Felemakaren

Edvard Hoem: Felemakaren. E-bok, 350 sider. Forlaget Oktober, 2020.

Lars fekk utbetalt 70 riksdalar, 3 ort og 16 skilling for den halve båten og jernplogen, og da var det berre å koma seg av garde. Lars hadde funne vegen heim igjen, men heimen var ikkje den same, det som var de same, var dei store spørsmåla som han ikkje hadde funne noko svar på.


Det var egentlig slutt, men så plutselig kom det ny bok i slektskrøniken til Edvard Hoem. Denne gangen handler det ikke om Slåttekarens etterkommere, men om Lars Hoem, en felemaker fra Kristiansund som ble nevnt allerede i Heimlandet. Barndom.

Lars Olsen Hoem ble født i Romsdalen i 1782. Han er attpåklatten i søskenflokken og har en lykkelig barndom sammen med storebroren Pe og kjæresten hans, Guri. En dag blir Guri borte, og Pe blir mistenkt for drapet. Han blir senere frifunnet av retten, men forholdet mellom brødrene blir aldri det samme, og han mister kontakten med Pe helt. Lars begynner også å tvile på gudstroen sin, og er usikker på om han vil konfirmere seg. Han blir til slutt konfirmert, selv om han tviler.

I 1804 marsjerer Lars sammen med troppen fra Molde til København for å delta i krigen. Når han senere kommer tilbake til Norge kjenner han på at hjemme ikke lenger er hjemme, og han bestemmer seg for å seile til Arkhangelsk for å smugle korn. Det hender med at skuta hans blir kapret av engelskmennene, og Lars havner på et engelsk fangeskip. Det er her han blir kjent med franskmannen Jean, som lærer ham hvordan han lager fioliner.

Når Lars omsider slipper fri, reiser han til Kristiansund, gifter seg med Gunnhild og starter som felemaker. Å lage fioliner er ikke til å bli rik av, så Lars, Gunnhild og deres sju døtre lever et nøkternt liv i Kristiansund. Gunnhild jobber med tørking og salting av klippfisk, noe som skal bidra til en tidlig død.

Fortellingen er kronologisk, den starter med felemakerens første år og ender der man forventer det. Jeg satt igjen med en følelse av at slutten var litt brå, men etter å ha fått tenkt meg om synes jeg den er veldig passelig. Forfatteren bruker mye tid på ungdomsårene til felemakeren, men når han er gift og får barn, løper årene fort. Det fører til at det av og til er litt vanskelig å forestille seg hvor gamle personene det snakkes om er.

Forfatteren skriver som alltid godt, personene skildres ikke veldig detaljert, men jeg får allikevel en forståelse både av hvordan de ser ut, og hvilken personlighet de har. Det er felemakeren Lars Hoem som er hovedpersonen, men vi blir også godt kjent med kona Gunnhild og deres sju barns sju forskjellige personligheter.

På slutten sys historien sammen med Hoems andre slektsbøkene ved at Lars Hoem endelig får skværet opp med Pe, og at Lars’ yngste datter får treffe den tre år gamle Serianna, som senere skal gifte seg med den så mange ganger nevnte Slåttekaren Knut Nesje.

I bøkene om Slåttekaren og hans etterkommere er det veldig mange personer å holde styr på. I Jordmor på jorda og Felemakaren er det veldig få. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg foretrekker. Det jeg vet jeg trenger er en skikkelig oversikt over Hoems forfedre slik at man lett kan holde styr på hvem som er hvem og hvordan de forskjellige personene er i slekt.

Tanker om dette?