Den grenseløse

Den grenseløse omslag
Jussi Adler-Olsen: Den grenseløse. E-bok, 565 sider. Aschehoug, 2015.

Assad nikket. «Der jeg kommer fra, de sier at når ingenting hjelper, man rir kamelen på den femte måten.» Carl ristet på hodet. Han var ikke sikker på om han ville høre hva den femte ridemåten gikk ut på, eller de fire første for den saks skyld.


Endelig er det duket for ny bok i Jussi Adler-Olsens serie om Avdeling Q. Etter forrige bok i serien kjente jeg at jeg var litt lei. Sånn blir det vel fort med krim-serier? Men etter noen måneder pause føles det kjempegodt å igjen løse krimgåter sammen med Carl Mørck og hans partner Hafez El-Assad, hvis kamelmetaforer er minst like underholdene som tidligere.

Carl Mørck blir vekket fra en av sine sedvanlige formiddagslurer av en telefon fra en politimann fra Bornholm. Han kan by på en uavklart sak til Avdeling Q, noe Carl ikke er kjempelysten på. Dagen etter tar politimannen selvmord på sin egen avslutningsfest. Når Carl får denne nyheten, føler han et slags ansvar, og tar saken allikevel.

Saken viser seg å være en «hit and run» som politimannen fra Bornholm har brukt halve sitt yrkesaktive liv på å ikke løse. Etterforskningen fører Avdeling Q til en skole på Bornholm via et hippie-kollektiv og til slutt til et sektlignende miljø på Naturabsorpsjonsakademiet på Öland.

Gjennom boka får vi, i elementær krim-stil, kjennskap til flere personer med kjennskap til offeret som kan vise seg å være morderen. Etterhvert som vi nærmer oss løsningen på gåten går det ganske hardt for seg får politiheltene våre, men heldigvis [spoiler alert] går det bra til slutt. Dette er bok nr. sju i serien om Avdeling Q. Det betyr selvsagt at jeg vet hva jeg får. Jeg forventer slappe kommentarer fra Carl Mørck og kamelhistorier fra Assad. Det er disse elementene som driver serien, men det er også disse elementene som kan finne på å gjøre bøkene en smule ensformig.

Star Wars: Tarkin

Tarkin omslag
James Luceno: Tarkin. E-bok, 256 sider. Del Rey, 2014.

The Emperor’s furtive smile gave Tarkin pause. Had he actually seen through Rancit’s and the dissidents’ schemes from the beginning? Had the events of the past few weeks been less about unmasking a cell of traitors than testing Tarkin’s ability to foil the plot and to work effectively with Vader?


Det har gått skamfullt tregt med lesinga i 2017, men nå har jeg endelig blitt ferdig med nok ei Star Wars-bok av James Luceno.

Når basen som Wilhuff Tarkin har ansvaret for blir angrepet av ukjente stjerneskip, etter at noen har hacket seg inn i overvåkningssystemet, må Tarkin gjøre det han kan for å finne ut hva som har skjedd. Etterforskning leder ham til planeten Murkhana, hvor han blir sendt sammen med Darth Vader for å komme til bunns i hva som har skjedd.

Det viser seg imidlertid at det å lede Tarkin til Murkhana hele tiden var en del av angripernes plan, og de benytter anledningen til å stjele Tarkins krigsskip for deretter å gjennomføre flere angrep på imperialistiske kampbaser og fabrikker.

Gjennom boka får vi bli bedre kjent med en av de kuleste personene fra den første Star Wars-filmen. Vi følger Tarkin og Darth Vader på jakten på det som viser seg å være en blanding av separatistsympatisører og bitre offiserer fra det imperialistiske militæret. Gjennom tilbakeblikk, blir vi også kjent med Tarkins oppvekst på planeten Eriadu og hvordan han steg i gradene i Republikkens (og senere Imperiets) militære organisasjon.

Da jeg begynte å lese igjen i april, satt jeg meg et mål som skulle vise seg å trenge litt barbering. På Goodreads’ reading challenge tastet jeg inn at jeg skulle lese 20 bøker i 2016. Jeg var lenge i rute, men innså etterhvert som vinteren nærmet seg at det ville bli vanskelig å nå målet.

Til slutt endte jeg med å lese 18 bøker i 2016:

Land ingen har sett

Land ingen har sett omslag
Edvard Hoem: Land ingen har sett. E-bok, 410 sider. Forlaget Oktober, 2016.

Kva var det for ein forferdeleg tanke, var alt arbeid dei hadde lagt ned her, fåfengt? Tida ville vise det, meir kunne ein ikkje seia. Kva framtida har i famnen, veit vi sjeldan. Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?


Etter å ha fullført forrige bok i Edvard Hoems slektskrønike om familien fra Rekneslia, kunne jeg ikke annet enn å stupe rett inn i neste bok.

Land ingen har sett starter der Bror din på prærien slutter. På Alberta-prærien i Canada jobber og sliter Eilert med å pløye og så stadig større areal for å kunne brødfø sin stadig voksende familie. Tanta, Gjertine, planlegger å kjøpe et lite hus i byen når hun og ektemannen, Ole, blir for gamle til å drive farmen sin på Dakota-prærien i USA. Hjemme i Norge har Serianna Hoem Nesje har blitt enke, og flytter inn på loftet hos datteren, Kristine. Anton Edvard har bygd seg et nytt våningshus på gården sin på andre siden av fjellet. Han sår korn i sommerhalvåret og reiser på fiske om vinteren.

I første bok i serien, var det Edvard Hoems oldefar som var hovedpersonen. Andre bok sentrerte rundt Eilerts mange års lange reise fra Molde via Sør-Dakota og Minesota til Alberta-prærien i Canada. I denne tredje boka blir vi bedre kjent med Anton Edvard, som skal bli forfatterens farfar.

Gjennom hele boka er det brevskrivingen mellom brødrene Eilert og Anton Edvard som er «hovedfortellingen», men vi får også følge de andre personene videre. Vi får følge Gjertine og Ole som prøver å legge av nok penger til å kunne kjøpe seg et hus i småbyen Roslyn hvor de kan leve sine siste år. Det skal vise seg å være veldig vanskelig, men Gjertine ordner, som alltid, opp.

Bror din på prærien

Bror din på prærien omslag
Edvard Hoem: Bror din på prærien. E-bok, 461 sider. Forlaget Oktober, 2015.

– Også prestane er menneske, dei er syndige menneske som alle andre, men det er ein ting dei må meistre, dersom dei skal ha tillit, sa Gjertine. – Og kva er det? sa Eilert, enda han skjønte godt kva ho sikta til. – Du må ikkje klå på kvinnfolk og ikkje stikke veslekaren inn i dei, sa Gjertine, – ikkje før du er gift.


Helt siden jeg avsluttet Edvard Hoems Slåttekar i himmelen, har jeg gledet meg til å lese videre om forfatterens forfedre fra Rekneslia utenfor Molde. Jeg tør påstå at Edvard Hoem fort kan vise seg å være en av mine favorittforfattere.

Som 16-åring legger Eilert Knudtson ut på sin livs ferd til Amerika. Han er invitert av tanta, Gjertine, som tror at han kan få et godt liv i det nye landet. Vi følger Eilert fra han går om bord i dampbåten i Kristiansund den 17. mai 1889(?) og helt til han 20 år senere slår seg ned på Alberta-prærien i Canada og skaffer seg kone, barn og gård. Eilerts lange reise byr på både oppturer og nedturer. Han er en flott, ung mann som jentene faller pladask for, men selv er han redd for å bli bundet til ett sted før han har klart å bestemme seg for hvor og hvordan han vil tilbringe livet sitt. Etter hvert som årene går, finner han ut at det må være Alberta som skal være målet for hans mange års lange reise.

Bror din på prærien er en direkte oppfølger av Slåttekar i himmelen. Selv om det er Nesjes sønn, Eilert, som er hovedpersonen gjennom historien, følger vi også både de andre settlerne i Amerika og de andre i familien som ble værende igjen i Norge. Vi får lære mye mer om den frittalende Gjertine og hvordan hun takler det nye, harde livet i Sør-Dakota. Gjertine har en tålmodig mann som støtter henne i alle sine påfunn, også når hun bestemmer seg for å feire jul mutters alene i en jakthytte ute i skogen. Noen miles unna bor Gjertines bror, Ola, med sin familie. Og hjemme i Norge sliter Nesje og Serianna med sitt mens årene går og alderdommen kommer snikende.

Historien er bygd opp kronologisk uten noen store tilbakeblikk. Edvard Hoem veksler på å fortelle om livet i Amerika og livet i Norge. Han veksler også på hvilke personer som er i fokus i hvert kapittel, og alt i alt blir boka til ei samling historier om de forskjellige livene til personene i boka. I tillegg har han noen utrolig vakre overganger fra en persons liv i Amerika til en annens liv på andre siden av Atlanterhavet.

Boka er stort sett skrevet i preteritum, med unntak av to kapitler som av en eller annen grunn er skrevet i presens. Dette synes jeg er et merkelig valg av forfatteren. Det er helt sikkert meningen at dette skal ha en slags effekt på historien, men for min del synes jeg det hele bare ble rotete.

Hoem har et fantastisk vakkert språk, og det er en fryd å lese skildringene hans over naturen, været og industriutviklingen i USA og Canada. Like vakkert skildrer han det harde livet hjemme i Norge, og som leser sitter jeg igjen med fantastiske bilder inne i hodet mitt og et sterkt ønske om at noen skal finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan oppleve det på ordentlig.

Den sterkeste opplevelsen fikk jeg mot slutten av boka når Nesje ligger for døden og har en siste samtale med han som skal bli forfatterens bestefar. Samtidig sitter Eilert i Canada og tenker tilbake på sist han så faren sin, den dagen han la ut på sin livs reise.


– Bror din på prærien …
– Kva skal eg gjera for han, far?
– Bror din på prærien …
– Har du eit ord eg skal skrive til Eilert, far?
– Bror din på prærien, sa slåttekaren for tredje gong. Lenger kom han aldri. Ei lita surkling høyrdest, og så var det slutt.

Skjermskudd Goodreads reading challenge

2017 nærmer seg med stormskritt. Skolen jeg jobber på skal arrangere kulturkveld, jeg ha muntlig eksamen i norsk og det skal handles julegaver til kjente og kjære.

Men viktigst av alt – jeg ligger per i dag én bok på etterskudd på Goodreads’ reading challenge.

Da jeg begynte å lese bøker igjen i april, bestemte jeg meg samtidig for å begynne å bruke Goodreads. Siden da har jeg brukt nettstedet flittig, og etterhvert som jeg har logget flere bøker, har jeg faktisk fått noen saklige tips om hva jeg bør lese.

Men mest av alt bruker jeg Goodreads fordi det er gøy. Særlig falt jeg for Goodreads’ reading challenge. Det er jo ikke helt lett å bestemme seg for et antall bøker man skal klare å sluke på et helt år.

Skjermskudd Goodreads mobil
Sånn ser forresten Goodreads-appen ut på Android

I påska satt jeg på hytta og leste flere timer hver kveld. Da virket det å lese 20 bøker som noe jeg kunne klare på litt over en måned. Gjennom hele sommeren lå jeg også godt frempå.

Men så ble det hverdag igjen …

På Goodreads er det fullt mulig å redusere målet sitt. Men jeg synes liksom det er litt slapt å gjøre det nå mot slutten av året. Så får det heller bli spennende å se om jeg rekker å komme meg gjennom fire bøker til før året er omme.

Star Wars: A New Dawn

Star Wars: A New Dawn omslag
John Jackson Miller: A New Dawn. E-bok, 418 sider. Del Rey, 2014.

“Maybe that’s part of why people on Gorse live as they do—because doomsday’s coming. But we were told it wouldn’t happen for thousands of years, so not to worry.” Hera nodded. “But what if it happened tomorrow?”


Nok en gang er det duket for litt stjernekrig i en galakse langt, langt borte. Denne gangen er det ei bok av John Jackson Miller. Hendelsene i boka er satt 11 år før hendelsene i Star Wars Episode IV, midt i Imperiets storhetstid.

Gruvearbeiderne på planeten Gorse lever et hardt liv. På planetens måne, Cynda, hentes det ut thorilide-krystaller, som brukes i stor skala i Imperiets produksjon av laserkanoner. En av arbeiderne er Kanan Jarrus, en tidligere jedi-padawan som overlevde order 66 og har brukt de siste årene på å legge jedi-livet bak seg og skape seg en ny identitet utenfor Imperiets søkelys.

Det klarer han selvsagt ikke så lenge.

Når «effektivitets-ekspert» Denetrius Vidian ankommer planeten for å sikre at gruveanlegget jobber så effektivt som mulig, begynner ting å skje. Rett etter Vidian ankommer nemlig også twi’lek-en Hera som har skygget Vidian en god stund. Vidian bestemmer at den mest effektive måten å utvinne thorilide på er å sprenge hele månen, til tross for at det også vil bety slutten for livet på planeten Gorse. Tilfeldigheter gjør at Kanan og Hera møtes, og når Kanans venn og kollega, Okadiah, blir drept i en prøvesprengning i forbindelse med Vidians bisarre planenr, bestemmer Kanan seg for å bli med Hera i en kamp mot det onde imperiet.

Jeg har ikke sett tv-serien Star Wars Rebels, men har forstått det slik at denne boka er forhistorien til tv-serien, som forteller hvordan hovedpersonene Kanan og Hera møtes.

Perler for svin – og 555 andre norske idiomer

Per Egil Hegge: Perler for svin. E-bok, 203 sider. Kagge Forlag, 2015.

«Kast ikke perler for svin» er en formaning i Bergprekenen, som er referert i Matteus-evangeliets kapittel 5–7. Det betyr at man ikke skal gi noe verdifullt til en som ikke verdsetter det. Men det er en snever fortolkning, og hele setningen lyder (Matteus kap. 7, v. 6): «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker.» Hunder og svin var dyr som på Jesu tid ble ansett for å være urene i Midtøsten. Følgelig kan utsagnet tolkes som både nedlatende og diskriminerende. Det kan brukes selvironisk, og da er det mer forsonende: «Å spandere så dyr vin på meg og min primitive gane er å kaste perler for svin.» Bergprekenen, og svært mange andre tekster i Bibelen, inneholder metaforer (språkbilder og sammenligninger) som vi finner i en rekke språk og kulturer, ofte uten at brukerne har noen anelse om opprinnelsen. Amerikaneren Stephan Pastis (f. 1968) kjenner nok opprinnelsen til akkurat dette uttrykket: Han lager tegneserien Pearls Before Swine, som er gjengitt i Aftenposten.


Perler for svin var en av de første e-bøkene jeg kjøpte da jeg fikk lesebrettet mitt. Siden april har jeg «bladd» i boka litt nå og da, og har endelig lest forklaringen på alle idiomene i boka. Tidligere har jeg lest Per Egil Hegges Ridende rytter til hest, en fornøyelig samling med mer eller mindre gode formuleringer hentet fra norske aviser.

Jeg vet, med andre ord, fra før at Per Egil Hegge er en festlig fyr som skriver lettfattelig og morsomt. Det samme blir vi lovet i denne boka: «På en morsom og underfundig måte tar Hegge oss gjennom det ene uttrykket etter det andre, og viser til hvordan det enkelte uttrykket oppsto, betydningen av dem og hva som gjør dem til så gode faste uttrykk.»

Han viser (stort sett) til hvordan uttrykkene oppstod og betydningen av dem, men spesielt morsomt er det ikke. Boka er et helt kurant oppslagsverk over ganske mange idiomer, og det kan jo være greit å kunne slå opp betydningen av enkelte merksnodige uttrykk nå og da. For min egen del er de fleste idiomene i boka uttrykk som jeg kjenner godt, og behovet for oppslagsverket minket derfor en del.

Ei helt grei bok, men ikke akkurat noe å bøye seg i hatten [sic.] for.

Pappahjerte: Fra ungkar til far

Pappahjerte omslag
Peter Kihlman: Pappahjerte. E-bok, 292 sider. Cappelen Damm, 2014.

… det skulle raskt vise seg at det fantes grep å ta for å mestre kunststykket med regelmessige bleieskift. Noe som hjalp meg veldig i starten, var et tips jeg leste i en bok: to-pils-grepet. Tanken er å se for seg at man skal fiske opp to iskalde øl som ligger og dupper i havoverflaten en lun sommerkveld på stranden. Med dette bildet i hodet får man et fint grep om beina. I tillegg har man også assosiasjonene til sol og sommer i hodet. Dette kan komme til nytte når man skal skride til verket og skifte bleie på et sted der solen aldri skinner.


Pappablogger er jo i vinden for tiden. Det finnes visstnok mange av dem. Jeg kjenner kun til to – Superpapsen og Pappahjerte. Det er ikke sånn at jeg leser samtlige innlegg nøye, men jeg kan finne på å titte innom en gang i blant. Jeg er jo tross alt i målgruppen.

Helt tilfeldig kom jeg over en bok skrevet av selveste Pappahjerte. Det hørtes interessant ut, så jeg bestemte meg for å begynne på boken. Det gjorde jeg i midten av juni. Og nå, tre måneder senere, er jeg ferdig med de nesten 300 sidene med anekdoter om bæsjebleier og søvnrutiner.

Pappahjerte: Fra ungkar til far er en slags beretning om Kihlmans tanker og følelser om det å bli far. Den er lett og muntlig skrevet i tilnærmet kronologisk rekkefølge fra han fant ut at han skulle bli pappa og til sønnen er nesten tre år gammel.

Han forteller om tanker og bekymringer rundt papparollen, og deler gleder og fortvilelser rundt familielivet. Peter Kihlman skriver lett og med en muntlig, fortellende stil. Han har en god del artige sammenligninger, og noen humret jeg godt av. Særlig gøy er hans beskrivelse av fødselen. Det er heller ikke sjelden at jeg, som pappa til en to-åring, kjenner meg igjen i Kihlmans opplevelser.

Kihlmans blogg er stort sett fornøyelig lesning. Han produserer lettfattelige innlegg og små gullkorn fra hverdagen. Det samme er det i denne boka. Man kan egentlig sammenligne det med en samling blogginnlegg. Og her ligger også mitt problem med boka – 300 sider med blogg blir, for meg, i meste laget. Kanskje bør boka leses nettopp som en blogg – ett lite innlegg om gangen? Jeg har brukt lang tid på boka, men jeg har lest ganske langt hver gang jeg har tatt den frem. Når jeg tenker tilbake, er det ikke usannsynlig at boka hadde fenget mer hvis jeg hadde lest kortere men oftere.

Slåttekar i himmelen

Slåttekar i himmelen omslag
Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen. E-bok, 351 sider. Forlaget Oktober, 2014.

Ola gjekk etter systrene ut, og så gav han seg til å følgje dei det første stykket, enda Sara kom ut på trappa og ropte etter han og ville ha greie på kvar han hadde tenkt seg. – Til sommarfjøset! sa Ola, han skulle berre hente eit reip. – Reip har du nok av her heime! sa Sara. Men dette var det finaste, ropte Ola, så dette reipet ville han henge seg i.


Etter ganske mye krim følte jeg at det var på tide å prøve noe helt nytt. Edvard Hoem er, for meg, en helt fremmed forfatter. Det eneste jeg visste om han før jeg begynte på boka Slåttekar i himmelen, var at han skrev på nynorsk, og at han visstnok skriver veldig bra. Etter å ha blitt kjent med Nesje, Serianna, Gjertine og de andre slektningene i romanen, kan jeg si meg veldig enig. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg noen gang har lest.

I denne boka skildrer Hoem oldefaren sin, Knut Hansen Nesje, som bodde på Reknes utenfor Molde på slutten av 1800-tallet. Alle personene vi møter i historien er basert på virkelige personer i Nesjes slekt, men forfatteren sier selv at han har diktet opp det meste rundt dem.

I 1874 er Nesje enkemann og bor sammen med sønnen sin, Hans, i et lite hus som han har satt opp på bygslet jord. En dag møter han Serianna, hun som skal bli forfatterens oldemor.

Gjennom boka får vi følge Nesje og familien hans. Vi får et nøye innblikk i det harde livet i Norge på denne tida, og jeg som leser føler Nesjes bekymringer på kroppen. Selv om det er hardt arbeid fra morgen til kveld, er det ikke gitt at man har nok til å brødfø familien gjennom de harde vintrene.