Trollmannens hatt

Trollmannens hatt omslag
Tove Jansson: Trollmannens hatt. Hardperm, 163 sider. Aschehoug, 2006.

– Vi tar den med oss, sa Sniff. – Men nå vil jeg hjem. Magen min skriker på kaffe. Gjør deres?
– Gjett om! sa Mummitrollet og Snusmumrikken med innlevelse. Slik var det de fant Trollmannens hatt og tok den med seg hjem, uten å ha en anelse om at de dermed gjorde Mummidalen til tumleplass for trolldom og alle slags merkelige ting.


I forbindelse med norskstudiene mine ble jeg «tvunget» til å lese denne boka. Vi skal lage et undervisningsopplegg rundt Trollmannens hatt, og det er vanskelig å gjøre uten å ha lest den. Jeg har selvsagt sett Mummitrollet på barne-TV, og kona har et lidenskapelig forhold (og en horribel samlemani) til Mummiuniverset. Jeg har allikevel aldri lest noen av bøkene om Mummitrollet, men har hørt (av hun med lidenskapelig forhold og samlemani) at samtlige bøker skal være helt fantastiske.

Som tittelen sier, handler dette om Trollmannens hatt. Mummitrollet, Snusmumrikken og Sniff finner den på en fjellknaus tidlig på våren, og boka strekker seg gjennom sommeren og helt til det nærmer seg vinter igjen.

Hele boka hører sammen, men de syv kapitlene kan nesten like gjerne ses på som enkelthistorier. Etter hvert kapittel føles alt ganske avsluttet, og man slipper cliffhangere som skal føre deg videre.

Innledningen forteller om Mummi-familien som gjør seg klar for vinterdvale. Første kapittel starter etter at alle har sovet gjennom vinteren, og er klare for nye eventyr.

Jeg elsker hvordan det er et lite sammendrag av hvert kapittel før kapitlet starter:

Første kapittel
Hvor vi får høre om hvordan Mummitrollet, Snusmumrikken og Sniff fant Trollmannens hatt, om fem små skyer som plutselig dukket opp, og om hvordan Hemulen fikk seg en ny hobby.

Trollmannens hatt er rett og slett ei kjempesøt bok. Her er mye trolldom og magi, men ingenting er skummelt (bortsett fra kapitlet om Hufsa, da). Hele boka er på bare litt over 150 sider, så det er ei overkommelig bok for de fleste. Boka kom ut i 1948, og jeg biter meg merke i at Mummipappa bruker et mye strengere språk, enn vi nok bruker mot våre barn i dag, men han er uansett en vidunderlig trivelig fyr, Mummipappa. Jansson har en vakker og poetisk måte å formulere setninger på. Hun står også bak alle illustrasjonene i boka.

Man kan helt sikkert analysere i lange og brede om hva Tove Jansson egentlig mener med boka, og at denne enkle fortellingen egentlig handler om noe mye større. Det ønsker ikke jeg å gjøre. For meg er dette barnefantasy på sitt ypperste, og noe absolutt alle burde få med seg.

Tanker om dette?