Det var som om ho ikkje kunne for det eller visste kva det kom av: Ho byrja å grine. Ho var ute av stand til å hindre det, og den unge rorskaren dei hadde med seg, lest som om han ikkje såg det, han vende seg, som om han ikkje var sikker på kvar leia var. – Marta Kristine, sa Hans, – kva er det du græt for? – Eg veit ikkje kva det er! sa ho. – Kanskje du kan forklare det? – Det er kjenslene dine som drar av garde med deg, sa Hans. – Men no skal alt bli bra! Men om han verkeleg trudde det, var ho ikkje sikker på. Det var som om han var blitt meir gåtefull enn før. Var det skjedd noko, med han eller barna, som han enno ikkje hadde fortalt henne?
Det skulle ta nesten tre måneder før jeg klarte å fullføre ei bok i 2019. Nok en gang er det slektshistorie fra Edvard Hoem. Denne gangen handler det om Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje som, i tillegg til å være ei grepa gardskjerring også var Romsdals første jordmor.
Boka skildrer livet til Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne blir kalt, fra oppveksten sammen med foreldrene på en husmannsplass på begynnelsen av 1800-tallet, og til hennes død i 1877. Vi følger henne gjennom oppveksten og ungdomstiden, før vi får følge kampen hun kjempet for å få jobbe som jordmor, noe hun bestemte seg for allerede tidlig i barndommen at hun skulle gjøre.
Vi blir også godt kjent med ektemannen Hans, som hele sitt voksne liv slet med psyken etter å ha vært soldat i Napoleonskrigen. Etter å ha levd som innerster på gården til Hans’ bror, får etter hvert Marta Kristine og Hans bygd seg et hus rett under fjellet Båhammaren. Økonomien er trang, og Hans er ute på vinterfiske hvert år. For å kunne virke som jordmor, må Marta Kristine ta utdanningen sin i Christiania, og Hans må være hjemme med ungene. Forholdet deres blir aldri helt det samme etter dette, og stemningen i boka er hele tiden litt tung.
Boka ble originalt utgitt i forbindelse med jordmorforeningens 100-års-jubileum i 2008. Denne har jeg ikke lest, men vaskeseddelen kan fortelle at 2018-utgaven er ei revidert og utvida utgave av boka fra 2008.
Av alle Hoem-bøkene jeg har lest, er dette den svakeste. Fortellinga er god nok, og Hoem skidrer som vanlig livet i 1800-tallets Romsdal godt. I denne litt melankolske historien mangler den lune humoren som alltid har vært til stede i bøkene om Slåttekaren og hans etterkommere. I tillegg er det veldig mange personer jeg ikke rekker å bli ordentlig kjent med. Årene fyker av sted, og det er vanskelig å holde tritt med alle Hansene, Olene, Knutene og Ingeborgene. Tidligere har jeg følt at jeg har hatt et nært forhold til de viktige personene i Hoems bøker, men her rekker jeg ikke helt å bli fortrolige med dem. Det er lett å gjette på at boka er litt kort. Særlig på slutten fyker årene av sted, og eldstedatter Ingeborg går fra å være 29 år til å bli 55 i løpet av to sider.
Skildringene av Jordmor-Stinas yrkeskarriere, og kamp for å bli en jordmor som bygdefolket stolte på er det som bærer historien frem, og dette er også de mest vellykkede skildringene i boka. Å være jordmor på 1800-tallet kan umulig ha vært lett, men for Jordmor-Stina var det aldri noen tvil. Hun slår meg som en slags Solan Gundersen. Når hun først har bestemt seg for noe, blir det sånn!
Ein dag sa ho til Hans:
– No har eg høyrt mange nok gonger folk påstå at eg ikkje er rett jordmor.
– Kva har du tenkt å gjera med det?
– Eg må til Christiania ein vinter for å gå på jordmorskule.
– Til Christiania!
– Ja, til Christiania!
– Dit er det langt, sa han Hans, og ho såg at det ho no sa, gjekk sterkt innpå han.
– Det er det eg må, om eg skal få retten min, Hans. Eg må vinne over dei som seier eg ikkje er rett jordmor.
– Så det må du no?
– Ja, det må eg, Hans.
– Det er vel alt avgjort, sa han.
– Eg høyrer gjerne på kva du har å seia, sa ho.
Ho såg han stå der, på kjøkkengolvet, med det lyse håret sitt. No opna han døra mot Blåhammaren, og det var full vår der ute. Omsider hadde dei landa her, og no ville ho reise bort enda ein gong.