Tankevirus

«Vent nå litt», sier Anna til seg selv.
«Kanskje han ikke så meg?»
«Eller kanskje han gikk i egne tanker og ikke registrerte at jeg hilste?»
«Eller kanskje han synes du er en stakkars tusseladd?» foreslår et hjelpsomt tankevirus. Anna nikker, hun tror mest på forslaget til tankeviruset.


Bok nummer to i år er ei bok i en helt ny sjanger for meg. Hanne H. Brorsons Tankevirus er ikke egentlig ei selvhjelpsbok, men så er den kanskje det allikevel, på en måte?

Hanne H. Brorson bruker begrepet tankevirus om negative tanker som sliter på det psykiske immunforsvaret, på samme måte som «ekte» virus sliter på det «vanlige» immunforsvaret. Hun forteller kort hva hun mener med begrepet, og eksemplifiserer det med å ta oss gjennom en dag i Annas liv – to ganger.

Doctor Who: The Monsters Inside

‘It’s a knock-knock joke,’ Blanc giggled. The Governor stared at her blankly.
‘Knock, knock,’ said the monster. It lashed out with its fist and thumped twice on the governor’s head. The second blow crushed his skull against the mahogany desk, and splintered both. The blue light toppled over and fizzled out in a pool of his blood.
‘Do you think he got it?’ chuckled the monster, and Blanc fell about laughing.


Bok nummer to i serien New Series Adventures er skrevet av en ny forfatter, men det er fortsatt Rose Tyler og den niende inkarnasjonen av doktoren som er hovedpersonene.

Doktoren og Rose lander på en ny og spennende planet i år 2501. Planeten viser seg å være en del av solsystemet Justicia som fungerer som et gigantisk fengsel. Rose blir plassert i ungdomsavdelingen, mens Doktoren havner i et laboratorium hvor han blir beordret til å forske på teleporteringsløsninger. I laboratoriet møter Doktoren også gamle kjente – romvesener fra planeten Raxacoricofallapatorius. Disse er visstnok også fanger. Men det viser seg fort at det også er romvesener fra denne planeten som har gjemt seg blant fangevokterne.

Doctor Who: The Clockwise Man

‘You’re not Shade Vassily,’ the Doctor said. ‘You just think you are.’ And he reached up and took off Repple’s face. ‘Sorry.’ He stepped aside, allowing Repple to see his own reflection in the glass wall behind. ‘Really, l am.’


Doctor Who … Den lengstlevende sicence fiction-serien. Serien har gått på tv siden 1963, men med et opphold fra 1989 til 2005. Premisset er kjempeenkelt: Doktoren er en Time Lord som reiser rundt i sin TARDIS, en maskin som kan reise i tid og rom. Sammen med en eller flere kompanjonger, havner de alltid i trøbbel, og det blir opp til doktoren å redde den verdenen han befinner seg på. Og det klarer han. Og alltid i siste sekund. Og ja – en tilleggsopplysning for de som ikke er helt inne i det. Doktoren dør ikke, han regenererer i stedet seg selv inn i en ny kropp.

Som i Star Wars finnes det også massevis av bøker i Doctor Who-universet. Jeg tenkte det kanskje var på tide å prøve en? The Clockwise Man er den første i serien New Series Adventures som tar for seg inkarnasjonene av doktoren etter 2005.

Denne gangen er det den niende inkarnasjonen av doktoren (som spilles av Christopher Eccleston i tv-serien) som sammen med Rose (Billie Piper på tv) lander i London i 1924. Det første som møter dem er en hovmester som akkurat har blitt angrepet av noe som ingen er helt sikker på hva er. Doktoren og Rose hjelper selvsagt til, og tar han med tilbake til godset hvor han jobber. Når de kommer tilbake, er TARDIS-en borte, og mystiske ting er i ferd med å skje …

Justin Richards beskriver personene i boka veldig livlig. Ettersom jeg har sett alle Doctor Who-episodene på tv, ser jeg selvsagt for meg skuespillerne. Christopher Eccleston gjør en finurlig og vittig figur av doktoren, og sånn er han også beskrevet i boka.

Som alltid i Doctor Who, er det utenomjordiske vesener som står bak. Det viser seg etterhvert at Rose og doktoren har havnet midt i jakten på en seriemorder som er sendt i eksil til jorden. Denne morderen bryter seg fri, og det hele topper seg når han prøver å flykte ut i verdensrommet.

Størsteparten av boka er uten de store actionscenene. Vi blir kjent med mange forskjellige personer, blant annet den ukjente sønnen til tsaren av Russland, doktoren går rundt og tenker på både det ene og det andre, og det mest actionfylte er drukningen av ei litt for sint katt. Det skal etterhvert vise seg at katten er en viktig brikke i puslespillet.

Det er nok en fordel at leseren har et innblikk i Doctor Who-universet, særlig med tanke på at vi ikke får forklart hvordan en TARDIS virker eller hva en sonisk skrutrekker gjør. Men ser man bort fra dette, er The Clockwise Man en artig og litt mystisk science fiction-historie som også kan gjøre seg fint alene.

Offer 2117

Da sa Joan noe med litt sterkere stemme enn før, kanskje bedøvelsen hans var i ferd med å forta seg. Assad bøyde seg ned og ba ham gjenta det.
«Hva het hun?»
«Hva het hvem, Joan?»
«Offer tjueen sytten?»
Den hardt prøvede mannen ble inderlig i blikket. Spørsmålet hang fortsatt i den åpne munnen hans, og Assad stirret på den. Så lukket han øynene et sekund og trakk pusten dypt.
«Hun betydde mye for deg også, Joan, gjorde hun ikke?»
«Ja, det ble slik.»
«Hun het Lely.»


Den åttende boka om Carl Mørck og Assad i Avdeling Q er endelig her. Jeg har ventet på denne siden 2017, og får avsluttet et ganske traurig leseår med ei bok jeg har gledet meg til.

Helt siden den første boka om Carl Mørck, har Assads fortid ligget og lurt. Det er helt tydelig at denne mannen fra Syria er noe mer enn bare en helt alminnelig mann med vaskejobb på politistasjonen. I Offer 2127 får vi endelig et ordentlig innblikk i bakgrunnshistorien hans.

Joan Aiguader er en spansk journalist som befinner seg så langt ned det er mulig å komme. Ingen penger, regninger som hoper seg opp og avslag på alle artiklene han har sendt inn som freelancer. Når vi møter ham sitter han på en kafé med planer om å løpe ut i sjøen og drukne seg så snart han har drukket opp kaffen (som han uansett ikke kan betale). Men før han får gjort alvor av saken, blir han oppmerksom på et tv-team som dekker flyktningkrisen i midtøsten. Aiguader bestemmer seg for å skrive om saken. Han stjeler penger hos ekskjæresten og reiser ned til Kypros for å skrive om kvinnen som ble det 2117. drukningsofferet i flyktningstrømmen. Det viser seg imidlertid at denne kvinnen ikke druknet. Plutselig befinner Joan Aiguader seg midt i planleggingen av en stor terroraksjon i Tyskland. Lederen for terrorgruppen viser seg å ha en personlig vendetta mot Assad (som egentlig ikke heter Assad), og det hele ender med at Assad og Carl må reise ned til Tyskland for å bistå etterretningstjenesten der.

Al Capone: His life, Legacy and Legend

O’Brien asked everything, from soft questions such as the correct spelling of his name (Al didn’t know if i or e was the correct ending and said he preferred “Capone”) to hard ones such as if he really gave a banquet for Albert Anselmi and John Scalise before he beat them to death with a baseball bat.


Aldri før har det tatt meg så lang tid å fullføre en bok. Denne har stått på leselista lenge. I søken etter boka fant jeg en annen biografi om Meyer Lansky, og denne ble lest først. Det er helt tydelig at Robert Lacey, forfatteren av Meyer Lansky-biografien og Deirdre Bair, som har skrevet denne boka, har to helt forskjellige måter å skrive biografier på. Dette er nemlig en av de tyngste bøkene jeg har lest.

Selvsagt skal ikke en biografi ha spenningsscener som en mafiathriller bør ha. Teksten skal først og fremst være informativ. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er lettere å lese bøker på norsk enn på engelsk, men allikevel …

Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Etter denne fasen tok selvtilliten min en uheldig 180-vending, og fortalte meg at jeg var helt utlært og til og med visste bedre enn alle andre. Dette var bare noen uker inn i min første jobb, så det var helt irrasjonelt. Jeg burde visst bedre, for jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg tok lappen. Den første tiden kjørte jeg i 40 km/t over alt, med en kontinuerlig hvilepuls på 110, før jeg plutselig en dag fikk det for meg at jeg var på nivå med en formel 1-sjåfør. Det endte med at jeg meiet ned en hel andefamilie på søndagstur.


Kona lånte bok på biblioteket, og satt i sofaen og lo høyt mens hun leste. Det vekket nysgjerrigheten min, jeg måtte jo se hva det var som var så utrolig festlig.

Hanne Sigbjørnsen aka Tegnehanne begynte som blogg. Den har jeg aldri lest, men jeg har sporadisk fått med meg det hun har skrevet for Aftenposten. Her skriver hun innlegg om forskjellige temaer, akkompagnert av relativt enkle tegninger. Disse enkle tegningene er det som gjør fenomenet Tegnehanne til det hun er. De illustrerer teksten på en helt spesiell måte, og gjør at jeg forflytter meg inn i forfatterens hode.

200 år på 200 sider: En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814

Det er unektelig litt rart å tenke på at hovedgaten i Oslo ble oppkalt etter Carl Johan, når vi den gang følte oss så undertrykt av Sverige. I dag gjør det selvsagt ingenting, for de fleste som jobber på Karl Johan er jo fra Sverige!


Frank Aarebrot, altså! For en fyr han var! Jeg kjente egentlig ikke veldig til ham før han plutselig dukket opp på skjermen for noen år siden, men til gjengjeld tok det ikke mange sekunder før jeg ble helt bergtatt.

Boka 200 år på 200 sider er en slags bokifisering av foredraget Aarebrot holdt i forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum. Gjennom 200 sider forteller han kort og greit om de viktigste historiske og politiske hendelsene i Norge fra 1814 og frem til nåtiden. Det betyr i snitt én side per år, så det er med andre ord ikke plass til å gå skikkelig i dybden. Dette gjør forfatteren også klart i forordet. Boka er delt inn i 20 kapitler, som hver tar for seg ett 10-år.

200 år på 200 sider er skrevet for akkurat sånne som meg. Det vil si vi som egentlig er interessert i historie og politikk, men som ikke kan noen ting om det, og som heller ikke gidder å sette oss inn i det fordi all litteratur på området er for tunglest.

Kniv

Hvorfor var dette så vanskelig? Han så jo ikke engang ansiktet til personen i stolen, for alt han visste, var det ingen der, det var bare en hatt. «Det er bare en hatt,» hvisket en hes stemme i øret hans. «Men det du kjenner mot bakhodet ditt, er en helt ekte pistol.


Det er noe med Jo Nesbø og Harry Hole. Av alle bøker jeg leser er det akkurat disse som går ned på høykant. Sånn er det også med bok 12 i serien.

Premisset er enkelt: Harry har havnet på fylla igjen. Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben som foreleser på Politihøgskolen, men har har så vidt klart å berge jobben i politiet. Her blir han satt til å jobbe med saker uten stor betydning. Dette skal snart endre seg, for ikke langt ut i boka bryter helvete løs. Slik som det alltid gjør for Harry Hole.

Kollektivt selvmord

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.


Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:


Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.

Jordmor på jorda: Huset under Blåhammaren

Det var som om ho ikkje kunne for det eller visste kva det kom av: Ho byrja å grine. Ho var ute av stand til å hindre det, og den unge rorskaren dei hadde med seg, lest som om han ikkje såg det, han vende seg, som om han ikkje var sikker på kvar leia var. – Marta Kristine, sa Hans, – kva er det du græt for? – Eg veit ikkje kva det er! sa ho. – Kanskje du kan forklare det? – Det er kjenslene dine som drar av garde med deg, sa Hans. – Men no skal alt bli bra! Men om han verkeleg trudde det, var ho ikkje sikker på. Det var som om han var blitt meir gåtefull enn før. Var det skjedd noko, med han eller barna, som han enno ikkje hadde fortalt henne?


Det skulle ta nesten tre måneder før jeg klarte å fullføre ei bok i 2019. Nok en gang er det slektshistorie fra Edvard Hoem. Denne gangen handler det om Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje som, i tillegg til å være ei grepa gardskjerring også var Romsdals første jordmor.

Boka skildrer livet til Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne blir kalt, fra oppveksten sammen med foreldrene på en husmannsplass på begynnelsen av 1800-tallet, og til hennes død i 1877. Vi følger henne gjennom oppveksten og ungdomstiden, før vi får følge kampen hun kjempet for å få jobbe som jordmor, noe hun bestemte seg for allerede tidlig i barndommen at hun skulle gjøre.