Jeg tar av meg frakken, hatten og skjerfet og gir meg i kast med å tømme askebegre og plukke opp klær. Tre kvarter senere ser leiligheten ut som om den kunne ha blitt fotografert til Håndbok i husstell for leiemordere. Jeg har nettopp sunket ned i en lenestol, den som vender mot kjøkkenet og inngangsdøra, da Gunholder stiger inn. Jeg skynder meg å trekke inn magen.
Endelig en ny forfatter. Til og med en jeg aldri før har hørt om. For aller første gang har jeg kommet over ei bok som jeg fikk lyst til å lese helt av meg selv. Jeg har aldri før hørt om forfatteren Hallgrímur Helgason. Men da jeg tilfeldigvis kom over tittelen på Internett, ble jeg nysgjerrig. Jeg søkte opp et par omtaler av boka og bestemte meg ganske fort for at denne måtte legges i leselista.
Den kroatiske leiemorderen Tomislav Boksic, eller Toxic, som han blir kalt, jobber for den kroatiske mafiaen i New York. Men etter å ha drept en FBI-agent må han flykte fra landet i full fart. Tilfeldighetene gjør at han havner på Island, hvor han søker tilflukt hos en prestefamilie mens han utgjør seg for å være predikant fra USA. Etterhvert som tiden går, blir han mer og mer glad i sin nye tilværelse på den kalde øya. Han innleder et forhold prestedatteren, og venter til og med barn med henne. Men så banker selvsagt fortiden på døra …
Jeg har plassert boka under sjangeren krim, selv om jeg er noe usikker på om det er passende. Det kriminelle er jo omtrent unnagjort før handlingen i boka starter, og hovedplotet i boka kan like gjerne sies å være religion og frelse, dog sett med et skråblikk fra en profesjonell drapsmanns perspektiv.
Boka er lett og humoristisk skrevet. De islandske hovedpersonene blir navngitt slik de høres ut for amerikanske ører. Vi blir kjent med prestefamilien Goodmoondoor, Sickreader og Gunholder. En annen prest, Torture og en politiker som kalles Good Knee.
Samtidig som vi får følge Toxics liv i eksil, blir vi litt etter litt også kjent med fortida hans, både som leiemorder, men også som soldat i Kroatia-krigen på 90-tallet. Her er mange tanker og følelser, og forklaringen på hvorfor Toxic har blitt som han er.
Helgason skriver historien i førsteperson, presens, noe jeg syntes var litt rart i begynnelsen. Men etter hvert som historien flyter videre, virker det helt naturlig. Dette er en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Historien humper og går, humoristisk og lettfattelig helt mot slutten hvor det virkelig blir spennende. Helgason fører historien like bra i de få action-sekvensene i boka som i de filosofiske og reflekterende bitene. Denne boka er absolutt å anbefale. Og husk: ALDRI BE SYNDEN PÅ KAFFE!
1 kommentar