O’Brien asked everything, from soft questions such as the correct spelling of his name (Al didn’t know if i or e was the correct ending and said he preferred “Capone”) to hard ones such as if he really gave a banquet for Albert Anselmi and John Scalise before he beat them to death with a baseball bat.
Aldri før har det tatt meg så lang tid å fullføre en bok. Denne har stått på leselista lenge. I søken etter boka fant jeg en annen biografi om Meyer Lansky, og denne ble lest først. Det er helt tydelig at Robert Lacey, forfatteren av Meyer Lansky-biografien og Deirdre Bair, som har skrevet denne boka, har to helt forskjellige måter å skrive biografier på. Dette er nemlig en av de tyngste bøkene jeg har lest.
Selvsagt skal ikke en biografi ha spenningsscener som en mafiathriller bør ha. Teksten skal først og fremst være informativ. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er lettere å lese bøker på norsk enn på engelsk, men allikevel …
Al Capones liv er, som boktittelen sier, veldig myteomspunnet. Det er et navn som «alle» kjenner, og som de fleste har et eller annet forhold til. Denne boka på over 400 sider forteller alt om gangsterens liv, nærmeste familie, og utvidede familie. Her er det veldig mange navn å holde styr på. Bair skriver heller ikke i kronologisk rekkefølge, men hopper veldig mye frem og tilbake. Disse elementene er nok en del av grunnen til at boka oppleves som tung.
Den myteomspunnede gangsteren ledet ikke Chicagos underverden i mer enn seks år. Kunnskapen jeg besitter om Al Capone fra før, kommer fra disse årene, og takket være tv-serien Boardwalk Empire, har jeg lest meg litt opp på Capones «rise to power». Capones år fra han ble fengslet, og til han døde i 1947 kunne jeg ingenting om fra før.
Fra han ble løslatt fra fengselet i 1939 og frem til han døde i 1947, levde han et rolig familieliv i Florida med sviktende mental helse på grunn av for dårlig behandlet syfilis.
Deirdre Bair gjør en god jobb med å fortelle Capones historie fra et nøytralt synspunkt. Hun beskriver hendelser, og refererer hele tiden til kilden for det hun skriver. Disse referansene oppleves sjeldent som forstyrrende.
Fokuset i boka ligger hele tiden på privatpersonen Al Capone, og ikke gangsteren. Dette fungerer godt, og det er interessant å få et innblikk i familien rundt, særlig ettersom det er så mange år av Capones liv som ikke innebærer å være sjef for The Outfit i Chicago.
For min del, tror jeg boka hadde vært lettere å følge hvis den hadde fokusert mer på den nærmeste familien, og ikke inneholdt så utrolig mange personer. Samtidig er det ingen tvil om at den utvidede familien hadde en stor plass i Capones liv, særlig før fengslingen, og det er ikke sikkert boka hadde blitt like interessant uten å fortelle disse historiene.