Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814-2014

Mot slutten av det nittende århundret økte antallet blasfemidommer. Mange måtte bøte for sin frie tunge – alt fra en lang rekke selverklærte profeter og gjenfødte Messiaser til det noe mer jordnære, som da Sigvardt Nilsen i 1882 strøk over faget religion i sin sønns karakterprotokoll og la til «skit i den» i margen. Han fikk 20 dager på vann og brød og kr 100 i bot. Saken ble prøvd for Høyesterett, hvor sogneprestens vitnemål om at den tiltalte skal ha vært en «fritænker» ble ilagt særlig vekt.


I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, skrev Thomas Vestgården og Sigmund Aas Skammens historie, for å vise at også superstaten Norge har sine svin på skogen, eller som de sier selv: «Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke. Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.»

Gjennom 300 sider forteller forfatterne om tvangssterilisering av romfolk, fengselstortur, lobotomi, salg av tungtvann, og andre ikke helt heldige hendelser i nye Norges 200 år lange historie. Mye er veldig interessant lesing, selv om det til tider kan bli litt mye negativitet. Samtidig er det vanskelig å klage så mye på det – du er liksom advart når du har lest tittelen.

Felemakaren

Lars fekk utbetalt 70 riksdalar, 3 ort og 16 skilling for den halve båten og jernplogen, og da var det berre å koma seg av garde. Lars hadde funne vegen heim igjen, men heimen var ikkje den same, det som var de same, var dei store spørsmåla som han ikkje hadde funne noko svar på.


Det var egentlig slutt, men så plutselig kom det ny bok i slektskrøniken til Edvard Hoem. Denne gangen handler det ikke om Slåttekarens etterkommere, men om Lars Hoem, en felemaker fra Kristiansund som ble nevnt allerede i Heimlandet. Barndom.

Lars Olsen Hoem ble født i Romsdalen i 1782. Han er attpåklatten i søskenflokken og har en lykkelig barndom sammen med storebroren Pe og kjæresten hans, Guri. En dag blir Guri borte, og Pe blir mistenkt for drapet. Han blir senere frifunnet av retten, men forholdet mellom brødrene blir aldri det samme, og han mister kontakten med Pe helt. Lars begynner også å tvile på gudstroen sin, og er usikker på om han vil konfirmere seg. Han blir til slutt konfirmert, selv om han tviler.

I 1804 marsjerer Lars sammen med troppen fra Molde til København for å delta i krigen. Når han senere kommer tilbake til Norge kjenner han på at hjemme ikke lenger er hjemme, og han bestemmer seg for å seile til Arkhangelsk for å smugle korn. Det hender med at skuta hans blir kapret av engelskmennene, og Lars havner på et engelsk fangeskip. Det er her han blir kjent med franskmannen Jean, som lærer ham hvordan han lager fioliner.

Have You Eaten Grandma?

Without the Oxford comma, you can give people the wrong idea. Famously, the London Times newspaper once ran a brief description of a television documentary featuring Peter Ustinov, promising: Highlights of his global tour include encounters with Nelson Mandela, an 800-year-old demigod and a dildo collector.


Av og til kommer jeg over bøker helt tilfeldig. Have You Eaten Grandma? er ei sånn bok. Jeg husker ikke nå hvor jeg så den først, men den har ligget på leselista ei stund.

Gyles Brandreth er en britisk forfatter, professor og språknerd. I boka Have You Eaten Grandma? tar han for seg engelsk grammatikk og skriveregler med et humoristisk blikk på vanlige skrivefeil, kommaregler og det engelske språkets historiske utvikling. Som forfatteren sier selv:

I aim to anatomise some of the linguistic horrors of our time, work out where we’ve been going wrong (and why), and come up with some tips and tricks to help show how, in future, we can make fewer (rather than ‘less’) mistakes. All right? Is ‘alright’ all right? You’ll find out right here.

Tankevirus

«Vent nå litt», sier Anna til seg selv.
«Kanskje han ikke så meg?»
«Eller kanskje han gikk i egne tanker og ikke registrerte at jeg hilste?»
«Eller kanskje han synes du er en stakkars tusseladd?» foreslår et hjelpsomt tankevirus. Anna nikker, hun tror mest på forslaget til tankeviruset.


Bok nummer to i år er ei bok i en helt ny sjanger for meg. Hanne H. Brorsons Tankevirus er ikke egentlig ei selvhjelpsbok, men så er den kanskje det allikevel, på en måte?

Hanne H. Brorson bruker begrepet tankevirus om negative tanker som sliter på det psykiske immunforsvaret, på samme måte som «ekte» virus sliter på det «vanlige» immunforsvaret. Hun forteller kort hva hun mener med begrepet, og eksemplifiserer det med å ta oss gjennom en dag i Annas liv – to ganger.

Doctor Who: The Monsters Inside

‘It’s a knock-knock joke,’ Blanc giggled. The Governor stared at her blankly.
‘Knock, knock,’ said the monster. It lashed out with its fist and thumped twice on the governor’s head. The second blow crushed his skull against the mahogany desk, and splintered both. The blue light toppled over and fizzled out in a pool of his blood.
‘Do you think he got it?’ chuckled the monster, and Blanc fell about laughing.


Bok nummer to i serien New Series Adventures er skrevet av en ny forfatter, men det er fortsatt Rose Tyler og den niende inkarnasjonen av doktoren som er hovedpersonene.

Doktoren og Rose lander på en ny og spennende planet i år 2501. Planeten viser seg å være en del av solsystemet Justicia som fungerer som et gigantisk fengsel. Rose blir plassert i ungdomsavdelingen, mens Doktoren havner i et laboratorium hvor han blir beordret til å forske på teleporteringsløsninger. I laboratoriet møter Doktoren også gamle kjente – romvesener fra planeten Raxacoricofallapatorius. Disse er visstnok også fanger. Men det viser seg fort at det også er romvesener fra denne planeten som har gjemt seg blant fangevokterne.

Doctor Who: The Clockwise Man

‘You’re not Shade Vassily,’ the Doctor said. ‘You just think you are.’ And he reached up and took off Repple’s face. ‘Sorry.’ He stepped aside, allowing Repple to see his own reflection in the glass wall behind. ‘Really, l am.’


Doctor Who … Den lengstlevende sicence fiction-serien. Serien har gått på tv siden 1963, men med et opphold fra 1989 til 2005. Premisset er kjempeenkelt: Doktoren er en Time Lord som reiser rundt i sin TARDIS, en maskin som kan reise i tid og rom. Sammen med en eller flere kompanjonger, havner de alltid i trøbbel, og det blir opp til doktoren å redde den verdenen han befinner seg på. Og det klarer han. Og alltid i siste sekund. Og ja – en tilleggsopplysning for de som ikke er helt inne i det. Doktoren dør ikke, han regenererer i stedet seg selv inn i en ny kropp.

Som i Star Wars finnes det også massevis av bøker i Doctor Who-universet. Jeg tenkte det kanskje var på tide å prøve en? The Clockwise Man er den første i serien New Series Adventures som tar for seg inkarnasjonene av doktoren etter 2005.

Denne gangen er det den niende inkarnasjonen av doktoren (som spilles av Christopher Eccleston i tv-serien) som sammen med Rose (Billie Piper på tv) lander i London i 1924. Det første som møter dem er en hovmester som akkurat har blitt angrepet av noe som ingen er helt sikker på hva er. Doktoren og Rose hjelper selvsagt til, og tar han med tilbake til godset hvor han jobber. Når de kommer tilbake, er TARDIS-en borte, og mystiske ting er i ferd med å skje …

Justin Richards beskriver personene i boka veldig livlig. Ettersom jeg har sett alle Doctor Who-episodene på tv, ser jeg selvsagt for meg skuespillerne. Christopher Eccleston gjør en finurlig og vittig figur av doktoren, og sånn er han også beskrevet i boka.

Som alltid i Doctor Who, er det utenomjordiske vesener som står bak. Det viser seg etterhvert at Rose og doktoren har havnet midt i jakten på en seriemorder som er sendt i eksil til jorden. Denne morderen bryter seg fri, og det hele topper seg når han prøver å flykte ut i verdensrommet.

Størsteparten av boka er uten de store actionscenene. Vi blir kjent med mange forskjellige personer, blant annet den ukjente sønnen til tsaren av Russland, doktoren går rundt og tenker på både det ene og det andre, og det mest actionfylte er drukningen av ei litt for sint katt. Det skal etterhvert vise seg at katten er en viktig brikke i puslespillet.

Det er nok en fordel at leseren har et innblikk i Doctor Who-universet, særlig med tanke på at vi ikke får forklart hvordan en TARDIS virker eller hva en sonisk skrutrekker gjør. Men ser man bort fra dette, er The Clockwise Man en artig og litt mystisk science fiction-historie som også kan gjøre seg fint alene.

Offer 2117

Da sa Joan noe med litt sterkere stemme enn før, kanskje bedøvelsen hans var i ferd med å forta seg. Assad bøyde seg ned og ba ham gjenta det.
«Hva het hun?»
«Hva het hvem, Joan?»
«Offer tjueen sytten?»
Den hardt prøvede mannen ble inderlig i blikket. Spørsmålet hang fortsatt i den åpne munnen hans, og Assad stirret på den. Så lukket han øynene et sekund og trakk pusten dypt.
«Hun betydde mye for deg også, Joan, gjorde hun ikke?»
«Ja, det ble slik.»
«Hun het Lely.»


Den åttende boka om Carl Mørck og Assad i Avdeling Q er endelig her. Jeg har ventet på denne siden 2017, og får avsluttet et ganske traurig leseår med ei bok jeg har gledet meg til.

Helt siden den første boka om Carl Mørck, har Assads fortid ligget og lurt. Det er helt tydelig at denne mannen fra Syria er noe mer enn bare en helt alminnelig mann med vaskejobb på politistasjonen. I Offer 2127 får vi endelig et ordentlig innblikk i bakgrunnshistorien hans.

Joan Aiguader er en spansk journalist som befinner seg så langt ned det er mulig å komme. Ingen penger, regninger som hoper seg opp og avslag på alle artiklene han har sendt inn som freelancer. Når vi møter ham sitter han på en kafé med planer om å løpe ut i sjøen og drukne seg så snart han har drukket opp kaffen (som han uansett ikke kan betale). Men før han får gjort alvor av saken, blir han oppmerksom på et tv-team som dekker flyktningkrisen i midtøsten. Aiguader bestemmer seg for å skrive om saken. Han stjeler penger hos ekskjæresten og reiser ned til Kypros for å skrive om kvinnen som ble det 2117. drukningsofferet i flyktningstrømmen. Det viser seg imidlertid at denne kvinnen ikke druknet. Plutselig befinner Joan Aiguader seg midt i planleggingen av en stor terroraksjon i Tyskland. Lederen for terrorgruppen viser seg å ha en personlig vendetta mot Assad (som egentlig ikke heter Assad), og det hele ender med at Assad og Carl må reise ned til Tyskland for å bistå etterretningstjenesten der.

Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Etter denne fasen tok selvtilliten min en uheldig 180-vending, og fortalte meg at jeg var helt utlært og til og med visste bedre enn alle andre. Dette var bare noen uker inn i min første jobb, så det var helt irrasjonelt. Jeg burde visst bedre, for jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg tok lappen. Den første tiden kjørte jeg i 40 km/t over alt, med en kontinuerlig hvilepuls på 110, før jeg plutselig en dag fikk det for meg at jeg var på nivå med en formel 1-sjåfør. Det endte med at jeg meiet ned en hel andefamilie på søndagstur.


Kona lånte bok på biblioteket, og satt i sofaen og lo høyt mens hun leste. Det vekket nysgjerrigheten min, jeg måtte jo se hva det var som var så utrolig festlig.

Hanne Sigbjørnsen aka Tegnehanne begynte som blogg. Den har jeg aldri lest, men jeg har sporadisk fått med meg det hun har skrevet for Aftenposten. Her skriver hun innlegg om forskjellige temaer, akkompagnert av relativt enkle tegninger. Disse enkle tegningene er det som gjør fenomenet Tegnehanne til det hun er. De illustrerer teksten på en helt spesiell måte, og gjør at jeg forflytter meg inn i forfatterens hode.

200 år på 200 sider: En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814

Det er unektelig litt rart å tenke på at hovedgaten i Oslo ble oppkalt etter Carl Johan, når vi den gang følte oss så undertrykt av Sverige. I dag gjør det selvsagt ingenting, for de fleste som jobber på Karl Johan er jo fra Sverige!


Frank Aarebrot, altså! For en fyr han var! Jeg kjente egentlig ikke veldig til ham før han plutselig dukket opp på skjermen for noen år siden, men til gjengjeld tok det ikke mange sekunder før jeg ble helt bergtatt.

Boka 200 år på 200 sider er en slags bokifisering av foredraget Aarebrot holdt i forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum. Gjennom 200 sider forteller han kort og greit om de viktigste historiske og politiske hendelsene i Norge fra 1814 og frem til nåtiden. Det betyr i snitt én side per år, så det er med andre ord ikke plass til å gå skikkelig i dybden. Dette gjør forfatteren også klart i forordet. Boka er delt inn i 20 kapitler, som hver tar for seg ett 10-år.

200 år på 200 sider er skrevet for akkurat sånne som meg. Det vil si vi som egentlig er interessert i historie og politikk, men som ikke kan noen ting om det, og som heller ikke gidder å sette oss inn i det fordi all litteratur på området er for tunglest.

Kollektivt selvmord

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.


Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:


Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.