Heimlandet. Barndom

Hoem skulle alltid ligge der, og på ein måte vera hans, sjølv om han ikkje ville bu der. Det skulle vera hans heimland, eit heimland han hadde hatt i sin barndom, ja eit heimland som var Barndom, for han.


Edvard Hoem har plutselig blitt en av mine favorittforfattere. Denne gangen er det han selv som er hovedpersonen når han forteller om oppveksten sin på Hoem, og tankeprosessen når det går opp for ham hva det vil si å være odelsgutt, og beslutningen om å ikke overta gården etter faren allikevel.

I forordet skriver forfatteren at det kan være vanskelig å huske helt nøyaktig, men at nøyaktigheten heller ikke er det viktigste med boka: «Om eg hugsar feil, eller har dikta til, kva så?» Det er altså hans egen opplevelse av barndommen som skal frem.

Edvard Hoem skildrer oppveksten sin, og personene rundt ham like vakkert som han beskriver personene i de andre Hoem-bøkene jeg har lest. Han forteller om en barndom i usle kår, hvor han ikke helt visste hva han skulle ta seg til, og at jakten på ny kunnskap ble det som gjorde mulig for ham å bo der han bodde. Han forteller om hvordan det var å få lagt inn elektrisk lys, som en av de siste bygdene i Romsdal, han forteller om en bestefar som alltid var der for ham mens faren var ute og reiste, og om en mor som arbeidet sent og tidlig for å gi barna sine en best mulig oppvekst, mens hovedpersonen selv brukte tida si på å lese den ene boka etter den andre.

Vi får høre om forfatterens ønske om å bli noe større, om hvordan han lærer å dikte opp historier, og tankene rundt hvorvidt det kan være mulig å leve av å være forfatter.

Gjennom mesteparten av boka omtaler Hoem seg selv i tredjeperson. I begynnelsen var dette merkelig, men etter hvert ble det helt naturlig. Senere i boka sier han også at den Edvard som skildres i Heimlandet. Barndom ikke er den samme Edvard som i dag er forfatter.

Heimlandet. Barndom kom ut i 1985, og er den første boka hvor Edvard Hoem skriver om sin egen slekt. I denne historien, forteller han så vidt om da de fikk besøk av en grandonkel fra Amerika, men ettersom jeg har lest hele serien om familien fra Rekneslia, forestiller jeg meg mange flere detaljer om denne onkel Eilert enn det som kommer frem i denne boka.

Som alltid flyter språket til Edvard Hoem godt, og både personer, landskap og forfatterens tanker er nydelig beskrevet. Det danner bilder i hodet til leseren som er så krystallklare at jeg tror jeg har vært i Fræna på 1950-tallet, selv om passet mitt sier at jeg er født i 1988.

1 kommentar

  1. Tilbaketråkk: Felemakaren – kurre.dk

Tanker om dette?