Doctor Who: The Clockwise Man

The Clockwise Man omslag
Justin Richards: The Clockwise Man. E-bok, 256 sider. BBC Books, 2005.

‘You’re not Shade Vassily,’ the Doctor said. ‘You just think you are.’ And he reached up and took off Repple’s face. ‘Sorry.’ He stepped aside, allowing Repple to see his own reflection in the glass wall behind. ‘Really, l am.’


Doctor Who … Den lengstlevende sicence fiction-serien. Serien har gått på tv siden 1963, men med et opphold fra 1989 til 2005. Premisset er kjempeenkelt: Doktoren er en Time Lord som reiser rundt i sin TARDIS, en maskin som kan reise i tid og rom. Sammen med en eller flere kompanjonger, havner de alltid i trøbbel, og det blir opp til doktoren å redde den verdenen han befinner seg på. Og det klarer han. Og alltid i siste sekund. Og ja – en tilleggsopplysning for de som ikke er helt inne i det. Doktoren dør ikke, han regenererer i stedet seg selv inn i en ny kropp.

Som i Star Wars finnes det også massevis av bøker i Doctor Who-universet. Jeg tenkte det kanskje var på tide å prøve en? The Clockwise Man er den første i serien New Series Adventures som tar for seg inkarnasjonene av doktoren etter 2005.

Denne gangen er det den niende inkarnasjonen av doktoren (som spilles av Christopher Eccleston i tv-serien) som sammen med Rose (Billie Piper på tv) lander i London i 1924. Det første som møter dem er en hovmester som akkurat har blitt angrepet av noe som ingen er helt sikker på hva er. Doktoren og Rose hjelper selvsagt til, og tar han med tilbake til godset hvor han jobber. Når de kommer tilbake, er TARDIS-en borte, og mystiske ting er i ferd med å skje …

Justin Richards beskriver personene i boka veldig livlig. Ettersom jeg har sett alle Doctor Who-episodene på tv, ser jeg selvsagt for meg skuespillerne. Christopher Eccleston gjør en finurlig og vittig figur av doktoren, og sånn er han også beskrevet i boka.

Som alltid i Doctor Who, er det utenomjordiske vesener som står bak. Det viser seg etterhvert at Rose og doktoren har havnet midt i jakten på en seriemorder som er sendt i eksil til jorden. Denne morderen bryter seg fri, og det hele topper seg når han prøver å flykte ut i verdensrommet.

Størsteparten av boka er uten de store actionscenene. Vi blir kjent med mange forskjellige personer, blant annet den ukjente sønnen til tsaren av Russland, doktoren går rundt og tenker på både det ene og det andre, og det mest actionfylte er drukningen av ei litt for sint katt. Det skal etterhvert vise seg at katten er en viktig brikke i puslespillet.

Det er nok en fordel at leseren har et innblikk i Doctor Who-universet, særlig med tanke på at vi ikke får forklart hvordan en TARDIS virker eller hva en sonisk skrutrekker gjør. Men ser man bort fra dette, er The Clockwise Man en artig og litt mystisk science fiction-historie som også kan gjøre seg fint alene.

Offer 2117

Offer 2117 omslag
Jussi Adler-Olsen: Offer 2117. E-bok, 509 sider. Aschehoug, 2019.

Da sa Joan noe med litt sterkere stemme enn før, kanskje bedøvelsen hans var i ferd med å forta seg. Assad bøyde seg ned og ba ham gjenta det.
«Hva het hun?»
«Hva het hvem, Joan?»
«Offer tjueen sytten?»
Den hardt prøvede mannen ble inderlig i blikket. Spørsmålet hang fortsatt i den åpne munnen hans, og Assad stirret på den. Så lukket han øynene et sekund og trakk pusten dypt.
«Hun betydde mye for deg også, Joan, gjorde hun ikke?»
«Ja, det ble slik.»
«Hun het Lely.»


Den åttende boka om Carl Mørck og Assad i Avdeling Q er endelig her. Jeg har ventet på denne siden 2017, og får avsluttet et ganske traurig leseår med ei bok jeg har gledet meg til.

Helt siden den første boka om Carl Mørck, har Assads fortid ligget og lurt. Det er helt tydelig at denne mannen fra Syria er noe mer enn bare en helt alminnelig mann med vaskejobb på politistasjonen. I Offer 2127 får vi endelig et ordentlig innblikk i bakgrunnshistorien hans.

Joan Aiguader er en spansk journalist som befinner seg så langt ned det er mulig å komme. Ingen penger, regninger som hoper seg opp og avslag på alle artiklene han har sendt inn som freelancer. Når vi møter ham sitter han på en kafé med planer om å løpe ut i sjøen og drukne seg så snart han har drukket opp kaffen (som han uansett ikke kan betale). Men før han får gjort alvor av saken, blir han oppmerksom på et tv-team som dekker flyktningkrisen i midtøsten. Aiguader bestemmer seg for å skrive om saken. Han stjeler penger hos ekskjæresten og reiser ned til Kypros for å skrive om kvinnen som ble det 2117. drukningsofferet i flyktningstrømmen. Det viser seg imidlertid at denne kvinnen ikke druknet. Plutselig befinner Joan Aiguader seg midt i planleggingen av en stor terroraksjon i Tyskland. Lederen for terrorgruppen viser seg å ha en personlig vendetta mot Assad (som egentlig ikke heter Assad), og det hele ender med at Assad og Carl må reise ned til Tyskland for å bistå etterretningstjenesten der.

Fortsett å lese «Offer 2117»

Tegnehanne: Blod, svette og tress-is

Hanne Sigbjørnsen: Tegnehanne. Hardperm, 176 sider. Egmont, 2017.

Etter denne fasen tok selvtilliten min en uheldig 180-vending, og fortalte meg at jeg var helt utlært og til og med visste bedre enn alle andre. Dette var bare noen uker inn i min første jobb, så det var helt irrasjonelt. Jeg burde visst bedre, for jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg tok lappen. Den første tiden kjørte jeg i 40 km/t over alt, med en kontinuerlig hvilepuls på 110, før jeg plutselig en dag fikk det for meg at jeg var på nivå med en formel 1-sjåfør. Det endte med at jeg meiet ned en hel andefamilie på søndagstur.


Kona lånte bok på biblioteket, og satt i sofaen og lo høyt mens hun leste. Det vekket nysgjerrigheten min, jeg måtte jo se hva det var som var så utrolig festlig.

Hanne Sigbjørnsen aka Tegnehanne begynte som blogg. Den har jeg aldri lest, men jeg har sporadisk fått med meg det hun har skrevet for Aftenposten. Her skriver hun innlegg om forskjellige temaer, akkompagnert av relativt enkle tegninger. Disse enkle tegningene er det som gjør fenomenet Tegnehanne til det hun er. De illustrerer teksten på en helt spesiell måte, og gjør at jeg forflytter meg inn i forfatterens hode.

Fortsett å lese «Tegnehanne: Blod, svette og tress-is»

200 år på 200 sider: En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814

200 år på 200 sider omslag
Frank Aarebrot: 200 år på 200 sider. E-bok, 200 sider. Kagge forlag, 2014.

Det er unektelig litt rart å tenke på at hovedgaten i Oslo ble oppkalt etter Carl Johan, når vi den gang følte oss så undertrykt av Sverige. I dag gjør det selvsagt ingenting, for de fleste som jobber på Karl Johan er jo fra Sverige!


Frank Aarebrot, altså! For en fyr han var! Jeg kjente egentlig ikke veldig til ham før han plutselig dukket opp på skjermen for noen år siden, men til gjengjeld tok det ikke mange sekunder før jeg ble helt bergtatt.

Boka 200 år på 200 sider er en slags bokifisering av foredraget Aarebrot holdt i forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum. Gjennom 200 sider forteller han kort og greit om de viktigste historiske og politiske hendelsene i Norge fra 1814 og frem til nåtiden. Det betyr i snitt én side per år, så det er med andre ord ikke plass til å gå skikkelig i dybden. Dette gjør forfatteren også klart i forordet. Boka er delt inn i 20 kapitler, som hver tar for seg ett 10-år.

200 år på 200 sider er skrevet for akkurat sånne som meg. Det vil si vi som egentlig er interessert i historie og politikk, men som ikke kan noen ting om det, og som heller ikke gidder å sette oss inn i det fordi all litteratur på området er for tunglest.

Fortsett å lese «200 år på 200 sider: En kavalkade gjennom Norges historie etter 1814»

Kollektivt selvmord

Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord. E-bok, 234 sider. Aschehoug, 2007

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.


Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:


Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.

Fortsett å lese «Kollektivt selvmord»

Pan

Pan omslag
Knut Hamsun: Pan. Hardperm, 189 sider. Gyldendal, 1893.

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld. Det var ingen kulde, ingenting, bare en sval stilhet og et strømmende liv i skogen. Hvert træ stod og tænkte. Bærene var modne.
Så kom den to og tyvende august og de tre jærnnætter.


Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese Hamsun. Kona har lenge ment at siden jeg liker Edvard Hoem, kommer jeg også til å like Hamsun. Dessuten jobber jeg som lærer i Hamarøy kommune, så jeg føler jo at det er mer eller mindre obligatorisk å ha lest noen Hamsun-romaner.

På ferie fant jeg tilfeldigvis Pan i bokhylla der vi holder til, og kona fikk mast enda litt mer. Ok, tenkte jeg, og så satte jeg endelig i gang.

I Pan blir vi kjent med løytnant Thomas Glahn. Han bor i ei hytte i skogen sammen med hunden sin, Æsop, og livnærer seg på jakt og fiske. Han lever et enkelt liv alene for seg selv, og ser ut til å trives med det. Det hele fungerer godt helt til han treffer på den unge piken Edvarda, ei jente som det ikke er helt greit å bli klok på. Det er forelskelse og romantikk, det er fortvilelse, sjalusi og sinne. Og det er skildringer av naturen. Det hele er veldig vakkert.

Samtidig som kjærlighetens lunefullhet skildres igjen og igjen, ligger det en spenning og lokker og lurer. Vi vet lite om løytnanten, men det er tydelig at han har med seg en del i bagasjen, og det er tydelig at han sliter med å tilpasse seg normen for oppførsel i sosiale sammenhenger. På jakt i skogen, eller hjemme i hytta fungerer alt bra. Når han derimot er på handelsstedet eller i selskaper, roter Glahn det ofte til for seg selv.

Fortsett å lese «Pan»

Heimlandet. Barndom

Heimlandet. Barndom omslag
Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. E-bok, 168 sider. Forlaget Oktober, 1985

Hoem skulle alltid ligge der, og på ein måte vera hans, sjølv om han ikkje ville bu der. Det skulle vera hans heimland, eit heimland han hadde hatt i sin barndom, ja eit heimland som var Barndom, for han.


Edvard Hoem har plutselig blitt en av mine favorittforfattere. Denne gangen er det han selv som er hovedpersonen når han forteller om oppveksten sin på Hoem, og tankeprosessen når det går opp for ham hva det vil si å være odelsgutt, og beslutningen om å ikke overta gården etter faren allikevel.

I forordet skriver forfatteren at det kan være vanskelig å huske helt nøyaktig, men at nøyaktigheten heller ikke er det viktigste med boka: «Om eg hugsar feil, eller har dikta til, kva så?» Det er altså hans egen opplevelse av barndommen som skal frem.

Edvard Hoem skildrer oppveksten sin, og personene rundt ham like vakkert som han beskriver personene i de andre Hoem-bøkene jeg har lest. Han forteller om en barndom i usle kår, hvor han ikke helt visste hva han skulle ta seg til, og at jakten på ny kunnskap ble det som gjorde mulig for ham å bo der han bodde. Han forteller om hvordan det var å få lagt inn elektrisk lys, som en av de siste bygdene i Romsdal, han forteller om en bestefar som alltid var der for ham mens faren var ute og reiste, og om en mor som arbeidet sent og tidlig for å gi barna sine en best mulig oppvekst, mens hovedpersonen selv brukte tida si på å lese den ene boka etter den andre.

Vi får høre om forfatterens ønske om å bli noe større, om hvordan han lærer å dikte opp historier, og tankene rundt hvorvidt det kan være mulig å leve av å være forfatter.

Fortsett å lese «Heimlandet. Barndom»

Liv andre har levd

Liv andre har levd omslag
Edvard Hoem: Liv andre har levd. E-bok, 505 sider. Forlaget Oktober, 2017.

Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrane når sola skin.


Det er lenge siden jeg har ventet så spent på at ei bok skal komme ut. Edvard Hoems slektskrønike om etterkommerne av oldefaren hans har vist seg å være helt fantastiske bøker, og siden jeg begynte på den første boka rett før den tredje ble gitt ut kunne jeg begynne på den neste boka når jeg ville. Etter å ha lest bind to, var jeg helt bergtatt og slukte bind tre rett etterpå. Men så var det slutt, og jeg måtte vente nesten et helt år på å få begynne på bind fire, som avslutter skildringen av bondelivet i Norge, USA og Canada gjennom nesten 100 år.

Som i Land ingen har sett, er det brødrene Eilert og Anton Edvard som er hovedpersonene. Eilert sliter med haglstormer og gresshopper på Alberta-prærien, mens Anton Edvard gjør så godt han kan på Hoem utenfor Molde.

Etter at Eilerts kone døde i barsel, føler Eilert et behov for å reise til Norge, landet han ikke har satt fot i på over 50 år. Her får han se igjen broren broren Anton Edvard, og nevøen Lars som insisterer på å få være med onkel Eilert tilbake til Canada.

Fortsett å lese «Liv andre har levd»

Trollmannens hatt

Trollmannens hatt omslag
Tove Jansson: Trollmannens hatt. Hardperm, 163 sider. Aschehoug, 2006.

– Vi tar den med oss, sa Sniff. – Men nå vil jeg hjem. Magen min skriker på kaffe. Gjør deres?
– Gjett om! sa Mummitrollet og Snusmumrikken med innlevelse. Slik var det de fant Trollmannens hatt og tok den med seg hjem, uten å ha en anelse om at de dermed gjorde Mummidalen til tumleplass for trolldom og alle slags merkelige ting.


I forbindelse med norskstudiene mine ble jeg «tvunget» til å lese denne boka. Vi skal lage et undervisningsopplegg rundt Trollmannens hatt, og det er vanskelig å gjøre uten å ha lest den. Jeg har selvsagt sett Mummitrollet på barne-TV, og kona har et lidenskapelig forhold (og en horribel samlemani) til Mummiuniverset. Jeg har allikevel aldri lest noen av bøkene om Mummitrollet, men har hørt (av hun med lidenskapelig forhold og samlemani) at samtlige bøker skal være helt fantastiske.

Som tittelen sier, handler dette om Trollmannens hatt. Mummitrollet, Snusmumrikken og Sniff finner den på en fjellknaus tidlig på våren, og boka strekker seg gjennom sommeren og helt til det nærmer seg vinter igjen.

Hele boka hører sammen, men de syv kapitlene kan nesten like gjerne ses på som enkelthistorier. Etter hvert kapittel føles alt ganske avsluttet, og man slipper cliffhangere som skal føre deg videre.

Fortsett å lese «Trollmannens hatt»

Mors og fars historie

Mors og fars historie omslag
Edvard Hoem: Mors og fars historie. E-bok, 206 sider. Forlaget Oktober, 2005.

Og her er det da det utspelar seg ei historie som ingen lenger vil eller kan fortelja om. Men dersom fars historie skal henge saman, må det byggast ei bru over til det som sidan skjedde. For det som sidan skjedde, er uforståeleg utan det som hende no, og det som hende no, måtte bli slik fordi det hadde hendt ting før, ja lenge før, som ein ikkje kunne koma seg laus ifrå! Det er som om ein må forsere ei brusande elv, der vatnet og isen har tatt bruene, der det berre finst ein løypestreng med ei korg, som ein må våga å setta seg i for å koma over til den andre sida.


Jeg oppdaget Edvard Hoem i fjor høst da jeg leste Slåttekar i himmelen. For meg som stort sett leser krim er jo ikke akkurat Edvard Hoem et naturlig valg, men fra første side i Slåttekar… var jeg trollbundet. Jeg har aldri lest vakrere språk enn det Hoem produserte i de tre bøkene om amerikafarerne. Jeg venter fortsatt på den siste boka i serien om Nesjefolket, og mens jeg venter passer det jo godt å lese noen andre bøker av samme forfatter.

Mors og fars historie er det, som tittelen antyder, livene til Hoems foreldre som skildres. Det meste av boka tar for seg foreldrenes liv før de giftet seg, og Hoem veksler på å fortelle om far og mor.

Forfatterens far, Knut Hoem jobbet som omreisende praktikant i Gudbrandsdalen. Stort sett gikk ferden på sykkel. Hoems mor vokste opp på en gård i den samme dalen. Under krigen blir moren gravid med en tysk soldat, og klarer ikke helt å se for seg hvordan livet som mor til en tyskerunge skal gå for seg. Redningen skal vise seg å være Hoemen, som han blir kalt, men å finne seg til rette på en helt ny plass skal vise seg å ikke være bare lett.

Fortsett å lese «Mors og fars historie»