstår at Carl Mørck har vært med på å drepe sin egen onkel da han var 17 år gammel. Disse sidesakene som vi får avslørt litt etter litt av har også vært en viktig del av Adler-Olsens bøker.

En annen fremdriver i bøkene er mysteriet om Carl Mørcks assistent, Hafez el-Assad. Etter fjerde bok i serien vet vi fortsatt forbløffende lite om den stort sett alltid smilende syreren. Bare at han kan gå fra å være snill som et lam til å bli dødsfarlig i løpet av noen sekunder. Og at han kjenner til viktige personer i den litauiske mafiaen. Av og til kommer det noen få opplysninger om Assad. Jeg blir kjempeirritert, samtidig som jeg bare vil lese mer og mer for å finne ut mer om denne mystiske personen.

Fortsett å lese «Journal 64»

Amazon Kindle – den beste duppedingsen

Opp gjennom årene har jeg kjøpt mange unyttige dingser. Jeg har eid en Tamagotchi og en MiniDisk-spiller. MiniDisk-spilleren ble kjøpt rett før mp3-spillere ble kult, så den byttet jeg ut til fordel for en Creative Zen Touch (som for øvrig var en veldig bra mp3-spiller i sin tid).

Kindle paperwhite

Jeg har kjøpt utallige telefoner og nettbrett, samt tilbehør til disse. Når jeg ikke kan forsvare å kjøpe flere dingser til meg selv, er det kona som står for tur. Så blir det ny telefon til henne, uten at hun egentlig har snakket om å ønske seg det.

Men så har jeg jo kjøpt noen nyttige dingser også. Og den aller nyttigste er den jeg leser bøker på – en Amazon Kindle Paperwhite.

De som står bak nettsiden ebok.no, har laget en leseapp til iPad. Det må bety at det finnes personer som leser hele bøker på en skjerm som lyser mot deg. For meg høres det helt forferdelig ut. Jeg elsker data, men å lese lengre tekster på skjerm er slitsomt. Hvis du skal lese digitalt, trenger du en e-bok-leser med e-blekk, og den beste e-bok-leseren er det Amazon som produserer.

Fortsett å lese «Amazon Kindle – den beste duppedingsen»

Star Wars: Lords of the Sith

Lords of the Sith omslag
Paul S. Kemp: Lords of the Sith. E-bok, 320 sider. Random House, 2015.

She stared up at Vader, unafraid. “I hate you and everything you stand for,” she said. “But when I murdered, I murdered out of love.”
Vader raised his blade, his breathing loud and steady. When he spoke, his voice was as deep and hollow as a funeral gong.
“I know precisely what you mean,” he said, and slashed.


Jeg har nå lest min tredje Star Wars-bok. Denne gangen er boka canon. I tillegg er den skrevet av en annen forfatter enn de andre bøkene – Paul S. Kemp. Men også i denne boka ligger fokuset på den mørke siden og Darth Vader og hans læremester, Darth Sidious.

På samme måte som James Lucenos The Rise of Darth Vader, er boka lagt opp til en «mini-stjernekrig» mellom de onde og de gode. Med det samme keiseren og Darth Vader entrer det okkuperte planetsystemet Ryloth, blir stjerneskipet deres angrepet av en gruppe rebeller, eller frihetskjempere som de kaller seg selv. Angrepet ender med at både rebellene og Vader og keiseren krasjlander på planeten. Rebellene ønsker selvsagt å fullføre oppdraget og tar sporenstreks opp jakten på Vader og keiseren.

Jeg har, som sagt, lest tre bøker fra Star Wars-universet. De to andre var skrevet av James Luceno. Sammenligningsgrunnlaget er derfor ikke veldig stort, men som i begge Luceno-bøkene, veksler også Paul S. Kemp mellom å skrive fra imperiets og rebellenes synspunkt. Den eneste som ikke får noen avsnitt fra sitt eget synspunkt, er keiseren selv – Darth Sidious. Dette mener jeg er et klokt valg av forfatteren, det gjør den kappekledde Sith-lorden enda mer mystisk.

Fortsett å lese «Star Wars: Lords of the Sith»

Ø

Ø omslag
Knut Nærum: Ø. E-bok, 195 sider. Cappelen Damm, 2013.

For øvrig har ingen land kjøpt en eneste månerakett av amerikanerne, så her skal vi overgå dem. Det lover jeg. For klimapolitikk handler ikke bare om å gjennomføre planer. Det handler først og fremst om løfter.


Knut Nærum er en moromann. Knut Nærum er også en veldig god forfatter. Jeg har tidligere lest to bøker av Knut Nærum (i tillegg til en rekke Donald-historier, selvfølgelig). Busemannen er en parodi på samtlige Harry Hole-bøker, og var akkurat som en parodi skal være. Monster, derimot, som var den første boka jeg leste av denne forfatteren, var skikkelig skummel. Det viser at moromannen Nærum også har flere sider som forfatter.

Ø er – i følge omslaget – «… en bok for deg som liker å lese, men ikke så mye om gangen.» Det er akkurat det jeg har gjort med denne boken. Jeg har lest litt og litt når det har passet seg å ikke lese så lenge. Som en lett variasjon mellom knivdrap i København og lyssverddueller på Coruscant.

Fortsett å lese «Ø»

In One Person

In One Person omslag
John Irving: In One Person. E-bok, 450 sider. Simon & Schuster, 2012.

“My dear boy, please don’t put a label on me—don’t make me a category before you get to know me!” Miss Frost had said to me; I’ve never forgotten it. Is it any wonder that this was what I said to young Kittredge, the cocksure son of my old nemesis and forbidden love?


Jeg prøver å lese ting som er annerledes enn det jeg vanligvis leser (i mitt tilfelle er det alt annet enn krim og science fiction). Denne gangen har jeg prøvd meg på ei bok som mest av alt handler om analsex, AIDS og transpersoner.

In One Person forteller historien om den bifile forfatteren William Abbot. Det at hovedpersonen er forfatter har veldig lite å si for historien, men det at han er litteraturinteressert er viktig. Irving bruker stadig referanser til gamle klassikere (som jeg helt sikkert burde ha lest). Shakespeare blir ofte sitert, men så er også amatørteater en viktig del av historien. William, Bill eller Billy (alt etter hvem som snakker til ham) vokser opp i en småby i Vermont. Helt fra han er ganske ung, vet han at han tenner på både gutter og jenter. Historien følger Bills liv fra han får sitt første lånekort på biblioteket til han er en godt voksen mann på noen-og-seksti år. Boka er visstnok fiksjon, men den er skrevet i 1. person – som en slags samling memoarer. Irving skriver, og beskriver, så godt at boka føles mer som en selvbiografi enn en oppdiktet historie.

Bokas største problem er at den er for stor. Ikke nødvendigvis for lang, men det er alt for mange personer å forholde seg til i historien. Noen er viktige, mens andre er helt uvesentlige. Jeg mener det hadde vært lettere å henge med i historien hvis persongalleriet hadde vært mindre. Vi trenger strengt tatt ikke å vite om alle som hovedpersonen ønsker å ha sex med. Det andre problemet med denne boka er at Irving hopper alt for brått frem og tilbake i tid. Uten forvarsel hopper han flere tiår frem i historien, for så å hoppe femten år tilbake igjen. Dette gjør historien uoversiktlig og tunglest.

Fortsett å lese «In One Person»