Edvard Hoem: Land ingen har sett. E-bok, 410 sider. Forlaget Oktober, 2016.
Kva var det for ein forferdeleg tanke, var alt arbeid dei hadde lagt ned her, fåfengt? Tida ville vise det, meir kunne ein ikkje seia. Kva framtida har i famnen, veit vi sjeldan. Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?
Land ingen har sett starter der Bror din på prærien slutter. På Alberta-prærien i Canada jobber og sliter Eilert med å pløye og så stadig større areal for å kunne brødfø sin stadig voksende familie. Tanta, Gjertine, planlegger å kjøpe et lite hus i byen når hun og ektemannen, Ole, blir for gamle til å drive farmen sin på Dakota-prærien i USA. Hjemme i Norge har Serianna Hoem Nesje har blitt enke, og flytter inn på loftet hos datteren, Kristine. Anton Edvard har bygd seg et nytt våningshus på gården sin på andre siden av fjellet. Han sår korn i sommerhalvåret og reiser på fiske om vinteren.
I første bok i serien, var det Edvard Hoems oldefar som var hovedpersonen. Andre bok sentrerte rundt Eilerts mange års lange reise fra Molde via Sør-Dakota og Minesota til Alberta-prærien i Canada. I denne tredje boka blir vi bedre kjent med Anton Edvard, som skal bli forfatterens farfar.
Gjennom hele boka er det brevskrivingen mellom brødrene Eilert og Anton Edvard som er «hovedfortellingen», men vi får også følge de andre personene videre. Vi får følge Gjertine og Ole som prøver å legge av nok penger til å kunne kjøpe seg et hus i småbyen Roslyn hvor de kan leve sine siste år. Det skal vise seg å være veldig vanskelig, men Gjertine ordner, som alltid, opp.
Edvard Hoem: Bror din på prærien. E-bok, 461 sider. Forlaget Oktober, 2015.
– Også prestane er menneske, dei er syndige menneske som alle andre, men det er ein ting dei må meistre, dersom dei skal ha tillit, sa Gjertine. – Og kva er det? sa Eilert, enda han skjønte godt kva ho sikta til. – Du må ikkje klå på kvinnfolk og ikkje stikke veslekaren inn i dei, sa Gjertine, – ikkje før du er gift.
Helt siden jeg avsluttet Edvard Hoems Slåttekar i himmelen, har jeg gledet meg til å lese videre om forfatterens forfedre fra Rekneslia utenfor Molde. Jeg tør påstå at Edvard Hoem fort kan vise seg å være en av mine favorittforfattere.
Som 16-åring legger Eilert Knudtson ut på sin livs ferd til Amerika. Han er invitert av tanta, Gjertine, som tror at han kan få et godt liv i det nye landet. Vi følger Eilert fra han går om bord i dampbåten i Kristiansund den 17. mai 1889(?) og helt til han 20 år senere slår seg ned på Alberta-prærien i Canada og skaffer seg kone, barn og gård. Eilerts lange reise byr på både oppturer og nedturer. Han er en flott, ung mann som jentene faller pladask for, men selv er han redd for å bli bundet til ett sted før han har klart å bestemme seg for hvor og hvordan han vil tilbringe livet sitt. Etter hvert som årene går, finner han ut at det må være Alberta som skal være målet for hans mange års lange reise.
Bror din på prærien er en direkte oppfølger av Slåttekar i himmelen. Selv om det er Nesjes sønn, Eilert, som er hovedpersonen gjennom historien, følger vi også både de andre settlerne i Amerika og de andre i familien som ble værende igjen i Norge. Vi får lære mye mer om den frittalende Gjertine og hvordan hun takler det nye, harde livet i Sør-Dakota. Gjertine har en tålmodig mann som støtter henne i alle sine påfunn, også når hun bestemmer seg for å feire jul mutters alene i en jakthytte ute i skogen. Noen miles unna bor Gjertines bror, Ola, med sin familie. Og hjemme i Norge sliter Nesje og Serianna med sitt mens årene går og alderdommen kommer snikende.
Historien er bygd opp kronologisk uten noen store tilbakeblikk. Edvard Hoem veksler på å fortelle om livet i Amerika og livet i Norge. Han veksler også på hvilke personer som er i fokus i hvert kapittel, og alt i alt blir boka til ei samling historier om de forskjellige livene til personene i boka. I tillegg har han noen utrolig vakre overganger fra en persons liv i Amerika til en annens liv på andre siden av Atlanterhavet.
Boka er stort sett skrevet i preteritum, med unntak av to kapitler som av en eller annen grunn er skrevet i presens. Dette synes jeg er et merkelig valg av forfatteren. Det er helt sikkert meningen at dette skal ha en slags effekt på historien, men for min del synes jeg det hele bare ble rotete.
Hoem har et fantastisk vakkert språk, og det er en fryd å lese skildringene hans over naturen, været og industriutviklingen i USA og Canada. Like vakkert skildrer han det harde livet hjemme i Norge, og som leser sitter jeg igjen med fantastiske bilder inne i hodet mitt og et sterkt ønske om at noen skal finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan oppleve det på ordentlig.
Den sterkeste opplevelsen fikk jeg mot slutten av boka når Nesje ligger for døden og har en siste samtale med han som skal bli forfatterens bestefar. Samtidig sitter Eilert i Canada og tenker tilbake på sist han så faren sin, den dagen han la ut på sin livs reise.
– Bror din på prærien … – Kva skal eg gjera for han, far? – Bror din på prærien … – Har du eit ord eg skal skrive til Eilert, far? – Bror din på prærien, sa slåttekaren for tredje gong. Lenger kom han aldri. Ei lita surkling høyrdest, og så var det slutt.
Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen. E-bok, 351 sider. Forlaget Oktober, 2014.
Ola gjekk etter systrene ut, og så gav han seg til å følgje dei det første stykket, enda Sara kom ut på trappa og ropte etter han og ville ha greie på kvar han hadde tenkt seg. – Til sommarfjøset! sa Ola, han skulle berre hente eit reip. – Reip har du nok av her heime! sa Sara. Men dette var det finaste, ropte Ola, så dette reipet ville han henge seg i.
Etter ganske mye krim følte jeg at det var på tide å prøve noe helt nytt. Edvard Hoem er, for meg, en helt fremmed forfatter. Det eneste jeg visste om han før jeg begynte på boka Slåttekar i himmelen, var at han skrev på nynorsk, og at han visstnok skriver veldig bra. Etter å ha blitt kjent med Nesje, Serianna, Gjertine og de andre slektningene i romanen, kan jeg si meg veldig enig. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg noen gang har lest.
I denne boka skildrer Hoem oldefaren sin, Knut Hansen Nesje, som bodde på Reknes utenfor Molde på slutten av 1800-tallet. Alle personene vi møter i historien er basert på virkelige personer i Nesjes slekt, men forfatteren sier selv at han har diktet opp det meste rundt dem.
I 1874 er Nesje enkemann og bor sammen med sønnen sin, Hans, i et lite hus som han har satt opp på bygslet jord. En dag møter han Serianna, hun som skal bli forfatterens oldemor.
Gjennom boka får vi følge Nesje og familien hans. Vi får et nøye innblikk i det harde livet i Norge på denne tida, og jeg som leser føler Nesjes bekymringer på kroppen. Selv om det er hardt arbeid fra morgen til kveld, er det ikke gitt at man har nok til å brødfø familien gjennom de harde vintrene.
For øvrig har ingen land kjøpt en eneste månerakett av amerikanerne, så her skal vi overgå dem. Det lover jeg. For klimapolitikk handler ikke bare om å gjennomføre planer. Det handler først og fremst om løfter.
Knut Nærum er en moromann. Knut Nærum er også en veldig god forfatter. Jeg har tidligere lest to bøker av Knut Nærum (i tillegg til en rekke Donald-historier, selvfølgelig). Busemannen er en parodi på samtlige Harry Hole-bøker, og var akkurat som en parodi skal være. Monster, derimot, som var den første boka jeg leste av denne forfatteren, var skikkelig skummel. Det viser at moromannen Nærum også har flere sider som forfatter.
Ø er – i følge omslaget – «… en bok for deg som liker å lese, men ikke så mye om gangen.» Det er akkurat det jeg har gjort med denne boken. Jeg har lest litt og litt når det har passet seg å ikke lese så lenge. Som en lett variasjon mellom knivdrap i København og lyssverddueller på Coruscant.
John Irving: In One Person. E-bok, 450 sider. Simon & Schuster, 2012.
“My dear boy, please don’t put a label on me—don’t make me a category before you get to know me!” Miss Frost had said to me; I’ve never forgotten it. Is it any wonder that this was what I said to young Kittredge, the cocksure son of my old nemesis and forbidden love?
Jeg prøver å lese ting som er annerledes enn det jeg vanligvis leser (i mitt tilfelle er det alt annet enn krim og science fiction). Denne gangen har jeg prøvd meg på ei bok som mest av alt handler om analsex, AIDS og transpersoner.
In One Person forteller historien om den bifile forfatteren William Abbot. Det at hovedpersonen er forfatter har veldig lite å si for historien, men det at han er litteraturinteressert er viktig. Irving bruker stadig referanser til gamle klassikere (som jeg helt sikkert burde ha lest). Shakespeare blir ofte sitert, men så er også amatørteater en viktig del av historien. William, Bill eller Billy (alt etter hvem som snakker til ham) vokser opp i en småby i Vermont. Helt fra han er ganske ung, vet han at han tenner på både gutter og jenter. Historien følger Bills liv fra han får sitt første lånekort på biblioteket til han er en godt voksen mann på noen-og-seksti år. Boka er visstnok fiksjon, men den er skrevet i 1. person – som en slags samling memoarer. Irving skriver, og beskriver, så godt at boka føles mer som en selvbiografi enn en oppdiktet historie.
Bokas største problem er at den er for stor. Ikke nødvendigvis for lang, men det er alt for mange personer å forholde seg til i historien. Noen er viktige, mens andre er helt uvesentlige. Jeg mener det hadde vært lettere å henge med i historien hvis persongalleriet hadde vært mindre. Vi trenger strengt tatt ikke å vite om alle som hovedpersonen ønsker å ha sex med. Det andre problemet med denne boka er at Irving hopper alt for brått frem og tilbake i tid. Uten forvarsel hopper han flere tiår frem i historien, for så å hoppe femten år tilbake igjen. Dette gjør historien uoversiktlig og tunglest.
