Sakprosa – Side 2

Going Solo

‘What’s your name?’
‘Pilot Officer Dahl, sir.’
‘Very well, Dahl,’ he said, weighing the package up and down in one hand. ‘This is on no account to fall into enemy hands. Guard it with your life. Do I make myself clear?’
‘Yes, sir,’ I said, feeling important.

Roald Dahls Going Solo har stått på lista ei stund nå. Da jeg var liten, var Dahls selvbiografi, Gutt, en av mine favorittbøker. Jeg leste den gang på gang og elsket den hver eneste gang. Roald Dahl forteller om sin oppvekst på diverse engelske kostskoler, om tull og fanteri som han og kompisene fant på, men også om mer alvorlige opplevelser. Det skal visstnok være helt sant, alt som står der.

Going Solo er en direkte oppfølger av Gutt. Her forteller Roald Dahl om da han var ansatt i Shell og jobbet i Øst-Afrika, og om sin tid som pilot i RAF under andre verdenskrig.

Denne boka er ei mer «voksen» bok enn de klassiske barnebøkene til Roald Dahl. Det er krig, og det er spis eller bli spist. På mange måter er den første delen av boka vel så interessant som krigsdelen. Her forteller Roald Dahl om jobben sin i Shell, og hvordan han, som ung engelskmann, opplevde kulturen i Tanzania, som den gang var en britisk koloni. Spenningsnivået stiger når forfatteren skildrer månedene rett før krigen bryter ut, og topper seg når Roald Dahl må lede en gruppe afrikanske soldater for å anholde tyskerne som oppholdt seg i Dar-es-Salaam.

Fortsett å lese

Norges uskrevne lover

§ 25.7Med mindre du flørter, skal du ikke kommentere kvinners kroppslige attributter.*
* Unntaket er hår på hodet, hvis du ser at de har gjort noe spesielt. Men ikke kommenter kvinnelig bartevekst – selv om de har gjort noe spesielt med den.

Jeg har aldri hørt om forfatteren av Norges uskrevne lover. Jeg har heller egentlig aldri hørt om boka. Det var kona som tilfeldigvis kom over tittelen og foreslå at dette var noe jeg sikkert burde lese.

Boka er, som tittelen antyder, de lovene som ikke står i den store, tjukke boka, men som vi uansett (mer eller mindre) følger i hverdagen.

Hagerup har samlet en rekke «lover» som han mener er selvfølgelige i samfunnet vårt. Disse blir presentert på lettfattelig og humoristisk vis gjennom 39 forskjellige kategorier, fra vennskap, kjærlighet og dating, til politikk, sport og golf. Jeg lo ganske godt av en del av disse lovene, ikke fordi de nødvendigvis er så morsomme, men fordi jeg kjenner meg igjen.

På bare 151 sider, er denne boka veldig mye lettere å komme gjennom enn den faktiske grunnloven. Lovene er også formulert på en lettlest og grei måte. Det hele blir litt som å bla gjennom Twitter-feeden (forutsatt at du følger de rette personene). Jeg leste boka fra perm til perm, men det kan godt hende at den også kan være grei å ha i bokhylla som lett tilgjengelig oppslagsverk når man lurer.

Illustrasjonene er gjort av Tegnehanne. Disse ser sikkert mye flottere ut i farger, men fungerer fint også i svart-hvitt på lesebrettet. Det eneste jeg stusser på nå, er tittelen – ettersom disse uskrevne lovene nå faktisk er skrevet ned.

Meyer Lansky: The Thinking Man’s Gangster

Meyer Lansky omslag — Robert Lacey: Meyer Lansky – The Thinking Man’s Gangster. E-bok, 457 sider. Apostrophe Books, 2016.

What, they had asked Meyer, did he do for a living? “Business,” he replied. “What kind of business?” came the question. “My business,” came his answer, and Lansky absolutely declined to elaborate further.

Mafia er spennende. Gudfaren, The Untouchables, The Sopranos, og ikke minst Boardwalk Empire. Dette er selvsagt ren fiksjon, men en plass må det jo komme fra.

Helt tilfeldig kom jeg over boka The Thinking Man’s Gangster som er en utrolig detaljert biografi om Meyer Lansky. I tv-serien Boardwalk Empire (som jeg ELSKER) er Meyer Lansky en del med sammen med Lucky Luciano, og det var derfor fristende å lese litt (mye) om Lanskys oppvekst i New York og hans klatring mot berømmelse og rikdom.

Forfatteren Robert Lacey gav egetlig ut boka tidlig på 90-tallet, men den er nå revidert og gitt ut på nytt. Gjennom nesten 500 sider følger vi Lansky fra han blir født i Grodno i Hviterussland, gjennom emigreringen til New York, hans storhetstid på Cuba og til etter hans død i Miami.

Boka tar for seg hele Lanskys liv i detalj, vi får også innblikk i mange av gangster-partnerne hans, kanskje spesielt Lucky Luciano. Boka er kjempeinteressant, men jeg merker at jeg sliter med å plassere alle navnene. Her nevnes både større og mindre gangstere, viktige og mindre viktige FBI-agenter, i tillegg til flere andre som det etter hvert blir vanskelig å plassere. Boka er kjøpt hos Amazon, og ble som vanlig lest på Kindle. For første gang har jeg også benyttet meg flittig av x-ray-funksjonen til Kindle. Det hjalp, og jeg tror ikke boka ville blitt like spennende hvis Lacey hadde utelatt mange av personene.

Fortsett å lese

Perler for svin – og 555 andre norske idiomer

Per Egil Hegge: Perler for svin. E-bok, 203 sider. Kagge Forlag, 2015.

«Kast ikke perler for svin» er en formaning i Bergprekenen, som er referert i Matteus-evangeliets kapittel 5–7. Det betyr at man ikke skal gi noe verdifullt til en som ikke verdsetter det. Men det er en snever fortolkning, og hele setningen lyder (Matteus kap. 7, v. 6): «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker.» Hunder og svin var dyr som på Jesu tid ble ansett for å være urene i Midtøsten. Følgelig kan utsagnet tolkes som både nedlatende og diskriminerende. Det kan brukes selvironisk, og da er det mer forsonende: «Å spandere så dyr vin på meg og min primitive gane er å kaste perler for svin.» Bergprekenen, og svært mange andre tekster i Bibelen, inneholder metaforer (språkbilder og sammenligninger) som vi finner i en rekke språk og kulturer, ofte uten at brukerne har noen anelse om opprinnelsen. Amerikaneren Stephan Pastis (f. 1968) kjenner nok opprinnelsen til akkurat dette uttrykket: Han lager tegneserien Pearls Before Swine, som er gjengitt i Aftenposten.

Perler for svin var en av de første e-bøkene jeg kjøpte da jeg fikk lesebrettet mitt. Siden april har jeg «bladd» i boka litt nå og da, og har endelig lest forklaringen på alle idiomene i boka. Tidligere har jeg lest Per Egil Hegges Ridende rytter til hest, en fornøyelig samling med mer eller mindre gode formuleringer hentet fra norske aviser.

Jeg vet, med andre ord, fra før at Per Egil Hegge er en festlig fyr som skriver lettfattelig og morsomt. Det samme blir vi lovet i denne boka: «På en morsom og underfundig måte tar Hegge oss gjennom det ene uttrykket etter det andre, og viser til hvordan det enkelte uttrykket oppsto, betydningen av dem og hva som gjør dem til så gode faste uttrykk.»

Han viser (stort sett) til hvordan uttrykkene oppstod og betydningen av dem, men spesielt morsomt er det ikke. Boka er et helt kurant oppslagsverk over ganske mange idiomer, og det kan jo være greit å kunne slå opp betydningen av enkelte merksnodige uttrykk nå og da. For min egen del er de fleste idiomene i boka uttrykk som jeg kjenner godt, og behovet for oppslagsverket minket derfor en del.

Ei helt grei bok, men ikke akkurat noe å bøye seg i hatten [sic.] for.

Pappahjerte: Fra ungkar til far

Pappahjerte omslag — Peter Kihlman: Pappahjerte. E-bok, 292 sider. Cappelen Damm, 2014.

… det skulle raskt vise seg at det fantes grep å ta for å mestre kunststykket med regelmessige bleieskift. Noe som hjalp meg veldig i starten, var et tips jeg leste i en bok: to-pils-grepet. Tanken er å se for seg at man skal fiske opp to iskalde øl som ligger og dupper i havoverflaten en lun sommerkveld på stranden. Med dette bildet i hodet får man et fint grep om beina. I tillegg har man også assosiasjonene til sol og sommer i hodet. Dette kan komme til nytte når man skal skride til verket og skifte bleie på et sted der solen aldri skinner.

Pappablogger er jo i vinden for tiden. Det finnes visstnok mange av dem. Jeg kjenner kun til to – Superpapsen og Pappahjerte. Det er ikke sånn at jeg leser samtlige innlegg nøye, men jeg kan finne på å titte innom en gang i blant. Jeg er jo tross alt i målgruppen.

Helt tilfeldig kom jeg over en bok skrevet av selveste Pappahjerte. Det hørtes interessant ut, så jeg bestemte meg for å begynne på boken. Det gjorde jeg i midten av juni. Og nå, tre måneder senere, er jeg ferdig med de nesten 300 sidene med anekdoter om bæsjebleier og søvnrutiner.

Pappahjerte: Fra ungkar til far er en slags beretning om Kihlmans tanker og følelser om det å bli far. Den er lett og muntlig skrevet i tilnærmet kronologisk rekkefølge fra han fant ut at han skulle bli pappa og til sønnen er nesten tre år gammel.

Han forteller om tanker og bekymringer rundt papparollen, og deler gleder og fortvilelser rundt familielivet. Peter Kihlman skriver lett og med en muntlig, fortellende stil. Han har en god del artige sammenligninger, og noen humret jeg godt av. Særlig gøy er hans beskrivelse av fødselen. Det er heller ikke sjelden at jeg, som pappa til en to-åring, kjenner meg igjen i Kihlmans opplevelser.

Kihlmans blogg er stort sett fornøyelig lesning. Han produserer lettfattelige innlegg og små gullkorn fra hverdagen. Det samme er det i denne boka. Man kan egentlig sammenligne det med en samling blogginnlegg. Og her ligger også mitt problem med boka – 300 sider med blogg blir, for meg, i meste laget. Kanskje bør boka leses nettopp som en blogg – ett lite innlegg om gangen? Jeg har brukt lang tid på boka, men jeg har lest ganske langt hver gang jeg har tatt den frem. Når jeg tenker tilbake, er det ikke usannsynlig at boka hadde fenget mer hvis jeg hadde lest kortere men oftere.

Fortsett å lese