Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814-2014

Mot slutten av det nittende århundret økte antallet blasfemidommer. Mange måtte bøte for sin frie tunge – alt fra en lang rekke selverklærte profeter og gjenfødte Messiaser til det noe mer jordnære, som da Sigvardt Nilsen i 1882 strøk over faget religion i sin sønns karakterprotokoll og la til «skit i den» i margen. Han fikk 20 dager på vann og brød og kr 100 i bot. Saken ble prøvd for Høyesterett, hvor sogneprestens vitnemål om at den tiltalte skal ha vært en «fritænker» ble ilagt særlig vekt.


I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, skrev Thomas Vestgården og Sigmund Aas Skammens historie, for å vise at også superstaten Norge har sine svin på skogen, eller som de sier selv: «Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke. Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.»

Gjennom 300 sider forteller forfatterne om tvangssterilisering av romfolk, fengselstortur, lobotomi, salg av tungtvann, og andre ikke helt heldige hendelser i nye Norges 200 år lange historie. Mye er veldig interessant lesing, selv om det til tider kan bli litt mye negativitet. Samtidig er det vanskelig å klage så mye på det – du er liksom advart når du har lest tittelen.

No Reading Allowed: The WORST Read-Aloud Book Ever

Dette er nok ei bok som jeg kom over helt tilfeldig. Ei bildebok på bare 48 sider gjør No Reading Allowed til ei innimellombok. Det ble litt over en halvtime med småfliring en ettermiddag.

Raj Halder & Chris Carpenter har tidligere skrevet boka P is for Pterodactyl: The Worst Alpabet Book Ever. Denne har jeg ikke lest, men jeg kan jo tenke meg til hvordan den er.

I No Reading Allowed har forfatterne samlet engelske homonymer (ord som uttales likt), og laget mer eller mindre absurde setninger. Disse er illustrert med flotte tegninger av Bryce Gladfelter.

Utdrag fra No Reading Allowed: The WORST Read-Aloud Book Ever

Jeg er ikke sikker på om dette er ei barnebok, eller om den er tiltenkt voksne. Jeg lo høyt av enkelte av de absurde setningene, men jeg er jo til gjengjeld ganske barnslig.

Konklusjonen må uansett bli at No Reading Alloud er super underholdning for de som synes det engelske språkets finurligheter er morsomme.

Utdrag fra No Reading Allowed: The WORST Read-Aloud Book Ever

Finn 200 feil: Hysterisk morsomme skilt, lapper og skriblerier!

Bursdagsgaven fra mamma i år var ei bukse, to par sokker og ei bok – nærmere bestemt ei bildebok.

I Finn 200 feil har komiker Christer Torjussen samlet bilder av 200 morsomheter, det være seg skilt, lapper tagger eller andre kunstverk som befinner seg der ute.

Under hvert bilde har Torjussen skrevet en liten kommentar. Det er oftest disse kommentarene som gjør at jeg tidvis lo høyt mens jeg leste. Hele boka blir fort som å bla gjennom en Instagram-profil – bare i bokform, altså. Kommentarene er ikke lange, og jeg regner ikke med at det tok meg stort mer enn en time å komme gjennom hele boka. Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bla gjennom hele flere ganger.

Det er ikke alle bildene som er like morsomme, noen er bare vanlige skrivefeil, og butikkeieren har helt sikkert gjort så godt han kan. Men så er det noen bilder (og tilhørende kommentarer) som gjør at jeg ler HØYT!

Disse, for eksempel:

Have You Eaten Grandma?

Without the Oxford comma, you can give people the wrong idea. Famously, the London Times newspaper once ran a brief description of a television documentary featuring Peter Ustinov, promising: Highlights of his global tour include encounters with Nelson Mandela, an 800-year-old demigod and a dildo collector.


Av og til kommer jeg over bøker helt tilfeldig. Have You Eaten Grandma? er ei sånn bok. Jeg husker ikke nå hvor jeg så den først, men den har ligget på leselista ei stund.

Gyles Brandreth er en britisk forfatter, professor og språknerd. I boka Have You Eaten Grandma? tar han for seg engelsk grammatikk og skriveregler med et humoristisk blikk på vanlige skrivefeil, kommaregler og det engelske språkets historiske utvikling. Som forfatteren sier selv:

I aim to anatomise some of the linguistic horrors of our time, work out where we’ve been going wrong (and why), and come up with some tips and tricks to help show how, in future, we can make fewer (rather than ‘less’) mistakes. All right? Is ‘alright’ all right? You’ll find out right here.

Tankevirus

«Vent nå litt», sier Anna til seg selv.
«Kanskje han ikke så meg?»
«Eller kanskje han gikk i egne tanker og ikke registrerte at jeg hilste?»
«Eller kanskje han synes du er en stakkars tusseladd?» foreslår et hjelpsomt tankevirus. Anna nikker, hun tror mest på forslaget til tankeviruset.


Bok nummer to i år er ei bok i en helt ny sjanger for meg. Hanne H. Brorsons Tankevirus er ikke egentlig ei selvhjelpsbok, men så er den kanskje det allikevel, på en måte?

Hanne H. Brorson bruker begrepet tankevirus om negative tanker som sliter på det psykiske immunforsvaret, på samme måte som «ekte» virus sliter på det «vanlige» immunforsvaret. Hun forteller kort hva hun mener med begrepet, og eksemplifiserer det med å ta oss gjennom en dag i Annas liv – to ganger.

Al Capone: His life, Legacy and Legend

O’Brien asked everything, from soft questions such as the correct spelling of his name (Al didn’t know if i or e was the correct ending and said he preferred “Capone”) to hard ones such as if he really gave a banquet for Albert Anselmi and John Scalise before he beat them to death with a baseball bat.


Aldri før har det tatt meg så lang tid å fullføre en bok. Denne har stått på leselista lenge. I søken etter boka fant jeg en annen biografi om Meyer Lansky, og denne ble lest først. Det er helt tydelig at Robert Lacey, forfatteren av Meyer Lansky-biografien og Deirdre Bair, som har skrevet denne boka, har to helt forskjellige måter å skrive biografier på. Dette er nemlig en av de tyngste bøkene jeg har lest.

Selvsagt skal ikke en biografi ha spenningsscener som en mafiathriller bør ha. Teksten skal først og fremst være informativ. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er lettere å lese bøker på norsk enn på engelsk, men allikevel …

Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Etter denne fasen tok selvtilliten min en uheldig 180-vending, og fortalte meg at jeg var helt utlært og til og med visste bedre enn alle andre. Dette var bare noen uker inn i min første jobb, så det var helt irrasjonelt. Jeg burde visst bedre, for jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg tok lappen. Den første tiden kjørte jeg i 40 km/t over alt, med en kontinuerlig hvilepuls på 110, før jeg plutselig en dag fikk det for meg at jeg var på nivå med en formel 1-sjåfør. Det endte med at jeg meiet ned en hel andefamilie på søndagstur.


Kona lånte bok på biblioteket, og satt i sofaen og lo høyt mens hun leste. Det vekket nysgjerrigheten min, jeg måtte jo se hva det var som var så utrolig festlig.

Hanne Sigbjørnsen aka Tegnehanne begynte som blogg. Den har jeg aldri lest, men jeg har sporadisk fått med meg det hun har skrevet for Aftenposten. Her skriver hun innlegg om forskjellige temaer, akkompagnert av relativt enkle tegninger. Disse enkle tegningene er det som gjør fenomenet Tegnehanne til det hun er. De illustrerer teksten på en helt spesiell måte, og gjør at jeg forflytter meg inn i forfatterens hode.

200 år på 200 sider: En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814

Det er unektelig litt rart å tenke på at hovedgaten i Oslo ble oppkalt etter Carl Johan, når vi den gang følte oss så undertrykt av Sverige. I dag gjør det selvsagt ingenting, for de fleste som jobber på Karl Johan er jo fra Sverige!


Frank Aarebrot, altså! For en fyr han var! Jeg kjente egentlig ikke veldig til ham før han plutselig dukket opp på skjermen for noen år siden, men til gjengjeld tok det ikke mange sekunder før jeg ble helt bergtatt.

Boka 200 år på 200 sider er en slags bokifisering av foredraget Aarebrot holdt i forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum. Gjennom 200 sider forteller han kort og greit om de viktigste historiske og politiske hendelsene i Norge fra 1814 og frem til nåtiden. Det betyr i snitt én side per år, så det er med andre ord ikke plass til å gå skikkelig i dybden. Dette gjør forfatteren også klart i forordet. Boka er delt inn i 20 kapitler, som hver tar for seg ett 10-år.

200 år på 200 sider er skrevet for akkurat sånne som meg. Det vil si vi som egentlig er interessert i historie og politikk, men som ikke kan noen ting om det, og som heller ikke gidder å sette oss inn i det fordi all litteratur på området er for tunglest.

D is for Dahl: A gloriumptious A-Z guide to the world of Roald Dahl

Dear children far across the sea,
How nice of you to write to me.
I love to hear the things you say
When you are miles and miles away.
All children, and I think I’m right,
Are nicer when they’re out of sight!

Roald Dahl

2018 har ikke vært det beste leseåret, og jeg ligger laaaangt bak de 18 bøkene jeg sa jeg skulle lese. I en slags desperasjon for å komme litt lengre, fant jeg frem Wendy Coolings samling av Roald Dahls fun facts. Dette er ei grei og overkommelig bok som jeg egentlig begynte på for lenge siden, men som jeg ikke kom skikkelig i gang med.

I alfabetisk rekkefølge slenger Cooling ut fakta på fakta om Roald Dahl, det være seg bacon, bøtter, påskeegg, familie, renhold og hundrevis av andre fakta. Mange av disse opplysningene kunne jeg fra før, mange var nye for meg, noen var veldig morsomme, og andre var helt uinteressante.

Sjakken eller livet: En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur

Fem år senere, i 1995, arrangerte New York på ny en VM-kamp, denne gangen mellom Kasparov og en ung Vishy Anand. Spillestedet var spektakulært nok: 107. etasje i World Trade Center med utsikt over verdensmetropolen. Det begynte bra for Anand som holdt de åtte første partiene til remis før han vant det niende. Foran det tiende partiet fikk ikke Kasparov sove. Tankene hans gikk tilbake til det tiende partiet i VM-kampen i 1978 mellom Karpov og Kortsjnoj.


Nå har jeg blitt en sånn som leser sjakkbøker. Ikke at det egentlig er ille å være «en sånn». Jeg spiller ganske mye sjakk, og det å lese seg opp på åpningsteorier, og forskjellige sluttstillinger er jo viktig hvis man skal bli bedre. Men Sjakken eller livet er heller ikke «ei sånn» sjakkbok.

Undertittelen til boka er En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur, og boka er heller for ei anektdotesamling å regne. I del 1 (De besatte) forteller Atle Grønn korte historier om kjente og helt ukjente sjakkpersonligheter i Norge og utlandet. Han forteller mye om sin egen sjakkarriere, om sine møter med diverse motstandere, og hvordan det føles å bli satt matt av Magnus Carlsen. Leseren blir presentert for diverse sjakkstillinger i diagrammer, som forfatteren drodler rundt. Han tar oss med til parkene i New York hvor hustlere lever av å spille sjakk for penger, og han forteller om bohemene som levde og åndet for sjakken, men som ikke nødvendigvis tenker på sjakk på samme måte som andre.

I del 2 (Carlsen og kongerekka) forteller forfatteren om Magnus Carlsen og hvordan han ble verdensmester. Han analyserer kort alle partiene i begge vm-matchene mot Vishy Anand, og snakker også litt om det psykologiske spillet som ligger bak sjakkpartier på toppnivå.