Fem år senere, i 1995, arrangerte New York på ny en VM-kamp, denne gangen mellom Kasparov og en ung Vishy Anand. Spillestedet var spektakulært nok: 107. etasje i World Trade Center med utsikt over verdensmetropolen. Det begynte bra for Anand som holdt de åtte første partiene til remis før han vant det niende. Foran det tiende partiet fikk ikke Kasparov sove. Tankene hans gikk tilbake til det tiende partiet i VM-kampen i 1978 mellom Karpov og Kortsjnoj.
Nå har jeg blitt en sånn som leser sjakkbøker. Ikke at det egentlig er ille å være «en sånn». Jeg spiller ganske mye sjakk, og det å lese seg opp på åpningsteorier, og forskjellige sluttstillinger er jo viktig hvis man skal bli bedre. Men Sjakken eller livet er heller ikke «ei sånn» sjakkbok.
Undertittelen til boka er En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur, og boka er heller for ei anektdotesamling å regne. I del 1 (De besatte) forteller Atle Grønn korte historier om kjente og helt ukjente sjakkpersonligheter i Norge og utlandet. Han forteller mye om sin egen sjakkarriere, om sine møter med diverse motstandere, og hvordan det føles å bli satt matt av Magnus Carlsen. Leseren blir presentert for diverse sjakkstillinger i diagrammer, som forfatteren drodler rundt. Han tar oss med til parkene i New York hvor hustlere lever av å spille sjakk for penger, og han forteller om bohemene som levde og åndet for sjakken, men som ikke nødvendigvis tenker på sjakk på samme måte som andre.
I del 2 (Carlsen og kongerekka) forteller forfatteren om Magnus Carlsen og hvordan han ble verdensmester. Han analyserer kort alle partiene i begge vm-matchene mot Vishy Anand, og snakker også litt om det psykologiske spillet som ligger bak sjakkpartier på toppnivå.
Sjakken eller livet er skrevet for lesere som ikke nødvendigvis har veldig store kunnskaper om sjakk, og Grønn beskriver stillingene på en lettfattelig måte. Han forklarer hvorfor et trekk er en tabbe, og hvorfor det i neste trekk går galt. Leseren må selvsagt være sjakkinteressert for å orke å bla seg gjennom over 300 sider med sjakkrelaterte historier, men man trenger ikke å ha noen som helst trening i å spille blindsjakk for å forstå diagrammene.
Jeg har også sett Atle Grønn såpass mye på tv at jeg leste hele boka med Grønns stemme i hodet. For meg er dette bare et pluss. Grønn skriver såpass mye om seg selv og sin egen sjakk i boka, at nå når jeg er ferdig, føler jeg at Atle Grønn og jeg er skikkelig gode kompiser.
Legger til slutt ved et diagram fra Carlsens første VM: