Helt om natten, gutt om dagen

Eksamen i Norsk 2, kompetanse for kvalitet

Dette er eksamensoppgaven min skrevet i forbindelse med videreutdanningen i norsk ved Høgskolen i Sørøst-Norge.


Innledning

Barnelitteratur er et spennende tema. Hvordan skriver man for barn? Hva er barnelitteratur? Passer barnelitteratur bare for barn, eller kan bøker som Brune også nytes av voksne lesere?

I denne oppgaven skal jeg gi en analyse og tolkning av Håkon Øverås og Øyvind Torseters Brune. Jeg vil gi kort gjengi handlingsforløpet, før jeg går over til å diskutere sjangertrekk ved boka. Underveis vil jeg kommentere illustrasjonene av Øyvind Torseter, og hvordan disse henger sammen med teksten. Til slutt vil jeg drøfte i hvilken grad fremstillingen av bokas hovedperson er tilpasset barneleseren.

Handlingsforløp og spenningsoppbygging

Brune handler om gutten Rune. For et halvt år siden flyttet familien hans ut på landet for å kunne være mer sammen med Runes bestefar. Dessverre ble bestefaren syk, og boka starter med å fortelle om bestefarens død:

Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei (Øverås & Torseter, 2013).

Hjemme hos tante Ranveig finner Rune en bøtte brun maling som han spør tanten om å få. Malingen skal brukes til å male ei trehytte som Rune og kompisen Atle holder på å snekre. Dagen etter går Rune forbi hytta. Der ser han at tre eldre gutter holder på å ramponere hytta som Rune og Atle har bygget.

Samme kveld lager Rune et superheltkostyme. Nå er han plutselig blitt Brune, Runes alter-ego. Brune er utstyrt med en pensel og en brun malingsbøtte. Hans første oppdrag er å male sykkelen til en av pøblene som ødela hytta deres.

Etter hvert får Brune selskap av to andre superhelter, Svartle og Blåse. Disse er alter-egoene til vennene Atle og Åse. Om natten er superheltene ute på oppdrag for å ta hevn på guttene som plager dem.

Birkeland og Mjør skriver om hvordan Aristoteles laget en dramaturgisk modell for oppbygging av tekster og fortellinger (Birkeland & Mjør, 2012, s. 51). Modellen viser at en fortelling bør bestå av tre deler, innledning (eksposisjon), midtparti (komplikasjon) og slutt (resolusjon).

Brune følger også denne inndelingen. I eksposisjonen får vi vite at Runes bestefar er død, og at Rune og Atle bygger hytte. Komplikasjonen innledes ved at de eldre guttene ødelegger trehytta. Deretter øker det bare på. Rune blir til Brune, og maler den første sykkelen. Etter hvert får han selskap av Svartle og Blåse. Hele tiden får leseren føle på Runes frykt for å bli oppdaget. I følge grafen skal spenningen stige jevnt, for så å ende i en spenningstopp like før resolusjonen. I Brune må spenningstoppen sies å være når Rune hilser på presten i bestefarens begravelse, og presten ser malingsflekken på Runes hånd. Resolusjonen er ganske kort. Rune bruker sjiraff-øret for å ønske at alt skal bli bra. Det viser seg at pøbelguttene har blitt tatt for å ha brutt seg inn i bestefarens garasje og malt på kirketårnet. Det ville kanskje være logisk å tro at boka ender med at superheltene ønsker å innrømme hva de har gjort, fordi de kjenner at dette er det riktige å gjøre (Brøntveit & Duesund, 2010). Denne historien slutter derimot med at pøbelguttene får skylden for alt, og superheltene trenger ikke å ta stilling til hvorvidt deres løsning på problemet egentlig var den beste.

Disposisjon av handlingsforløp i fortellinger (Birkeland & Mjør, 2012, s. 51).

Sjangertrekk

Det kan diskuteres om Brune er ei bildebok eller ikke. I følge Kristin Hallbergs definisjon på bildebøker er det ikke nok at den er illustrert. Tekst og bilde skal sammen fremstille et narrativt forløp (Skarᵭhamar, 2012, s. 146). Etter denne definisjonen kan vi ved første øyekast ikke si at Brune er ei bildebok. Det ser ikke ut til at illustrasjonene tilfører «noe nytt», de bekrefter og forsterker det som allerede er fortalt i teksten. Samtidig er ikke dette helt sant. Noen av illustrasjonene har en forankringsfunksjon der bildet viser akkurat det som teksten sier (Birkeland & Mjør, 2012, s. 79). Et eksempel er helt i begynnelsen av boka:

Illustrasjon fra Brune (Øverås & Torseter, 2013)

Til middag spiste de fisk. Rune satt lenge og så ned på berget med brun løk på tallerkenen. Gaffelen var tung i hånden.

– Nå må du spise, sa tante Ranveig. – Liker du sei? (Øverås & Torseter, 2013)

Her viser illustrasjonen en gutt som sitter ved bordet for å spise, og med unntak av Runes hårfarge, får ikke leseren noen ny informasjon av dette bildet. Fra teksten vet vi at dagens middag er sei, men dette synes egentlig ikke på illustrasjonen.

Andre steder i boka spiller illustrasjonene en større rolle. Når Brune treffer bestefaren på steinen etter at han har vært ute og malt sykkelen, forteller bestefaren at han har kjørt helt til Italia for å kjøpe pølse i brød. Det teksten her forteller, er ikke en bragd i seg selv, men den tilhørende illustrasjonen forteller oss noe om størrelsen på pølsa.

Illustrasjon fra Brune (Øverås & Torseter, 2013)

Birkeland og Mjør kaller dette for avløsningsprinsippet (Birkeland & Mjør, 2012, s. 81). Teksten spiller også på at illustrasjonene skal gi informasjon. Gjennom hele boka forteller teksten mye om hvordan ting lukter. Hjemme hos tante Ranveig lukter det leverpostei, mens hjemme hos Åse lukter det hårspray. Det teksten sier lite om, er hvordan ting ser ut. Dette tar nemlig illustrasjonene seg av. I følge Bache-Wiig og Linhart kan det være vanskelig å bestemme når en utgivelse går fra å være ei illustrert bok til å bli ei bildebok (Bache-Wiig & Linhart, 2012, s. 205), men jeg mener at Brune passer godt innenfor benevnelsen, selv om det er ei ganske stor bok med ganske mye tekst.

Brune er ei bok som kan passe inn i mange sjangre. Rune møter sin døde bestefar en del ganger. I et av disse møtene får Rune et sjiraff-øre fra bestefaren. Rune arver også et lommeur etter bestefaren. Dette lommeuret har sluttet å virke, men begynner å tikke hver gang Rune skal være superhelten Brune. Dette er små fantasy-trekk i et ellers realistisk univers (Birkeland & Mjør, 2012, s. 64), og det må stilles spørsmål om hvorvidt noen av disse fantastiske trekkene faktisk skjer, eller om alt er i Runes fantasi. Disse fantastiske elementene spiller uansett liten rolle for selve handlingen i historien, og jeg mener derfor at Brune ikke er fantasy-litteratur.

Et par tolkendende avsnitt

Brune må kunne kalles barnelitteratur. Både språket og illustrasjonene er ganske enkle. Det er derfor lett å tenke at den implisitte leseren er et barn (Ulland & Håland, 2014). Allikevel er det mange elementer i boka som krever en eldre leser.

Rune finner sitt alter-ego etter å ha sett en superhelt-film på tv. Filmen går ganske sent på kvelden, og moren mener at Rune skal legge seg. Rune får allikevel sånn halvveis lov av far til å se en del av filmen før han til slutt blir jaget i seng. Her kan det trekkes inn diskusjoner om hvordan film kan påvirke barn (Spilde, 2005). Rune gjør ingenting galt før etter at han har blitt «inspirert» av filmen.

Rune er aldri direkte lei seg. Åse kommenterer at hun synes dette er rart. Allikevel er det tydelig for en våken leser at Rune har hatt et nært forhold til bestefaren. Vi får flere ganger høre at moren har tårevåte øyne, men hun er mest opptatt av at det ikke skal bli bråk. Det er faren som prøver å trøste Rune, selv om han ikke gjør annet enn å spørre Rune om det går bra med ham. Dette gjentar seg mange ganger, og alle gangene svarer Rune det jeg tolker til å være et pliktoppfyllende ja.

Brune, Runes alter-ego, kan, i tillegg til å være hevn mot pøbelguttene, tolkes til å være en flukt fra sorgen. Brune har ikke mistet sin bestefar, Brunefar sitter jo på steinen og kan prates med. Så lenge Rune er Brune, er det ikke noe å være trist for.

Rune og Brune – en barnlig figur?

Det finnes nok av eksempler på at Rune er et barn:

Neste dag måtte Rune være hos tante Ranveig igjen. Moren og faren måtte tilbake til sykehuset.

– Hvorfor det? spurte Rune.

– Vi må ordne det praktiske, sa moren.

Rune nikket, som om han visste hva «det praktiske» betydde (Øverås & Torseter, 2013).

Rune vil ikke virke dum, og later derfor som om han forstår uttrykket moren bruker. Han tar det i bruk selv også, like etterpå, i en nydelig veslevoksen tone:

Tante Ranveig sto i døra da han kom opp trappa. Rune gikk forbi henne og tok av seg skoene.

– Hei, Rune, sa hun og klappet ham på hodet. – Så fint at du ville være her i dag også!

– Ja, jeg tror det er praktisk, sa Rune (Øverås & Torseter, 2013).

Boka er skrevet i tredjeperson. Allikevel er det Runes synsvinkel som benyttes. Dette vises blant annet ved at Runes familie bare nevnes med navn som et barn ville brukt. Verken bestefaren, moren eller faren nevnes med navn. Tante Ranveig omtales alltid som tante Ranveig. Åses mor omtales med garpegenitiv; moren til Åse. Disse virkemidlene er med på å synliggjøre at Rune er et barn, og vil kanskje også gjøre det lettere for den implisitte leseren, altså barn, å identifisere seg med hovedpersonen (Bache-Wiig & Linhart, 2012, ss. 195-196).

Når Rune opererer som Brune, virker det ikke som om han egentlig tenker så mye. Han agerer mest på instinkt, og plutselig, uten at Brune egentlig vet hva som har skjedd, har sykkelen til den ene pøbelgutten fått et strøk brunmaling. Dette er noe jeg som lærer kjenner meg igjen i. Av og til får barn fikse idéer, og handler uten å se konsekvensen av handlingen. Dette er en del av det å være barn, og etter min mening noe som gjør det lettere å godta Rune og Brune som barnlige figurer.

Avslutning

I denne oppgaven har jeg gitt en analyse og tolkning av en fantastisk bildebok. Brune er en (stort sett) realistisk fortelling om det å takle sorg. Rune har vennene sine å lene seg på. Sammen bruker de superhelt-forkledningene for å stoppe mobberne, og for Rune blir dette en måte å bearbeide sorgen på.

Det kan være vanskelig å definere hva som gjør at denne boka virker, men det er liten tvil om at Øverås og Torseter har skrevet en gripende historie om Rune og Brune.

Referanser

Bache-Wiig, H., & Linhart, S. H. (2012). Barne- og ungdomslitteratur. I P. T. Andersen, G. Mose, & T. Norheim (Red.), Litterær analyse – En innføring (ss. 189-212). Oslo: Pax Forlag.

Birkeland, T., & Mjør, I. (2012). Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm.

Brøntveit, E., & Duesund, K. (2010). Visjon og valg – Om filosofi, etikk og livssyn (3. utg.). Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke.

Skarᵭhamar, A.-K. (2012). Kunsten å lese skjønnlitteratur. Oslo: Universitetsforlaget.

Spilde, I. (2005). Aggressiv av TV-vold? Hentet fra forskning.no: https://forskning.no/media-barn-og-ungdom-psykologi-stub-stub/2008/02/aggressiv-av-tv-vold

Ulland, G., & Håland, A. (2014). Litteraturdidaktikk – en introduksjon. I B. K. Jansson, & H. Traavik (Red.), Norskboka 2 – Norsk for grunnskolelærerutdanning 1-7 (ss. 241-254). Oslo: Universitetsforlaget.

Øverås, H., & Torseter, Ø. (2013). Brune. Trondheim: Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom. Hentet fra https://ebok.no/ebok/brune_hakon-ovreas-3/

Tanker om dette?