Harens år

Harens År Omslag
Arto Paasilinna: Harens år. E-bok, 158 sider. Aschehoug, 2011.

Døra ble åpnet av en kvinne med unnselig utseende, og hun så litt forbauset ut da hun fikk se sin mann og en fremmed stå der med armene fulle av duftende planter. – Helvi, disse plantene tilhører denne mannen, og vi skal ha dem i klesskapet inntil han trenger dem.


Harens år har stått på leselista siden jeg leste Kollektivt selvmord i fjor, men den har blitt litt avglemt. Plutselig kom jeg på at jeg hadde den til gode, og nå har jeg endelig fått lest den. Boka kom egentlig ut i 1975, men den norske e-bok-versjonen jeg har lest er utgitt i 2011.

Journalist Vatanen er på vei til et oppdrag sammen med sin fotograf da de plutselig er uheldige og treffer en hareunge. Fotografen synes ikke det er verdt å stoppe for dette, og mener de bare skal kjøre videre, men Vatanen går ut av bilen for å sjekke. Han må gå et stykke inn i skogen for å finne igjen haren. Det er helt tydelig at haren har brukket benet, og Vatanen binder to kvister rundt det for å holde det stabilt. Fotografen irriterer seg over at Vatanen ikke svarer når han roper på ham, og velger å forlate Vatanen i skogen. Vatanen putter haren i lomma, og vandrer videre gjennom skogen. Dette er begynnelsen på et sterkt knyttet bånd mellom menneske og hare, og et helt fantastisk eventyr for begge to. Der og da bestemmer Vatanen seg for å legge journalistkarrieren på hylla, og reise rundt sammen med haren på lykke og fromme.

Harens år er ei lettfattelig bok på bare litt over 150 sider. Det er en herlig absurd historie, som forfatteren skriver utrolig bra. Vatanen (og haren) blir kjent med veldig mange forskjellige personer mens Vatanen reiser rundt og påtar seg diverse strøjobber. Noen ganger er han uheldig, som den gangen han blir tatt for å være en innbruddstyv når han bare skulle spørre om nattlosji, eller når han blir anmeldt for likskjending etter å ha tatt seg til rette i et uthus. Men heldigvis går det stort sett godt for Vatanen. Et par slåsskamper havner han i, godt hjulpet av sterk, finsk heimbrent, men det er vel ikke annet å forvente av en som driver fra landsby til landsby dypt inne i de finske skoger?

Der Kollektivt selvmord var litt tung til å begynne med, griper Harens år meg helt fra første stund. Hvert kapittel er egentlig en liten fortelling for seg selv, og boka blir en slags samling av små historier om Vatanen, haren og folk de treffer på sin vandring. På slutten var jeg redd for at det skulle gå riktig ille, men han har en tendens til å klare seg godt uansett, den godeste Vatanen.

Harens år er ei nydelig, lita bok, og nå blir jeg jo nødt til å skrive opp mer Arto Paasilinna på leselista.

Legg igjen en kommentar

Tanker om dette?