Rangering: ★★★★☆ – Side 2

Pan

Og løvet gulner end mere, det lier mot høsten, det er kommet nogen flere stjærner på himlen og månen ser fra nu av ut som en skygge av sølv som er dyppet i guld. Det var ingen kulde, ingenting, bare en sval stilhet og et strømmende liv i skogen. Hvert træ stod og tænkte. Bærene var modne.
Så kom den to og tyvende august og de tre jærnnætter.

Jeg har lenge tenkt at jeg burde lese Hamsun. Kona har lenge ment at siden jeg liker Edvard Hoem, kommer jeg også til å like Hamsun. Dessuten jobber jeg som lærer i Hamarøy kommune, så jeg føler jo at det er mer eller mindre obligatorisk å ha lest noen Hamsun-romaner.

På ferie fant jeg tilfeldigvis Pan i bokhylla der vi holder til, og kona fikk mast enda litt mer. Ok, tenkte jeg, og så satte jeg endelig i gang.

I Pan blir vi kjent med løytnant Thomas Glahn. Han bor i ei hytte i skogen sammen med hunden sin, Æsop, og livnærer seg på jakt og fiske. Han lever et enkelt liv alene for seg selv, og ser ut til å trives med det. Det hele fungerer godt helt til han treffer på den unge piken Edvarda, ei jente som det ikke er helt greit å bli klok på. Det er forelskelse og romantikk, det er fortvilelse, sjalusi og sinne. Og det er skildringer av naturen. Det hele er veldig vakkert.

Samtidig som kjærlighetens lunefullhet skildres igjen og igjen, ligger det en spenning og lokker og lurer. Vi vet lite om løytnanten, men det er tydelig at han har med seg en del i bagasjen, og det er tydelig at han sliter med å tilpasse seg normen for oppførsel i sosiale sammenhenger. På jakt i skogen, eller hjemme i hytta fungerer alt bra. Når han derimot er på handelsstedet eller i selskaper, roter Glahn det ofte til for seg selv.

Fortsett å lese

Heimlandet. Barndom

Hoem skulle alltid ligge der, og på ein måte vera hans, sjølv om han ikkje ville bu der. Det skulle vera hans heimland, eit heimland han hadde hatt i sin barndom, ja eit heimland som var Barndom, for han.

Edvard Hoem har plutselig blitt en av mine favorittforfattere. Denne gangen er det han selv som er hovedpersonen når han forteller om oppveksten sin på Hoem, og tankeprosessen når det går opp for ham hva det vil si å være odelsgutt, og beslutningen om å ikke overta gården etter faren allikevel.

I forordet skriver forfatteren at det kan være vanskelig å huske helt nøyaktig, men at nøyaktigheten heller ikke er det viktigste med boka: «Om eg hugsar feil, eller har dikta til, kva så?» Det er altså hans egen opplevelse av barndommen som skal frem.

Edvard Hoem skildrer oppveksten sin, og personene rundt ham like vakkert som han beskriver personene i de andre Hoem-bøkene jeg har lest. Han forteller om en barndom i usle kår, hvor han ikke helt visste hva han skulle ta seg til, og at jakten på ny kunnskap ble det som gjorde mulig for ham å bo der han bodde. Han forteller om hvordan det var å få lagt inn elektrisk lys, som en av de siste bygdene i Romsdal, han forteller om en bestefar som alltid var der for ham mens faren var ute og reiste, og om en mor som arbeidet sent og tidlig for å gi barna sine en best mulig oppvekst, mens hovedpersonen selv brukte tida si på å lese den ene boka etter den andre.

Vi får høre om forfatterens ønske om å bli noe større, om hvordan han lærer å dikte opp historier, og tankene rundt hvorvidt det kan være mulig å leve av å være forfatter.

Fortsett å lese

Liv andre har levd

Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrane når sola skin.

Det er lenge siden jeg har ventet så spent på at ei bok skal komme ut. Edvard Hoems slektskrønike om etterkommerne av oldefaren hans har vist seg å være helt fantastiske bøker, og siden jeg begynte på den første boka rett før den tredje ble gitt ut kunne jeg begynne på den neste boka når jeg ville. Etter å ha lest bind to, var jeg helt bergtatt og slukte bind tre rett etterpå. Men så var det slutt, og jeg måtte vente nesten et helt år på å få begynne på bind fire, som avslutter skildringen av bondelivet i Norge, USA og Canada gjennom nesten 100 år.

Som i Land ingen har sett, er det brødrene Eilert og Anton Edvard som er hovedpersonene. Eilert sliter med haglstormer og gresshopper på Alberta-prærien, mens Anton Edvard gjør så godt han kan på Hoem utenfor Molde.

Etter at Eilerts kone døde i barsel, føler Eilert et behov for å reise til Norge, landet han ikke har satt fot i på over 50 år. Her får han se igjen broren broren Anton Edvard, og nevøen Lars som insisterer på å få være med onkel Eilert tilbake til Canada.

Fortsett å lese

Trollmannens hatt

– Vi tar den med oss, sa Sniff. – Men nå vil jeg hjem. Magen min skriker på kaffe. Gjør deres?
– Gjett om! sa Mummitrollet og Snusmumrikken med innlevelse. Slik var det de fant Trollmannens hatt og tok den med seg hjem, uten å ha en anelse om at de dermed gjorde Mummidalen til tumleplass for trolldom og alle slags merkelige ting.

I forbindelse med norskstudiene mine ble jeg «tvunget» til å lese denne boka. Vi skal lage et undervisningsopplegg rundt Trollmannens hatt, og det er vanskelig å gjøre uten å ha lest den. Jeg har selvsagt sett Mummitrollet på barne-TV, og kona har et lidenskapelig forhold (og en horribel samlemani) til Mummiuniverset. Jeg har allikevel aldri lest noen av bøkene om Mummitrollet, men har hørt (av hun med lidenskapelig forhold og samlemani) at samtlige bøker skal være helt fantastiske.

Som tittelen sier, handler dette om Trollmannens hatt. Mummitrollet, Snusmumrikken og Sniff finner den på en fjellknaus tidlig på våren, og boka strekker seg gjennom sommeren og helt til det nærmer seg vinter igjen.

Hele boka hører sammen, men de syv kapitlene kan nesten like gjerne ses på som enkelthistorier. Etter hvert kapittel føles alt ganske avsluttet, og man slipper cliffhangere som skal føre deg videre.

Fortsett å lese

Mors og fars historie

Og her er det da det utspelar seg ei historie som ingen lenger vil eller kan fortelja om. Men dersom fars historie skal henge saman, må det byggast ei bru over til det som sidan skjedde. For det som sidan skjedde, er uforståeleg utan det som hende no, og det som hende no, måtte bli slik fordi det hadde hendt ting før, ja lenge før, som ein ikkje kunne koma seg laus ifrå! Det er som om ein må forsere ei brusande elv, der vatnet og isen har tatt bruene, der det berre finst ein løypestreng med ei korg, som ein må våga å setta seg i for å koma over til den andre sida.

Jeg oppdaget Edvard Hoem i fjor høst da jeg leste Slåttekar i himmelen. For meg som stort sett leser krim er jo ikke akkurat Edvard Hoem et naturlig valg, men fra første side i Slåttekar… var jeg trollbundet. Jeg har aldri lest vakrere språk enn det Hoem produserte i de tre bøkene om amerikafarerne. Jeg venter fortsatt på den siste boka i serien om Nesjefolket, og mens jeg venter passer det jo godt å lese noen andre bøker av samme forfatter.

I Mors og fars historie er det, som tittelen antyder, livene til Hoems foreldre som skildres. Det meste av boka tar for seg foreldrenes liv før de giftet seg, og Hoem veksler på å fortelle om far og mor.

Forfatterens far, Knut Hoem jobbet som omreisende praktikant i Gudbrandsdalen. Stort sett gikk ferden på sykkel. Hoems mor vokste opp på en gård i den samme dalen. Under krigen blir moren gravid med en tysk soldat, og klarer ikke helt å se for seg hvordan livet som mor til en tyskerunge skal gå for seg. Redningen skal vise seg å være Hoemen, som han blir kalt, men å finne seg til rette på en helt ny plass skal vise seg å ikke være bare lett.

Fortsett å lese

Norges uskrevne lover

§ 25.7Med mindre du flørter, skal du ikke kommentere kvinners kroppslige attributter.*
* Unntaket er hår på hodet, hvis du ser at de har gjort noe spesielt. Men ikke kommenter kvinnelig bartevekst – selv om de har gjort noe spesielt med den.

Jeg har aldri hørt om forfatteren av Norges uskrevne lover. Jeg har heller egentlig aldri hørt om boka. Det var kona som tilfeldigvis kom over tittelen og foreslå at dette var noe jeg sikkert burde lese.

Boka er, som tittelen antyder, de lovene som ikke står i den store, tjukke boka, men som vi uansett (mer eller mindre) følger i hverdagen.

Hagerup har samlet en rekke «lover» som han mener er selvfølgelige i samfunnet vårt. Disse blir presentert på lettfattelig og humoristisk vis gjennom 39 forskjellige kategorier, fra vennskap, kjærlighet og dating, til politikk, sport og golf. Jeg lo ganske godt av en del av disse lovene, ikke fordi de nødvendigvis er så morsomme, men fordi jeg kjenner meg igjen.

På bare 151 sider, er denne boka veldig mye lettere å komme gjennom enn den faktiske grunnloven. Lovene er også formulert på en lettlest og grei måte. Det hele blir litt som å bla gjennom Twitter-feeden (forutsatt at du følger de rette personene). Jeg leste boka fra perm til perm, men det kan godt hende at den også kan være grei å ha i bokhylla som lett tilgjengelig oppslagsverk når man lurer.

Illustrasjonene er gjort av Tegnehanne. Disse ser sikkert mye flottere ut i farger, men fungerer fint også i svart-hvitt på lesebrettet. Det eneste jeg stusser på nå, er tittelen – ettersom disse uskrevne lovene nå faktisk er skrevet ned.

Tørst

Kanskje var det tanken, en glipp i konsentrasjonen, men i samme stund kjente Harry revolveren bevege seg under skosålen, og han skjønte at han uforvarende hadde lettet på presset.

Påske er jo (visstnok) krimtid. Ikke at jeg er så nøye på det, men det er vel ikke tilfeldig at den nye Harry Hole-boka kom ut rett før påske. Den første «voksenboka» jeg husker å ha lest, var Kakerlakkene, den andre boka om Harry Hole. Etter dette har jeg vært superfan av Nesbø, og har lest alt han har skrevet (bortsett fra Doktor Proktor-bøkene, de sparer jeg til to-åringen blir litt eldre). Nå har vi altså kommet til Harry Hole nummer 11.

Harry Hole er gift. Han jobber ikke lenger som etterforsker, men foreleser på Politihøgskolen. Han lever et helt vanlig og a4-lignende liv, og er, for første gang på 11 bøker, det man kan kalle for lykkelig. Dette kan selvsagt ikke vare.

Etter to drap hvor ofrene har blitt bitt i halsen og tappet for blod, peker hovedmistanken på Valentin Gjertsen, en av de få draps- og voldtekstmennene som Harry Hole ikke har greid å få plassert bak lås og slå. Det tar selvsagt ikke lang tid før Harry Hole er tilbake som etterforskningsleder/privatkonsulent i Voldsavsnittet

Som med alle Nesbøs bøker, flyter språket veldig flott i Tørst. Boka er skrevet i tredje person, og selv om det er Harry Hole som er hovedpersonen, flytter Nesbø fortellerperspektiv til både mange av bipersonene, og de forskjellige drapsofrene. Å få historien fortalt fra ofrenes perspektiv, øker spenningsnivået med tusenogén prosent. Tørst er egentlig ikke ei spesielt skummel bok, men jeg kan allikevel høre morderen puste meg i nakken.

Fortsett å lese

Den grenseløse

Assad nikket. «Der jeg kommer fra, de sier at når ingenting hjelper, man rir kamelen på den femte måten.» Carl ristet på hodet. Han var ikke sikker på om han ville høre hva den femte ridemåten gikk ut på, eller de fire første for den saks skyld.

Endelig er det duket for ny bok i Jussi Adler-Olsens serie om Avdeling Q. Etter forrige bok i serien kjente jeg at jeg var litt lei. Sånn blir det vel fort med krim-serier? Men etter noen måneder pause føles det kjempegodt å igjen løse krimgåter sammen med Carl Mørck og hans partner Hafez El-Assad, hvis kamelmetaforer er minst like underholdene som tidligere.

Carl Mørck blir vekket fra en av sine sedvanlige formiddagslurer av en telefon fra en politimann fra Bornholm. Han kan by på en uavklart sak til Avdeling Q, noe Carl ikke er kjempelysten på. Dagen etter tar politimannen selvmord på sin egen avslutningsfest. Når Carl får denne nyheten, føler han et slags ansvar, og tar saken allikevel.

Saken viser seg å være en «hit and run» som politimannen fra Bornholm har brukt halve sitt yrkesaktive liv på å ikke løse. Etterforskningen fører Avdeling Q til en skole på Bornholm via et hippie-kollektiv og til slutt til et sektlignende miljø på Naturabsorpsjonsakademiet på Öland.

Gjennom boka får vi, i elementær krim-stil, kjennskap til flere personer med kjennskap til offeret som kan vise seg å være morderen. Etterhvert som vi nærmer oss løsningen på gåten går det ganske hardt for seg får politiheltene våre, men heldigvis [spoiler alert] går det bra til slutt. Dette er bok nr. sju i serien om Avdeling Q. Det betyr selvsagt at jeg vet hva jeg får. Jeg forventer slappe kommentarer fra Carl Mørck og kamelhistorier fra Assad. Det er disse elementene som driver serien, men det er også disse elementene som kan finne på å gjøre bøkene en smule ensformig.

Fortsett å lese

Star Wars: A New Dawn

“Maybe that’s part of why people on Gorse live as they do—because doomsday’s coming. But we were told it wouldn’t happen for thousands of years, so not to worry.” Hera nodded. “But what if it happened tomorrow?”

Nok en gang er det duket for litt stjernekrig i en galakse langt, langt borte. Denne gangen er det ei bok av John Jackson Miller. Hendelsene i boka er satt 11 år før hendelsene i Star Wars Episode IV, midt i Imperiets storhetstid.

Gruvearbeiderne på planeten Gorse lever et hardt liv. På planetens måne, Cynda, hentes det ut thorilide-krystaller, som brukes i stor skala i Imperiets produksjon av laserkanoner. En av arbeiderne er Kanan Jarrus, en tidligere jedi-padawan som overlevde order 66 og har brukt de siste årene på å legge jedi-livet bak seg og skape seg en ny identitet utenfor Imperiets søkelys.

Det klarer han selvsagt ikke så lenge.

Når «effektivitets-ekspert» Denetrius Vidian ankommer planeten for å sikre at gruveanlegget jobber så effektivt som mulig, begynner ting å skje. Rett etter Vidian ankommer nemlig også twi’lek-en Hera som har skygget Vidian en god stund. Vidian bestemmer at den mest effektive måten å utvinne thorilide på er å sprenge hele månen, til tross for at det også vil bety slutten for livet på planeten Gorse. Tilfeldigheter gjør at Kanan og Hera møtes, og når Kanans venn og kollega, Okadiah, blir drept i en prøvesprengning i forbindelse med Vidians bisarre planenr, bestemmer Kanan seg for å bli med Hera i en kamp mot det onde imperiet.

Jeg har ikke sett tv-serien Star Wars Rebels, men har forstått det slik at denne boka er forhistorien til tv-serien, som forteller hvordan hovedpersonene Kanan og Hera møtes.

Fortsett å lese

Mere Blod

Jeg regna vel med at det ville bli traumatisk for en guttunge som hadde bestefarens ateisme som barnetro. Jeg trodde ikke på et liv etter døden, men jeg trodde på en død etter livet.

Jo Nesbø har lenge vært en av mine favorittforfattere. Den første «voksen-boka» jeg leste var Nesbøs andre bok, Kakerlakkene. Etter denne var jeg frelst. Siden har jeg lest alle Nesbøs bøker, bortsett fra Doktor Proktor-bøkene. De skal jeg forresten vente med til Kiddus blir litt eldre og vi kan kose oss med dem sammen.

Harry Hole er en bra fyr, det er ikke tvil om det, men jeg har også likt de andre bøkene til Jo Nesbø. Hodejegerne var en super actionfortelling, mens Sønnen var en spennende thriller. Ingen av disse er i nærheten av å være like innviklet som Harry Hole-bøkene, men det er heller ikke meningen. Nesbøs forrige bok, Blod på snø, var for så vidt også ei fin bok, selv om jeg kanskje ikke syntes den var helt på høyden med de andre «ikke Harry Hole»-bøkene til Nesbø. Nå er han heldigvis tilbake med en fortryllende thriller satt i ei lita bygd i Finnmark.

Fortsett å lese