Marco-effekten

Marco-effekten omslag
Jussi Adler-Olsen: Marco-effekten. E-bok, 560 sider. Aschehoug, 2013.

Så dukket det opp et lurt glimt i øynene hans. En kamelhistorie var på vei, Carl kjente lusa på gangen. «Du må huske på historien om kamelen som trodde den var en struts, men fikk sand i øynene da den ble forskrekket og stakk hodet ned i den.» Carl ristet på hodet. Hvis man la sammen alle de kamelene og dromedarene som Assad i tidens løp hadde belemret ham med, ville ikke Sahara vært stor nok.


Det merkes at hverdagen er i gang igjen, og at det er mye å gjøre i starten av et nytt skoleår. Dette er den boka jeg har brukt lengst tid på siden jeg startet dette bokblogg-prosjektet i begynnelsen av mai i år. Det kan også ha noe med å gjøre at Marco-effekten er ei bok som, etter min mening, har en veldig treg start, men først og fremst handler det nok om at lesing har blitt nedprioritert til fordel for skriving av årsplaner og planlegging av skoleåret. Dessuten har jeg jo vært flink og lest faglitteraturen som er pensum på studiet mitt.

Marco-effekten er den femte boken i Jussi Adler-Olsens serie om visepolitikommisær Carl Mørck og de to side-kickene Hafez El-Assad og Rose Knudsen. Sammen driver de Avdeling Q, den fortsatt ganske nyopprettede avdelingen for «foreldede saker av særlig alvorlig karakter».

Denne gangen etterforsker Carl Mørck forsvinningen av William Stark, en embetsmann som har ansvaret for danske bistandsmidler til små og store hjelpeprosjekter i flere av Afrikas u-land. Samtidig følger vi Marco, en femtenåring som har rømt fra sin onkel Zola og rom-klanen hans etter at de truet med å gjøre ham til krøpling for å øke tigge-inntektene sine.

Som seg hør og bør, vikles disse sakene selvsagt inn i hverandre. Marco forsøker å starte et nytt og ærlig liv, utenfor sin onkels organiserte kriminalitet. Det er lettere sagt enn gjort når hele det kriminelle nettverket til onkel Zola leter etter ham. Som om ikke det var nok, sitter også Marco på informasjon om leiemordet som ble begått mot William Stark. Dermed har han plutselig et helt annet kriminelt nettverk bestående av korrupte stats-ansatte og like korrupte banksjefer etter seg.

Som sagt, er dette den femte boka om Avdeling Q. Vi har nå blitt godt kjent med visepolitikommisæren, og hans underfundige medhjelper Assad. Som tidligere, serverer Assad kamel-analogier og -metaforer på løpende bånd. Men fortsatt er det skuffende lite vi egentlig vet om denne mystiske personen fra Midtøsten. I løpet av boken får vi noen hint om at han kjenner konstituert politisjef fra et irakisk fengsel under Saddam Husseins regime, men hele mannen er fortsatt et stort mysterium.

Mere Blod

Mere blod omslag
Jo Nesbø: Mer blod. E-bok, 236 sider. Aschehoug, 2015.

Jeg regna vel med at det ville bli traumatisk for en guttunge som hadde bestefarens ateisme som barnetro. Jeg trodde ikke på et liv etter døden, men jeg trodde på en død etter livet.


Jo Nesbø har lenge vært en av mine favorittforfattere. Den første «voksen-boka» jeg leste var Nesbøs andre bok, Kakerlakkene. Etter denne var jeg frelst. Siden har jeg lest alle Nesbøs bøker, bortsett fra Doktor Proktor-bøkene. De skal jeg forresten vente med til Kiddus blir litt eldre og vi kan kose oss med dem sammen.

Harry Hole er en bra fyr, det er ikke tvil om det, men jeg har også likt de andre bøkene til Jo Nesbø. Hodejegerne var en super actionfortelling, mens Sønnen var en spennende thriller. Ingen av disse er i nærheten av å være like innviklet som Harry Hole-bøkene, men det er heller ikke meningen. Nesbøs forrige bok, Blod på snø, var for så vidt også ei fin bok, selv om jeg kanskje ikke syntes den var helt på høyden med de andre «ikke Harry Hole»-bøkene til Nesbø. Nå er han heldigvis tilbake med en fortryllende thriller satt i ei lita bygd i Finnmark.

Journal 64

Journal 64 omslag
Jussi Adler-Olsen: Journal 64. E-bok, 490 sider. Aschehoug, 2012.

Inne i denne mørke kjempeboksen hadde han alt det som bare hans egne meningsfeller hadde noe med. Fryseren med de ulovlig aborterte menneskefostrene og kartotekskapene, medlemslistene, laptopen han brukte på konferansene, foruten de gamle notatene fra farens tid, som hele virksomheten deres bygde på.


Enda mer krim fra Jussi Adler-Olsen. Er jeg hekta?

I den fjerde boka om Avdeling Q og Carl Mørck handler det om et knippe forsvinningssaker fra slutten av 80-tallet. Det viser seg fort at en snart 90 år gammel lege som også er mannen bak et nytt og radikalt politisk parti har mer enn én finger med i spillet. Eller har han egentlig det? Som vanlig må Carl Mørck og Assad avdekke bit etter bit av puslespillet. Og som vanlig ender saken med et (nesten) dødelig utfall.

Jeg må presisere at det ikke er negativt ment at ting er som vanlig. Det er jo dette som er krim, og det er jo dette jeg elsker med bøkene til Adler-Olsen. I tillegg til saken om forsvinningene får vi også innblikk i et par andre saker. Utfallene etter skyteepisoden på Amager (som vi ble kjent med allerede i første bok) vil ingen ende ta. Nå viser det seg at Carl Mørcks fingeravtrykk blir funnet på steder de absolutt ikke bør bli funnet hvis man vil virke uskyldig. Vi får også møte Carl Mørcks fetter Ronny som påstår at Carl Mørck har vært med på å drepe sin egen onkel da han var 17 år gammel. Disse sidesakene som vi får avslørt litt etter litt av har også vært en viktig del av Adler-Olsens bøker.

En annen fremdriver i bøkene er mysteriet om Carl Mørcks assistent, Hafez el-Assad. Etter fjerde bok i serien vet vi fortsatt forbløffende lite om den stort sett alltid smilende syreren. Bare at han kan gå fra å være snill som et lam til å bli dødsfarlig i løpet av noen sekunder. Og at han kjenner til viktige personer i den litauiske mafiaen. Av og til kommer det noen få opplysninger om Assad. Jeg blir kjempeirritert, samtidig som jeg bare vil lese mer og mer for å finne ut mer om denne mystiske personen.

Opp gjennom årene har jeg kjøpt mange unyttige dingser. Jeg har eid en Tamagotchi og en MiniDisk-spiller. MiniDisk-spilleren ble kjøpt rett før mp3-spillere ble kult, så den byttet jeg ut til fordel for en Creative Zen Touch (som for øvrig var en veldig bra mp3-spiller i sin tid).

Kindle paperwhite

Jeg har kjøpt utallige telefoner og nettbrett, samt tilbehør til disse. Når jeg ikke kan forsvare å kjøpe flere dingser til meg selv, er det kona som står for tur. Så blir det ny telefon til henne, uten at hun egentlig har snakket om å ønske seg det.

Men så har jeg jo kjøpt noen nyttige dingser også. Og den aller nyttigste er den jeg leser bøker på – en Amazon Kindle Paperwhite.

De som står bak nettsiden ebok.no, har laget en leseapp til iPad. Det må bety at det finnes personer som leser hele bøker på en skjerm som lyser mot deg. For meg høres det helt forferdelig ut. Jeg elsker data, men å lese lengre tekster på skjerm er slitsomt. Hvis du skal lese digitalt, trenger du en e-bok-leser med e-blekk, og den beste e-bok-leseren er det Amazon som produserer.

Star Wars: Lords of the Sith

Lords of the Sith omslag
Paul S. Kemp: Lords of the Sith. E-bok, 320 sider. Random House, 2015.

She stared up at Vader, unafraid. “I hate you and everything you stand for,” she said. “But when I murdered, I murdered out of love.”
Vader raised his blade, his breathing loud and steady. When he spoke, his voice was as deep and hollow as a funeral gong.
“I know precisely what you mean,” he said, and slashed.


Jeg har nå lest min tredje Star Wars-bok. Denne gangen er boka canon. I tillegg er den skrevet av en annen forfatter enn de andre bøkene – Paul S. Kemp. Men også i denne boka ligger fokuset på den mørke siden og Darth Vader og hans læremester, Darth Sidious.

På samme måte som James Lucenos The Rise of Darth Vader, er boka lagt opp til en «mini-stjernekrig» mellom de onde og de gode. Med det samme keiseren og Darth Vader entrer det okkuperte planetsystemet Ryloth, blir stjerneskipet deres angrepet av en gruppe rebeller, eller frihetskjempere som de kaller seg selv. Angrepet ender med at både rebellene og Vader og keiseren krasjlander på planeten. Rebellene ønsker selvsagt å fullføre oppdraget og tar sporenstreks opp jakten på Vader og keiseren.

Jeg har, som sagt, lest tre bøker fra Star Wars-universet. De to andre var skrevet av James Luceno. Sammenligningsgrunnlaget er derfor ikke veldig stort, men som i begge Luceno-bøkene, veksler også Paul S. Kemp mellom å skrive fra imperiets og rebellenes synspunkt. Den eneste som ikke får noen avsnitt fra sitt eget synspunkt, er keiseren selv – Darth Sidious. Dette mener jeg er et klokt valg av forfatteren, det gjør den kappekledde Sith-lorden enda mer mystisk.

Ø

Ø omslag
Knut Nærum: Ø. E-bok, 195 sider. Cappelen Damm, 2013.

For øvrig har ingen land kjøpt en eneste månerakett av amerikanerne, så her skal vi overgå dem. Det lover jeg. For klimapolitikk handler ikke bare om å gjennomføre planer. Det handler først og fremst om løfter.


Knut Nærum er en moromann. Knut Nærum er også en veldig god forfatter. Jeg har tidligere lest to bøker av Knut Nærum (i tillegg til en rekke Donald-historier, selvfølgelig). Busemannen er en parodi på samtlige Harry Hole-bøker, og var akkurat som en parodi skal være. Monster, derimot, som var den første boka jeg leste av denne forfatteren, var skikkelig skummel. Det viser at moromannen Nærum også har flere sider som forfatter.

Ø er – i følge omslaget – «… en bok for deg som liker å lese, men ikke så mye om gangen.» Det er akkurat det jeg har gjort med denne boken. Jeg har lest litt og litt når det har passet seg å ikke lese så lenge. Som en lett variasjon mellom knivdrap i København og lyssverddueller på Coruscant.

In One Person

In One Person omslag
John Irving: In One Person. E-bok, 450 sider. Simon & Schuster, 2012.

“My dear boy, please don’t put a label on me—don’t make me a category before you get to know me!” Miss Frost had said to me; I’ve never forgotten it. Is it any wonder that this was what I said to young Kittredge, the cocksure son of my old nemesis and forbidden love?


Jeg prøver å lese ting som er annerledes enn det jeg vanligvis leser (i mitt tilfelle er det alt annet enn krim og science fiction). Denne gangen har jeg prøvd meg på ei bok som mest av alt handler om analsex, AIDS og transpersoner.

In One Person forteller historien om den bifile forfatteren William Abbot. Det at hovedpersonen er forfatter har veldig lite å si for historien, men det at han er litteraturinteressert er viktig. Irving bruker stadig referanser til gamle klassikere (som jeg helt sikkert burde ha lest). Shakespeare blir ofte sitert, men så er også amatørteater en viktig del av historien. William, Bill eller Billy (alt etter hvem som snakker til ham) vokser opp i en småby i Vermont. Helt fra han er ganske ung, vet han at han tenner på både gutter og jenter. Historien følger Bills liv fra han får sitt første lånekort på biblioteket til han er en godt voksen mann på noen-og-seksti år. Boka er visstnok fiksjon, men den er skrevet i 1. person – som en slags samling memoarer. Irving skriver, og beskriver, så godt at boka føles mer som en selvbiografi enn en oppdiktet historie.

Bokas største problem er at den er for stor. Ikke nødvendigvis for lang, men det er alt for mange personer å forholde seg til i historien. Noen er viktige, mens andre er helt uvesentlige. Jeg mener det hadde vært lettere å henge med i historien hvis persongalleriet hadde vært mindre. Vi trenger strengt tatt ikke å vite om alle som hovedpersonen ønsker å ha sex med. Det andre problemet med denne boka er at Irving hopper alt for brått frem og tilbake i tid. Uten forvarsel hopper han flere tiår frem i historien, for så å hoppe femten år tilbake igjen. Dette gjør historien uoversiktlig og tunglest.

Håndbok i husstell for leiemordere

Håndbok i husstell for leiemordere omslag
Hallgrímur Helgason: Håndbok i husstell for leiemordere. E-bok, 285 sider. Cappelen Damm, 2010.

Jeg tar av meg frakken, hatten og skjerfet og gir meg i kast med å tømme askebegre og plukke opp klær. Tre kvarter senere ser leiligheten ut som om den kunne ha blitt fotografert til Håndbok i husstell for leiemordere. Jeg har nettopp sunket ned i en lenestol, den som vender mot kjøkkenet og inngangsdøra, da Gunholder stiger inn. Jeg skynder meg å trekke inn magen.


Endelig en ny forfatter. Til og med en jeg aldri før har hørt om. For aller første gang har jeg kommet over ei bok som jeg fikk lyst til å lese helt av meg selv. Jeg har aldri før hørt om forfatteren Hallgrímur Helgason. Men da jeg tilfeldigvis kom over tittelen på Internett, ble jeg nysgjerrig. Jeg søkte opp et par omtaler av boka og bestemte meg ganske fort for at denne måtte legges i leselista.

Den kroatiske leiemorderen Tomislav Boksic, eller Toxic, som han blir kalt, jobber for den kroatiske mafiaen i New York. Men etter å ha drept en FBI-agent må han flykte fra landet i full fart. Tilfeldighetene gjør at han havner på Island, hvor han søker tilflukt hos en prestefamilie mens han utgjør seg for å være predikant fra USA. Etterhvert som tiden går, blir han mer og mer glad i sin nye tilværelse på den kalde øya. Han innleder et forhold prestedatteren, og venter til og med barn med henne. Men så banker selvsagt fortiden på døra …

Jeg har plassert boka under sjangeren krim, selv om jeg er noe usikker på om det er passende. Det kriminelle er jo omtrent unnagjort før handlingen i boka starter, og hovedplotet i boka kan like gjerne sies å være religion og frelse, dog sett med et skråblikk fra en profesjonell drapsmanns perspektiv.

Flaskepost fra P

Flaskepost fra P omslag
Jussi Adler-Olsen: Flaskepost fra P. E-bok, 525 sider. Aschehoug, 2011.

«Hjelperen din og Samir Ghazi har vært i slåsskamp på stasjonen her nå nettopp. Hadde vi ikke vært politiet, måtte vi ha ringt 112. Kan du vennligst innfinne deg her så fort som mulig og fjerne den lille satans gnomen.»


Som om det ikke var nok med å være flink til å prioritere å lese bøker, hadde jeg også planer om å utvide horisonten både når det gjelder forfattere og sjangre. Jeg har fortsatt planer om det, selv om det foreløpig bare er to forfattere (og to sjangre) som er representer på denne bloggen.

Det er jo fort gjort å bli litt hekta når det som leses er skikkelig spennende. Derfor dras jeg fort tilbake til Jussi Adler-Olsen og hans krimfortellinger med Carl Mørck og Hafez el-Assad.

En flaskepost skrevet i blod, blir funnet av en fisker utenfor Skottland. Britiske ekspertene mener at det lille de klarer å tyde av språket må være dansk, og brevet havner derfor i Avdeling Qs kontorer.

Carl Mørck og Assad setter i gang med å løse saken. De samler spor etter spor og avdekker puslespillet bit for bit. Til slutt, når de siste brikkene er på plass, kommer de til unnsetning i såkalt grevens tid. Uten en stor spoiler alert, kan jeg avsløre at det går bra til slutt. Jeg hadde heller ikke ventet noe annet, dette er helt ordinær krim.