Kollektivt selvmord

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.


Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:


Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.


Men ikke en gang det å ta sitt eget liv får han gjort. I låven er det nemlig en annen mann som er ute i samme ærend. Oberst Hermanni Kemppainen har akkurat plassert løkka på tauet rundt halsen. Når Rellonen gjør seg til kjenne, snubler obersten ned fra krakken, men Rellonen redder ham i siste sekund.

Denne hendelsen er starten på et slags vennskap mellom Rellonen og Kemppainen. Selv om begge fortsatt er klare på at de skal ta livet av seg, begynner de å undre seg om ikke det er flere i Finland som går med slike planer. Det skal vise seg at de har helt rett, og etter et vellykket selvmordsseminar er de en gruppe på vel 30 personer med et ønske om å ta selvmord sammen. De chartrer en buss, og bestemmer seg for å ende livet ved Nordkapp, hvor bussen skal kjøres ut i havet.

Det er en egen snært over måten Arto Paasilinna formulerer seg på. Vi blir med på en utrolig absurd historie hvor vi, i tillegg til depressive finner, støter på både tyske fotballfans og sveitsisk militær. Vi blir bedre kjent med noen i selvmordsgruppa. De viser seg å ha ganske forskjellige grunner til hvorfor de ønsker å avslutte livet. Spesielt hjerteskjærende, men samtidig hysterisk festlig, er det når oberst Kemppainen tropper opp på døra til en familie hvor mannen banker kona omtrent hver kveld.

Det er mange navn ute og går. For meg som nordmann blir jeg veldig forvirret av de finske etternavnene, og jeg har noen ganger problemer med å sortere hvem som er hvem. Forfatteren gjør det hele lettere med å ofte bruke yrkestittelen til personene når han omtaler dem.

Ellers er boka skrevet i tredjeperson. Språket flyter lett, og kapitlene er korte og overkommelige. Handlingen foregår en sommer tidlig på nittitallet, og historien er fortalt kronologisk.

Kollektivt selvmord er morsomt og absurd skrevet, selv om den tar for seg et alvorlig tema. Jeg skal ikke avsløre hvordan selvmordsferden ender, men det er liten tvil om at det ble en heidundrende tur for gruppa som kaller seg Anonyme Dødelige.

1 kommentar

  1. Tilbaketråkk: Harens år – kurre.dk

Tanker om dette?