Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814-2014

Mot slutten av det nittende århundret økte antallet blasfemidommer. Mange måtte bøte for sin frie tunge – alt fra en lang rekke selverklærte profeter og gjenfødte Messiaser til det noe mer jordnære, som da Sigvardt Nilsen i 1882 strøk over faget religion i sin sønns karakterprotokoll og la til «skit i den» i margen. Han fikk 20 dager på vann og brød og kr 100 i bot. Saken ble prøvd for Høyesterett, hvor sogneprestens vitnemål om at den tiltalte skal ha vært en «fritænker» ble ilagt særlig vekt.


I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, skrev Thomas Vestgården og Sigmund Aas Skammens historie, for å vise at også superstaten Norge har sine svin på skogen, eller som de sier selv: «Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke. Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.»

Gjennom 300 sider forteller forfatterne om tvangssterilisering av romfolk, fengselstortur, lobotomi, salg av tungtvann, og andre ikke helt heldige hendelser i nye Norges 200 år lange historie. Mye er veldig interessant lesing, selv om det til tider kan bli litt mye negativitet. Samtidig er det vanskelig å klage så mye på det – du er liksom advart når du har lest tittelen.

Forfatterne går relativt kronologisk til verks, og begynner med jødenes situasjon i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Deretter lærer vi om romfolket og deres status i Norge gjennom årene, før vi sakte men sikkert nærmer oss nyere tid. Vestgården og Aas bruker mye tid på PST, og overvåkningstjenestens historie. De avdekker mye om overvåkning av norske statsborgere som jeg aldri har hørt om før. Særlig hvordan overvåkningstjenesten jobbet for å avdekke kommunister under den kalde krigen.

Alle opplysningene i boka er godt dokumenterte. Boka inneholder ikke mindre enn 621 fotnoter. Allikevel er jeg så naiv at jeg ikke har sjekket noen av dem. Jeg tar alt Vestgården og Aas skriver som god fisk. Litt for naiv, kanskje?

Det siste kapittelet i boka blir brukt til å diskutere 22. juli og politiet og statens reaksjon på terroren. Her er det liten tvil om at forfatterne stiller seg sterkt kritisk til politiets sikkerhetstiltak, og at de mener mange liv kunne vært spart hvis forskjellige instanser hadde vært bedre rustet og øvet i å takle terroren.

Skammens historie er interessant lesing. En god del visste jeg fra før, noe har jeg aldri hørt om før. Jeg tror ikke jeg kommer til å endre verken mitt syn på den norske stat eller mitt politiske ståsted etter å ha lest boka, men Vestgården og Aas minner meg uansett på ett viktig element: Det er lov å tenke selv. Av og til.

Tanker om dette?