Skjønnlitteratur

Felemakaren

Lars fekk utbetalt 70 riksdalar, 3 ort og 16 skilling for den halve båten og jernplogen, og da var det berre å koma seg av garde. Lars hadde funne vegen heim igjen, men heimen var ikkje den same, det som var de same, var dei store spørsmåla som han ikkje hadde funne noko svar på.

Det var egentlig slutt, men så plutselig kom det ny bok i slektskrøniken til Edvard Hoem. Denne gangen handler det ikke om Slåttekarens etterkommere, men om Lars Hoem, en felemaker fra Kristiansund som ble nevnt allerede i Heimlandet. Barndom.

Lars Olsen Hoem ble født i Romsdalen i 1782. Han er attpåklatten i søskenflokken og har en lykkelig barndom sammen med storebroren Pe og kjæresten hans, Guri. En dag blir Guri borte, og Pe blir mistenkt for drapet. Han blir senere frifunnet av retten, men forholdet mellom brødrene blir aldri det samme, og han mister kontakten med Pe helt. Lars begynner også å tvile på gudstroen sin, og er usikker på om han vil konfirmere seg. Han blir til slutt konfirmert, selv om han tviler.

I 1804 marsjerer Lars sammen med troppen fra Molde til København for å delta i krigen. Når han senere kommer tilbake til Norge kjenner han på at hjemme ikke lenger er hjemme, og han bestemmer seg for å seile til Arkhangelsk for å smugle korn. Det hender med at skuta hans blir kapret av engelskmennene, og Lars havner på et engelsk fangeskip. Det er her han blir kjent med franskmannen Jean, som lærer ham hvordan han lager fioliner.

Fortsett å lese

Mormor hilser og sier unnskyld

Og da sa rektor at Elsa tross alt måtte ta på seg litt av skylden fordi hun faktisk hadde «provosert» gutten, og da måtte man faktisk forstå at gutten hadde hatt «problemer med å beherske seg». Og det var da mormor prøvde å kaste globusen på rektor, men mamma klarte å få tak i mormors arm i siste liten, slik at vinkelen ble feil, og globusen traff rektors datamaskin i stedet og knuste skjermen. «JEG BLE PROVOSERT, SÅ JEG KUNNE IKKE BEHERSKE MEG!» brølte mormor til rektor da mamma halte henne ut i korridoren. Mormor var ganske vanskelig å ha med å gjøre når hun ble provosert. Kan man si.

Koronarestriksjonene har ikke bare vært negative. Midt i karantener, stengte skoler og hjemmekontor, ble kona invitert på digitalt bokbad sammen med noen kjente, og noen helt ukjente. Alle deltakerne ble bedt om å presentere hver sin bok, og så hadde de en diskusjon rundt bøkene. En av disse helt ukjente deltakerne anbefalte Fredrik Backmans Mormor hilser og sier unnskyld, og når bokbadet var over var kona ikke sen med å anbefale denne boka til meg.

Mormor hilser og sier unnskyld er skrevet fra hovedpersonen Elsas perspektiv. Elsa er sju år, snart åtte, og er et ganske annerledes barn. Hun er en mentalt velutviklet bedreviter som slår opp alt hun lurer på på Wikipedia, men mangler kanskje noen sosiale antenner. Dette gjør at hun ikke har det så greit på skolen, og hun har heller ingen venner. Men hun har en mormor. En mormor som er klin kokos, og gjør alle rundt henne helt gale. Men mormor er Elsas beste venn, som alltid passer på henne. Det er mormor som tar Elsa med til eventyrlandet Miamas når ting er vanskelig i den virkelige verden. Det er mormor som tar Elsas parti når ingen andre gjør det. Og det er mormor som ligger på sykehuset og er dødssyk av kreft.

Fortsett å lese

Harens år

Døra ble åpnet av en kvinne med unnselig utseende, og hun så litt forbauset ut da hun fikk se sin mann og en fremmed stå der med armene fulle av duftende planter. – Helvi, disse plantene tilhører denne mannen, og vi skal ha dem i klesskapet inntil han trenger dem.

Harens år har stått på leselista siden jeg leste Kollektivt selvmord i fjor, men den har blitt litt avglemt. Plutselig kom jeg på at jeg hadde den til gode, og nå har jeg endelig fått lest den. Boka kom egentlig ut i 1975, men den norske e-bok-versjonen jeg har lest er utgitt i 2011.

Journalist Vatanen er på vei til et oppdrag sammen med sin fotograf da de plutselig er uheldige og treffer en hareunge. Fotografen synes ikke det er verdt å stoppe for dette, og mener de bare skal kjøre videre, men Vatanen går ut av bilen for å sjekke. Han må gå et stykke inn i skogen for å finne igjen haren. Det er helt tydelig at haren har brukket benet, og Vatanen binder to kvister rundt det for å holde det stabilt. Fotografen irriterer seg over at Vatanen ikke svarer når han roper på ham, og velger å forlate Vatanen i skogen. Vatanen putter haren i lomma, og vandrer videre gjennom skogen. Dette er begynnelsen på et sterkt knyttet bånd mellom menneske og hare, og et helt fantastisk eventyr for begge to. Der og da bestemmer Vatanen seg for å legge journalistkarrieren på hylla, og reise rundt sammen med haren på lykke og fromme.

Fortsett å lese

Kollektivt selvmord

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.

Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:

Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.

Fortsett å lese

Jordmor på jorda: Huset under Blåhammaren

Det var som om ho ikkje kunne for det eller visste kva det kom av: Ho byrja å grine. Ho var ute av stand til å hindre det, og den unge rorskaren dei hadde med seg, lest som om han ikkje såg det, han vende seg, som om han ikkje var sikker på kvar leia var. – Marta Kristine, sa Hans, – kva er det du græt for? – Eg veit ikkje kva det er! sa ho. – Kanskje du kan forklare det? – Det er kjenslene dine som drar av garde med deg, sa Hans. – Men no skal alt bli bra! Men om han verkeleg trudde det, var ho ikkje sikker på. Det var som om han var blitt meir gåtefull enn før. Var det skjedd noko, med han eller barna, som han enno ikkje hadde fortalt henne?

Det skulle ta nesten tre måneder før jeg klarte å fullføre ei bok i 2019. Nok en gang er det slektshistorie fra Edvard Hoem. Denne gangen handler det om Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje som, i tillegg til å være ei grepa gardskjerring også var Romsdals første jordmor.

Boka skildrer livet til Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne blir kalt, fra oppveksten sammen med foreldrene på en husmannsplass på begynnelsen av 1800-tallet, og til hennes død i 1877. Vi følger henne gjennom oppveksten og ungdomstiden, før vi får følge kampen hun kjempet for å få jobbe som jordmor, noe hun bestemte seg for allerede tidlig i barndommen at hun skulle gjøre.

Fortsett å lese

Pan

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld. Det var ingen kulde, ingenting, bare en sval stilhet og et strømmende liv i skogen. Hvert træ stod og tænkte. Bærene var modne.
Så kom den to og tyvende august og de tre jærnnætter.

Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese Hamsun. Kona har lenge ment at siden jeg liker Edvard Hoem, kommer jeg også til å like Hamsun. Dessuten jobber jeg som lærer i Hamarøy kommune, så jeg føler jo at det er mer eller mindre obligatorisk å ha lest noen Hamsun-romaner.

På ferie fant jeg tilfeldigvis Pan i bokhylla der vi holder til, og kona fikk mast enda litt mer. Ok, tenkte jeg, og så satte jeg endelig i gang.

I Pan blir vi kjent med løytnant Thomas Glahn. Han bor i ei hytte i skogen sammen med hunden sin, Æsop, og livnærer seg på jakt og fiske. Han lever et enkelt liv alene for seg selv, og ser ut til å trives med det. Det hele fungerer godt helt til han treffer på den unge piken Edvarda, ei jente som det ikke er helt greit å bli klok på. Det er forelskelse og romantikk, det er fortvilelse, sjalusi og sinne. Og det er skildringer av naturen. Det hele er veldig vakkert.

Samtidig som kjærlighetens lunefullhet skildres igjen og igjen, ligger det en spenning og lokker og lurer. Vi vet lite om løytnanten, men det er tydelig at han har med seg en del i bagasjen, og det er tydelig at han sliter med å tilpasse seg normen for oppførsel i sosiale sammenhenger. På jakt i skogen, eller hjemme i hytta fungerer alt bra. Når han derimot er på handelsstedet eller i selskaper, roter Glahn det ofte til for seg selv.

Fortsett å lese

Heimlandet. Barndom

Hoem skulle alltid ligge der, og på ein måte vera hans, sjølv om han ikkje ville bu der. Det skulle vera hans heimland, eit heimland han hadde hatt i sin barndom, ja eit heimland som var Barndom, for han.

Edvard Hoem har plutselig blitt en av mine favorittforfattere. Denne gangen er det han selv som er hovedpersonen når han forteller om oppveksten sin på Hoem, og tankeprosessen når det går opp for ham hva det vil si å være odelsgutt, og beslutningen om å ikke overta gården etter faren allikevel.

I forordet skriver forfatteren at det kan være vanskelig å huske helt nøyaktig, men at nøyaktigheten heller ikke er det viktigste med boka: «Om eg hugsar feil, eller har dikta til, kva så?» Det er altså hans egen opplevelse av barndommen som skal frem.

Edvard Hoem skildrer oppveksten sin, og personene rundt ham like vakkert som han beskriver personene i de andre Hoem-bøkene jeg har lest. Han forteller om en barndom i usle kår, hvor han ikke helt visste hva han skulle ta seg til, og at jakten på ny kunnskap ble det som gjorde mulig for ham å bo der han bodde. Han forteller om hvordan det var å få lagt inn elektrisk lys, som en av de siste bygdene i Romsdal, han forteller om en bestefar som alltid var der for ham mens faren var ute og reiste, og om en mor som arbeidet sent og tidlig for å gi barna sine en best mulig oppvekst, mens hovedpersonen selv brukte tida si på å lese den ene boka etter den andre.

Vi får høre om forfatterens ønske om å bli noe større, om hvordan han lærer å dikte opp historier, og tankene rundt hvorvidt det kan være mulig å leve av å være forfatter.

Fortsett å lese

Havets katedral

Kirken ligger helt i enden av muren, like ved havet. Den heter … Joanet prøvde å komme på det. – Den heter Santa Clara. – Det er jo heller ikke jomfruen. – Nei, men det er en kvinne. Moren din er nok sammen med henne. Kanskje er hun sammen med en mann som ikke er faren din?

Det har tatt tid, men endelig har jeg klart å fullføre ei ny bok. Jeg er usikker på om det er på grunn av travle timer med studier, eller om det handler om at boka ble litt for lang og til tider litt kjedelig. Mest sannsynlig er det en blanding av begge deler.

Det begynner veldig bra. Vi er i Spania på begynnelsen av 1300-tallet. Bernat Estanyol feirer bryllup med sin vakre kone, men føydalherren dukker opp og ødelegger både bryllupsfeiringen og -natten. Dette er sterk kost, og de første timene klarte jeg ikke å legge fra meg boka.

Etter hvert får Bernat og kona en sønn, Arnau, som er hovedpersonen i historien. Vi følger Arnau fra fattig guttunge i Barcelona, til han blir voksen, gjør alle de rette valgene og ender opp som en av Barcelonas rikeste menn. Dette kan ikke ende godt. Det gjør det heller ikke, og Arnau blir etter hvert arrestert for mistanker om å ha et forhold til en jødekvinne.

Fortsett å lese

Liv andre har levd

Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrane når sola skin.

Det er lenge siden jeg har ventet så spent på at ei bok skal komme ut. Edvard Hoems slektskrønike om etterkommerne av oldefaren hans har vist seg å være helt fantastiske bøker, og siden jeg begynte på den første boka rett før den tredje ble gitt ut kunne jeg begynne på den neste boka når jeg ville. Etter å ha lest bind to, var jeg helt bergtatt og slukte bind tre rett etterpå. Men så var det slutt, og jeg måtte vente nesten et helt år på å få begynne på bind fire, som avslutter skildringen av bondelivet i Norge, USA og Canada gjennom nesten 100 år.

Som i Land ingen har sett, er det brødrene Eilert og Anton Edvard som er hovedpersonene. Eilert sliter med haglstormer og gresshopper på Alberta-prærien, mens Anton Edvard gjør så godt han kan på Hoem utenfor Molde.

Etter at Eilerts kone døde i barsel, føler Eilert et behov for å reise til Norge, landet han ikke har satt fot i på over 50 år. Her får han se igjen broren broren Anton Edvard, og nevøen Lars som insisterer på å få være med onkel Eilert tilbake til Canada.

Fortsett å lese

Mors og fars historie

Og her er det da det utspelar seg ei historie som ingen lenger vil eller kan fortelja om. Men dersom fars historie skal henge saman, må det byggast ei bru over til det som sidan skjedde. For det som sidan skjedde, er uforståeleg utan det som hende no, og det som hende no, måtte bli slik fordi det hadde hendt ting før, ja lenge før, som ein ikkje kunne koma seg laus ifrå! Det er som om ein må forsere ei brusande elv, der vatnet og isen har tatt bruene, der det berre finst ein løypestreng med ei korg, som ein må våga å setta seg i for å koma over til den andre sida.

Jeg oppdaget Edvard Hoem i fjor høst da jeg leste Slåttekar i himmelen. For meg som stort sett leser krim er jo ikke akkurat Edvard Hoem et naturlig valg, men fra første side i Slåttekar… var jeg trollbundet. Jeg har aldri lest vakrere språk enn det Hoem produserte i de tre bøkene om amerikafarerne. Jeg venter fortsatt på den siste boka i serien om Nesjefolket, og mens jeg venter passer det jo godt å lese noen andre bøker av samme forfatter.

I Mors og fars historie er det, som tittelen antyder, livene til Hoems foreldre som skildres. Det meste av boka tar for seg foreldrenes liv før de giftet seg, og Hoem veksler på å fortelle om far og mor.

Forfatterens far, Knut Hoem jobbet som omreisende praktikant i Gudbrandsdalen. Stort sett gikk ferden på sykkel. Hoems mor vokste opp på en gård i den samme dalen. Under krigen blir moren gravid med en tysk soldat, og klarer ikke helt å se for seg hvordan livet som mor til en tyskerunge skal gå for seg. Redningen skal vise seg å være Hoemen, som han blir kalt, men å finne seg til rette på en helt ny plass skal vise seg å ikke være bare lett.

Fortsett å lese