Pappahjerte: Fra ungkar til far

Pappahjerte omslag
Peter Kihlman: Pappahjerte. E-bok, 292 sider. Cappelen Damm, 2014.

… det skulle raskt vise seg at det fantes grep å ta for å mestre kunststykket med regelmessige bleieskift. Noe som hjalp meg veldig i starten, var et tips jeg leste i en bok: to-pils-grepet. Tanken er å se for seg at man skal fiske opp to iskalde øl som ligger og dupper i havoverflaten en lun sommerkveld på stranden. Med dette bildet i hodet får man et fint grep om beina. I tillegg har man også assosiasjonene til sol og sommer i hodet. Dette kan komme til nytte når man skal skride til verket og skifte bleie på et sted der solen aldri skinner.


Pappablogger er jo i vinden for tiden. Det finnes visstnok mange av dem. Jeg kjenner kun til to – Superpapsen og Pappahjerte. Det er ikke sånn at jeg leser samtlige innlegg nøye, men jeg kan finne på å titte innom en gang i blant. Jeg er jo tross alt i målgruppen.

Helt tilfeldig kom jeg over en bok skrevet av selveste Pappahjerte. Det hørtes interessant ut, så jeg bestemte meg for å begynne på boken. Det gjorde jeg i midten av juni. Og nå, tre måneder senere, er jeg ferdig med de nesten 300 sidene med anekdoter om bæsjebleier og søvnrutiner.

Pappahjerte: Fra ungkar til far er en slags beretning om Kihlmans tanker og følelser om det å bli far. Den er lett og muntlig skrevet i tilnærmet kronologisk rekkefølge fra han fant ut at han skulle bli pappa og til sønnen er nesten tre år gammel.

Han forteller om tanker og bekymringer rundt papparollen, og deler gleder og fortvilelser rundt familielivet. Peter Kihlman skriver lett og med en muntlig, fortellende stil. Han har en god del artige sammenligninger, og noen humret jeg godt av. Særlig gøy er hans beskrivelse av fødselen. Det er heller ikke sjelden at jeg, som pappa til en to-åring, kjenner meg igjen i Kihlmans opplevelser.

Kihlmans blogg er stort sett fornøyelig lesning. Han produserer lettfattelige innlegg og små gullkorn fra hverdagen. Det samme er det i denne boka. Man kan egentlig sammenligne det med en samling blogginnlegg. Og her ligger også mitt problem med boka – 300 sider med blogg blir, for meg, i meste laget. Kanskje bør boka leses nettopp som en blogg – ett lite innlegg om gangen? Jeg har brukt lang tid på boka, men jeg har lest ganske langt hver gang jeg har tatt den frem. Når jeg tenker tilbake, er det ikke usannsynlig at boka hadde fenget mer hvis jeg hadde lest kortere men oftere.

Uansett er dette en søt bok. Forfatteren forteller om et Pappahjerte som smelter hver gang sønnen kommer løpende for å gi ham en klem. Jeg synes det er veldig artig at menn også tør å dele disse følelsene. Og som sagt tidligere, det er ikke sjeldent at jeg kjenner meg igjen i Peter Kihlmans beskrivelser av småbarnslivet:

Selv om det muligens høres kvalmende ut, er det ofte slik det føles å ha barn; som at man har vunnet førsteprisen i livets store lotteri. Med unntak av bæsjebleiene, da.

La meg til slutt introdusere mitt nye favorittbegrep:

Puppeparadokset: Endelig vokser de seg enorme, men da får man selvfølgelig ikke lov til å røre dem.

Tanker om dette?