No Reading Allowed: The WORST Read-Aloud Book Ever

Dette er nok ei bok som jeg kom over helt tilfeldig. Ei bildebok på bare 48 sider gjør No Reading Allowed til ei innimellombok. Det ble litt over en halvtime med småfliring en ettermiddag.

Raj Halder & Chris Carpenter har tidligere skrevet boka P is for Pterodactyl: The Worst Alpabet Book Ever. Denne har jeg ikke lest, men jeg kan jo tenke meg til hvordan den er.

I No Reading Allowed har forfatterne samlet engelske homonymer (ord som uttales likt), og laget mer eller mindre absurde setninger. Disse er illustrert med flotte tegninger av Bryce Gladfelter.

Utdrag fra No Reading Allowed: The WORST Read-Aloud Book Ever

Jeg er ikke sikker på om dette er ei barnebok, eller om den er tiltenkt voksne. Jeg lo høyt av enkelte av de absurde setningene, men jeg er jo til gjengjeld ganske barnslig.

Konklusjonen må uansett bli at No Reading Alloud er super underholdning for de som synes det engelske språkets finurligheter er morsomme.

Utdrag fra No Reading Allowed: The WORST Read-Aloud Book Ever

Finn 200 feil: Hysterisk morsomme skilt, lapper og skriblerier!

Bursdagsgaven fra mamma i år var ei bukse, to par sokker og ei bok – nærmere bestemt ei bildebok.

I Finn 200 feil har komiker Christer Torjussen samlet bilder av 200 morsomheter, det være seg skilt, lapper tagger eller andre kunstverk som befinner seg der ute.

Under hvert bilde har Torjussen skrevet en liten kommentar. Det er oftest disse kommentarene som gjør at jeg tidvis lo høyt mens jeg leste. Hele boka blir fort som å bla gjennom en Instagram-profil – bare i bokform, altså. Kommentarene er ikke lange, og jeg regner ikke med at det tok meg stort mer enn en time å komme gjennom hele boka. Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bla gjennom hele flere ganger.

Det er ikke alle bildene som er like morsomme, noen er bare vanlige skrivefeil, og butikkeieren har helt sikkert gjort så godt han kan. Men så er det noen bilder (og tilhørende kommentarer) som gjør at jeg ler HØYT!

Disse, for eksempel:

Mormor hilser og sier unnskyld

Og da sa rektor at Elsa tross alt måtte ta på seg litt av skylden fordi hun faktisk hadde «provosert» gutten, og da måtte man faktisk forstå at gutten hadde hatt «problemer med å beherske seg». Og det var da mormor prøvde å kaste globusen på rektor, men mamma klarte å få tak i mormors arm i siste liten, slik at vinkelen ble feil, og globusen traff rektors datamaskin i stedet og knuste skjermen. «JEG BLE PROVOSERT, SÅ JEG KUNNE IKKE BEHERSKE MEG!» brølte mormor til rektor da mamma halte henne ut i korridoren. Mormor var ganske vanskelig å ha med å gjøre når hun ble provosert. Kan man si.


Koronarestriksjonene har ikke bare vært negative. Midt i karantener, stengte skoler og hjemmekontor, ble kona invitert på digitalt bokbad sammen med noen kjente, og noen helt ukjente. Alle deltakerne ble bedt om å presentere hver sin bok, og så hadde de en diskusjon rundt bøkene. En av disse helt ukjente deltakerne anbefalte Fredrik Backmans Mormor hilser og sier unnskyld, og når bokbadet var over var kona ikke sen med å anbefale denne boka til meg.

Mormor hilser og sier unnskyld er skrevet fra hovedpersonen Elsas perspektiv. Elsa er sju år, snart åtte, og er et ganske annerledes barn. Hun er en mentalt velutviklet bedreviter som slår opp alt hun lurer på på Wikipedia, men mangler kanskje noen sosiale antenner. Dette gjør at hun ikke har det så greit på skolen, og hun har heller ingen venner. Men hun har en mormor. En mormor som er klin kokos, og gjør alle rundt henne helt gale. Men mormor er Elsas beste venn, som alltid passer på henne. Det er mormor som tar Elsa med til eventyrlandet Miamas når ting er vanskelig i den virkelige verden. Det er mormor som tar Elsas parti når ingen andre gjør det. Og det er mormor som ligger på sykehuset og er dødssyk av kreft.

Harens år

Døra ble åpnet av en kvinne med unnselig utseende, og hun så litt forbauset ut da hun fikk se sin mann og en fremmed stå der med armene fulle av duftende planter. – Helvi, disse plantene tilhører denne mannen, og vi skal ha dem i klesskapet inntil han trenger dem.


Harens år har stått på leselista siden jeg leste Kollektivt selvmord i fjor, men den har blitt litt avglemt. Plutselig kom jeg på at jeg hadde den til gode, og nå har jeg endelig fått lest den. Boka kom egentlig ut i 1975, men den norske e-bok-versjonen jeg har lest er utgitt i 2011.

Journalist Vatanen er på vei til et oppdrag sammen med sin fotograf da de plutselig er uheldige og treffer en hareunge. Fotografen synes ikke det er verdt å stoppe for dette, og mener de bare skal kjøre videre, men Vatanen går ut av bilen for å sjekke. Han må gå et stykke inn i skogen for å finne igjen haren. Det er helt tydelig at haren har brukket benet, og Vatanen binder to kvister rundt det for å holde det stabilt. Fotografen irriterer seg over at Vatanen ikke svarer når han roper på ham, og velger å forlate Vatanen i skogen. Vatanen putter haren i lomma, og vandrer videre gjennom skogen. Dette er begynnelsen på et sterkt knyttet bånd mellom menneske og hare, og et helt fantastisk eventyr for begge to. Der og da bestemmer Vatanen seg for å legge journalistkarrieren på hylla, og reise rundt sammen med haren på lykke og fromme.

Star Wars: Master & Apprentice

Qui-Gon ignited his lightsaber, and Obi-Wan did the same. The electric hum of it was almost soothing, a reminder that whoever his opponents were, he was a Jedi.


Årets påskekrim finner sted i Star Wars-universet. Nå er jeg egentlig ikke så veldig opptatt av at det skal leses krim i påsken, og valgte derfor ei ny Star Wars-bok i stedet. Tilfeldigvis har Master & Apprentice et fint innslag av krim over seg, så uansett passer det jo godt inn i norsk påsketradisjon.

Obi-Wan Kenobi er den 14 år gamle læregutten til Jedi Master Qui-Gon Jin. Samarbeidet mellom mester og læregutt fungerer ikke så godt, og forholdet settes på en skikkelig prøve når Qui-Gon Jin får tilbud om medlemskap i Jedi-rådet (noe som innebærer å si fra seg læregutten). Samtidig venter et nytt oppdrag – i Pijal-systemet skal det signeres en traktat som sikrer en ny hyperromkorridor. Regenten på Pijal er en gammel venn av Qui-Gon Jin, og spør etter ham personlig.

Vel fremme på Pijal, viser det seg at en terrorgruppe med base på Pijals måne gjør det de kan for å stoppe signeringen av traktaten. Det blir opp til jedi-ridderne å stoppe terroristene, og samtidig finne ut hvem som står bak terrorgruppen.

Kniv

Hvorfor var dette så vanskelig? Han så jo ikke engang ansiktet til personen i stolen, for alt han visste, var det ingen der, det var bare en hatt. «Det er bare en hatt,» hvisket en hes stemme i øret hans. «Men det du kjenner mot bakhodet ditt, er en helt ekte pistol.


Det er noe med Jo Nesbø og Harry Hole. Av alle bøker jeg leser er det akkurat disse som går ned på høykant. Sånn er det også med bok 12 i serien.

Premisset er enkelt: Harry har havnet på fylla igjen. Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben som foreleser på Politihøgskolen, men har har så vidt klart å berge jobben i politiet. Her blir han satt til å jobbe med saker uten stor betydning. Dette skal snart endre seg, for ikke langt ut i boka bryter helvete løs. Slik som det alltid gjør for Harry Hole.

Sjakken eller livet: En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur

Fem år senere, i 1995, arrangerte New York på ny en VM-kamp, denne gangen mellom Kasparov og en ung Vishy Anand. Spillestedet var spektakulært nok: 107. etasje i World Trade Center med utsikt over verdensmetropolen. Det begynte bra for Anand som holdt de åtte første partiene til remis før han vant det niende. Foran det tiende partiet fikk ikke Kasparov sove. Tankene hans gikk tilbake til det tiende partiet i VM-kampen i 1978 mellom Karpov og Kortsjnoj.


Nå har jeg blitt en sånn som leser sjakkbøker. Ikke at det egentlig er ille å være «en sånn». Jeg spiller ganske mye sjakk, og det å lese seg opp på åpningsteorier, og forskjellige sluttstillinger er jo viktig hvis man skal bli bedre. Men Sjakken eller livet er heller ikke «ei sånn» sjakkbok.

Undertittelen til boka er En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur, og boka er heller for ei anektdotesamling å regne. I del 1 (De besatte) forteller Atle Grønn korte historier om kjente og helt ukjente sjakkpersonligheter i Norge og utlandet. Han forteller mye om sin egen sjakkarriere, om sine møter med diverse motstandere, og hvordan det føles å bli satt matt av Magnus Carlsen. Leseren blir presentert for diverse sjakkstillinger i diagrammer, som forfatteren drodler rundt. Han tar oss med til parkene i New York hvor hustlere lever av å spille sjakk for penger, og han forteller om bohemene som levde og åndet for sjakken, men som ikke nødvendigvis tenker på sjakk på samme måte som andre.

I del 2 (Carlsen og kongerekka) forteller forfatteren om Magnus Carlsen og hvordan han ble verdensmester. Han analyserer kort alle partiene i begge vm-matchene mot Vishy Anand, og snakker også litt om det psykologiske spillet som ligger bak sjakkpartier på toppnivå.

Selfies

Hun hadde forbrutt seg mot Guds og menneskets strengeste lover og tatt liv, og likevel hadde hun aldri hatt det bedre enn i dette vidunderlige øyeblikket da Michelle Hansens gispende ansikt forsvant inn under bilen med en kraft som knuste kroppen hennes og slengte bilen en halvmeter opp i været.


Bøker i samme serie kan fort bli kjedelig. Bok nummer fire og fem i serien om Carl Mørck og Avdeling Q ble litt ensformige, men i bok seks og sju har det virkelig tatt seg opp igjen, og Selfies er etter min mening den aller beste i serien så langt.

Denne gangen er det ikke mindre enn fem drap som på ulike måter vikles inn i hverandre. Det er selvsagt opp til Avdeling Q å løse alle sammen, og å samle trådene og finne ut hvordan det hele henger i hop.

I motsetning til de forrige bøkene i serien, er det denne gangen ikke store hemmelighetskremmerier rundt hvem morderen er. Etter hendelsene i forrige bok, er Rose helt utenfor, og det er hennes psykiske lidelser som egentlig er drivkraften i historien.

Land ingen har sett

Land ingen har sett omslag
Edvard Hoem: Land ingen har sett. E-bok, 410 sider. Forlaget Oktober, 2016.

Kva var det for ein forferdeleg tanke, var alt arbeid dei hadde lagt ned her, fåfengt? Tida ville vise det, meir kunne ein ikkje seia. Kva framtida har i famnen, veit vi sjeldan. Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?


Etter å ha fullført forrige bok i Edvard Hoems slektskrønike om familien fra Rekneslia, kunne jeg ikke annet enn å stupe rett inn i neste bok.

Land ingen har sett starter der Bror din på prærien slutter. På Alberta-prærien i Canada jobber og sliter Eilert med å pløye og så stadig større areal for å kunne brødfø sin stadig voksende familie. Tanta, Gjertine, planlegger å kjøpe et lite hus i byen når hun og ektemannen, Ole, blir for gamle til å drive farmen sin på Dakota-prærien i USA. Hjemme i Norge har Serianna Hoem Nesje har blitt enke, og flytter inn på loftet hos datteren, Kristine. Anton Edvard har bygd seg et nytt våningshus på gården sin på andre siden av fjellet. Han sår korn i sommerhalvåret og reiser på fiske om vinteren.

I første bok i serien, var det Edvard Hoems oldefar som var hovedpersonen. Andre bok sentrerte rundt Eilerts mange års lange reise fra Molde via Sør-Dakota og Minesota til Alberta-prærien i Canada. I denne tredje boka blir vi bedre kjent med Anton Edvard, som skal bli forfatterens farfar.

Gjennom hele boka er det brevskrivingen mellom brødrene Eilert og Anton Edvard som er «hovedfortellingen», men vi får også følge de andre personene videre. Vi får følge Gjertine og Ole som prøver å legge av nok penger til å kunne kjøpe seg et hus i småbyen Roslyn hvor de kan leve sine siste år. Det skal vise seg å være veldig vanskelig, men Gjertine ordner, som alltid, opp.

Bror din på prærien

Bror din på prærien omslag
Edvard Hoem: Bror din på prærien. E-bok, 461 sider. Forlaget Oktober, 2015.

– Også prestane er menneske, dei er syndige menneske som alle andre, men det er ein ting dei må meistre, dersom dei skal ha tillit, sa Gjertine. – Og kva er det? sa Eilert, enda han skjønte godt kva ho sikta til. – Du må ikkje klå på kvinnfolk og ikkje stikke veslekaren inn i dei, sa Gjertine, – ikkje før du er gift.


Helt siden jeg avsluttet Edvard Hoems Slåttekar i himmelen, har jeg gledet meg til å lese videre om forfatterens forfedre fra Rekneslia utenfor Molde. Jeg tør påstå at Edvard Hoem fort kan vise seg å være en av mine favorittforfattere.

Som 16-åring legger Eilert Knudtson ut på sin livs ferd til Amerika. Han er invitert av tanta, Gjertine, som tror at han kan få et godt liv i det nye landet. Vi følger Eilert fra han går om bord i dampbåten i Kristiansund den 17. mai 1889(?) og helt til han 20 år senere slår seg ned på Alberta-prærien i Canada og skaffer seg kone, barn og gård. Eilerts lange reise byr på både oppturer og nedturer. Han er en flott, ung mann som jentene faller pladask for, men selv er han redd for å bli bundet til ett sted før han har klart å bestemme seg for hvor og hvordan han vil tilbringe livet sitt. Etter hvert som årene går, finner han ut at det må være Alberta som skal være målet for hans mange års lange reise.

Bror din på prærien er en direkte oppfølger av Slåttekar i himmelen. Selv om det er Nesjes sønn, Eilert, som er hovedpersonen gjennom historien, følger vi også både de andre settlerne i Amerika og de andre i familien som ble værende igjen i Norge. Vi får lære mye mer om den frittalende Gjertine og hvordan hun takler det nye, harde livet i Sør-Dakota. Gjertine har en tålmodig mann som støtter henne i alle sine påfunn, også når hun bestemmer seg for å feire jul mutters alene i en jakthytte ute i skogen. Noen miles unna bor Gjertines bror, Ola, med sin familie. Og hjemme i Norge sliter Nesje og Serianna med sitt mens årene går og alderdommen kommer snikende.

Historien er bygd opp kronologisk uten noen store tilbakeblikk. Edvard Hoem veksler på å fortelle om livet i Amerika og livet i Norge. Han veksler også på hvilke personer som er i fokus i hvert kapittel, og alt i alt blir boka til ei samling historier om de forskjellige livene til personene i boka. I tillegg har han noen utrolig vakre overganger fra en persons liv i Amerika til en annens liv på andre siden av Atlanterhavet.

Boka er stort sett skrevet i preteritum, med unntak av to kapitler som av en eller annen grunn er skrevet i presens. Dette synes jeg er et merkelig valg av forfatteren. Det er helt sikkert meningen at dette skal ha en slags effekt på historien, men for min del synes jeg det hele bare ble rotete.

Hoem har et fantastisk vakkert språk, og det er en fryd å lese skildringene hans over naturen, været og industriutviklingen i USA og Canada. Like vakkert skildrer han det harde livet hjemme i Norge, og som leser sitter jeg igjen med fantastiske bilder inne i hodet mitt og et sterkt ønske om at noen skal finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan oppleve det på ordentlig.

Den sterkeste opplevelsen fikk jeg mot slutten av boka når Nesje ligger for døden og har en siste samtale med han som skal bli forfatterens bestefar. Samtidig sitter Eilert i Canada og tenker tilbake på sist han så faren sin, den dagen han la ut på sin livs reise.


– Bror din på prærien …
– Kva skal eg gjera for han, far?
– Bror din på prærien …
– Har du eit ord eg skal skrive til Eilert, far?
– Bror din på prærien, sa slåttekaren for tredje gong. Lenger kom han aldri. Ei lita surkling høyrdest, og så var det slutt.