In One Person

In One Person omslag
John Irving: In One Person. E-bok, 450 sider. Simon & Schuster, 2012.

“My dear boy, please don’t put a label on me—don’t make me a category before you get to know me!” Miss Frost had said to me; I’ve never forgotten it. Is it any wonder that this was what I said to young Kittredge, the cocksure son of my old nemesis and forbidden love?


Jeg prøver å lese ting som er annerledes enn det jeg vanligvis leser (i mitt tilfelle er det alt annet enn krim og science fiction). Denne gangen har jeg prøvd meg på ei bok som mest av alt handler om analsex, AIDS og transpersoner.

In One Person forteller historien om den bifile forfatteren William Abbot. Det at hovedpersonen er forfatter har veldig lite å si for historien, men det at han er litteraturinteressert er viktig. Irving bruker stadig referanser til gamle klassikere (som jeg helt sikkert burde ha lest). Shakespeare blir ofte sitert, men så er også amatørteater en viktig del av historien. William, Bill eller Billy (alt etter hvem som snakker til ham) vokser opp i en småby i Vermont. Helt fra han er ganske ung, vet han at han tenner på både gutter og jenter. Historien følger Bills liv fra han får sitt første lånekort på biblioteket til han er en godt voksen mann på noen-og-seksti år. Boka er visstnok fiksjon, men den er skrevet i 1. person – som en slags samling memoarer. Irving skriver, og beskriver, så godt at boka føles mer som en selvbiografi enn en oppdiktet historie.

Bokas største problem er at den er for stor. Ikke nødvendigvis for lang, men det er alt for mange personer å forholde seg til i historien. Noen er viktige, mens andre er helt uvesentlige. Jeg mener det hadde vært lettere å henge med i historien hvis persongalleriet hadde vært mindre. Vi trenger strengt tatt ikke å vite om alle som hovedpersonen ønsker å ha sex med. Det andre problemet med denne boka er at Irving hopper alt for brått frem og tilbake i tid. Uten forvarsel hopper han flere tiår frem i historien, for så å hoppe femten år tilbake igjen. Dette gjør historien uoversiktlig og tunglest.

Det tok lang tid å komme skikkelig i gang med «In One Person». Jeg skal overhode ikke påstå at jeg er noen ekspert på John Irving. Dette er den andre boka fra denne forfatteren jeg har lest. Den første boka jeg prøve meg på var Siste natt i Twisted River. Den var også veldig tung til å begynne med. Faktisk var den så tung at jeg la den helt fra meg. Men så plutselig var det noe som gjorde at jeg kom inn i handlingen, og da ble boka lest ferdig rimelig fort. Det samme skjedde med In One Person. Etter å ha tvunget meg gjennom side etter side som egentlig ikke gav meg noe særlig, ble boka plutselig kjempeinteressant. Så stemmer det kanskje at de beste bøkene er de du må gjøre en innsats for å like ..?

Tanker om dette?