Doctor Who: The Monsters Inside

‘It’s a knock-knock joke,’ Blanc giggled. The Governor stared at her blankly.
‘Knock, knock,’ said the monster. It lashed out with its fist and thumped twice on the governor’s head. The second blow crushed his skull against the mahogany desk, and splintered both. The blue light toppled over and fizzled out in a pool of his blood.
‘Do you think he got it?’ chuckled the monster, and Blanc fell about laughing.


Bok nummer to i serien New Series Adventures er skrevet av en ny forfatter, men det er fortsatt Rose Tyler og den niende inkarnasjonen av doktoren som er hovedpersonene.

Doktoren og Rose lander på en ny og spennende planet i år 2501. Planeten viser seg å være en del av solsystemet Justicia som fungerer som et gigantisk fengsel. Rose blir plassert i ungdomsavdelingen, mens Doktoren havner i et laboratorium hvor han blir beordret til å forske på teleporteringsløsninger. I laboratoriet møter Doktoren også gamle kjente – romvesener fra planeten Raxacoricofallapatorius. Disse er visstnok også fanger. Men det viser seg fort at det også er romvesener fra denne planeten som har gjemt seg blant fangevokterne.

Orange is the New Black og Prison Break – nå også med romvesener. Jeg har aldri vært den største tilhengeren av fengselsfilmer og -serier. Men selv om en del av boka tar for seg fengselslivet på Justicia-planetene, og Doktorens og Roses kamp for å finne tilbake til hverandre, er mysteriet om hva som egentlig skjer i kulissene minst like viktig. Som vanlig er slemmingene skikkelig slemme, og skjebnen til flere solsystemer står på spill.

The Monsters Inside er ei veldig morsom bok, full av gode og dårlige ordspill. Det hjelper på i den ellers så dystre fengselshverdagen. Stephen Cole skriver den niende doktoren godt, og jeg ser for meg Christopher Ecclestons herlige, blide ansikt i mange av doktorens kommentarer:

‘You’re too hasty,’ rumbled Don Arco.
‘We can still use his brain.’
‘Yes – as a chamois leather!’ rasped Ermenshrew.
‘I’ll have Flowers polish the gravity accelerator with it – before I break her back!’
Flowers shuddered, and the Doctor must have noticed.
‘It’s OK,’ he said soothingly.
‘She won’t really make you polish with my brain. Think of the mess.’


Raxacoricofallapatorianerne er ikke dårligere, når de for eksempel prøver å finne ut hvilket solsystem de skal døelegge:

Twelve worlds, four of which are inhabited.’
She chuckled.
‘They’re due to hold a peace conference on one of them next year.’
Don Arco grunted.
‘They can hold a pieces conference.’


Som alltid i Doctor Who, faller brikkene mer og mer på plass etter hvert. Det tilspisser seg veldig på slutten, når både helter og skurker får det veldig travelt. Disse actionscenene skriver forfatteren veldig godt, språket flyter fint, og mot slutten er det veldig vanskelig å legge boka fra seg. Så vidt vi vet, går det også bra til slutt, i alle fall i denne omgang …

Som med den forrige Doctor Who-boka, er denne også på engelsk. Jeg merker veldig godt at jeg ikke leser like godt på engelsk som på norsk, men denne boka har et språk som er absolutt overkommelig.

Tanker om dette?