Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld. Det var ingen kulde, ingenting, bare en sval stilhet og et strømmende liv i skogen. Hvert træ stod og tænkte. Bærene var modne.
Så kom den to og tyvende august og de tre jærnnætter.
Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese Hamsun. Kona har lenge ment at siden jeg liker Edvard Hoem, kommer jeg også til å like Hamsun. Dessuten jobber jeg som lærer i Hamarøy kommune, så jeg føler jo at det er mer eller mindre obligatorisk å ha lest noen Hamsun-romaner.
På ferie fant jeg tilfeldigvis Pan i bokhylla der vi holder til, og kona fikk mast enda litt mer. Ok, tenkte jeg, og så satte jeg endelig i gang.
I Pan blir vi kjent med løytnant Thomas Glahn. Han bor i ei hytte i skogen sammen med hunden sin, Æsop, og livnærer seg på jakt og fiske. Han lever et enkelt liv alene for seg selv, og ser ut til å trives med det. Det hele fungerer godt helt til han treffer på den unge piken Edvarda, ei jente som det ikke er helt greit å bli klok på. Det er forelskelse og romantikk, det er fortvilelse, sjalusi og sinne. Og det er skildringer av naturen. Det hele er veldig vakkert.
Samtidig som kjærlighetens lunefullhet skildres igjen og igjen, ligger det en spenning og lokker og lurer. Vi vet lite om løytnanten, men det er tydelig at han har med seg en del i bagasjen, og det er tydelig at han sliter med å tilpasse seg normen for oppførsel i sosiale sammenhenger. På jakt i skogen, eller hjemme i hytta fungerer alt bra. Når han derimot er på handelsstedet eller i selskaper, roter Glahn det ofte til for seg selv.
Boka er skrevet i første person, stort sett i preteritum, men noen ganger også i presens. Fortelleren begynner med å si at han vil skrive ned noe han husker fra to år siden:
I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tænker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir mig til å skrive noget ned for å forkorte tiden og for min fornøielses skyld.
Pan kom første gang ut i 1893, det betyr at språket ikke akkurat er moderne. De første sidene var ganske tunge å fordøye, men etter hvert som jeg kom inn i historien, gikk det ganske greit å lese dene 125 år gamle teksten.
Hamsun har selv sagt at Pan skulle være en liten bok der hvert kapittel skulle være som et dikt. Kapitlene er korte og overkommelige, og skildringene av både naturen, været og personene er veldig vakre. Det er også veldig interessant å lese hvordan man formulerte seg om kjærlighet for over 100 år siden. Jeg kan også godt kjenne meg igjen i hr. Glahns tanker og væremåte nå og da.