Journal 64

Journal 64 omslag
Jussi Adler-Olsen: Journal 64. E-bok, 490 sider. Aschehoug, 2012.

Inne i denne mørke kjempeboksen hadde han alt det som bare hans egne meningsfeller hadde noe med. Fryseren med de ulovlig aborterte menneskefostrene og kartotekskapene, medlemslistene, laptopen han brukte på konferansene, foruten de gamle notatene fra farens tid, som hele virksomheten deres bygde på.


Enda mer krim fra Jussi Adler-Olsen. Er jeg hekta?

I den fjerde boka om Avdeling Q og Carl Mørck handler det om et knippe forsvinningssaker fra slutten av 80-tallet. Det viser seg fort at en snart 90 år gammel lege som også er mannen bak et nytt og radikalt politisk parti har mer enn én finger med i spillet. Eller har han egentlig det? Som vanlig må Carl Mørck og Assad avdekke bit etter bit av puslespillet. Og som vanlig ender saken med et (nesten) dødelig utfall.

Jeg må presisere at det ikke er negativt ment at ting er som vanlig. Det er jo dette som er krim, og det er jo dette jeg elsker med bøkene til Adler-Olsen. I tillegg til saken om forsvinningene får vi også innblikk i et par andre saker. Utfallene etter skyteepisoden på Amager (som vi ble kjent med allerede i første bok) vil ingen ende ta. Nå viser det seg at Carl Mørcks fingeravtrykk blir funnet på steder de absolutt ikke bør bli funnet hvis man vil virke uskyldig. Vi får også møte Carl Mørcks fetter Ronny som påstår at Carl Mørck har vært med på å drepe sin egen onkel da han var 17 år gammel. Disse sidesakene som vi får avslørt litt etter litt av har også vært en viktig del av Adler-Olsens bøker.

En annen fremdriver i bøkene er mysteriet om Carl Mørcks assistent, Hafez el-Assad. Etter fjerde bok i serien vet vi fortsatt forbløffende lite om den stort sett alltid smilende syreren. Bare at han kan gå fra å være snill som et lam til å bli dødsfarlig i løpet av noen sekunder. Og at han kjenner til viktige personer i den litauiske mafiaen. Av og til kommer det noen få opplysninger om Assad. Jeg blir kjempeirritert, samtidig som jeg bare vil lese mer og mer for å finne ut mer om denne mystiske personen.

Star Wars: Lords of the Sith

Lords of the Sith omslag
Paul S. Kemp: Lords of the Sith. E-bok, 320 sider. Random House, 2015.

She stared up at Vader, unafraid. “I hate you and everything you stand for,” she said. “But when I murdered, I murdered out of love.”
Vader raised his blade, his breathing loud and steady. When he spoke, his voice was as deep and hollow as a funeral gong.
“I know precisely what you mean,” he said, and slashed.


Jeg har nå lest min tredje Star Wars-bok. Denne gangen er boka canon. I tillegg er den skrevet av en annen forfatter enn de andre bøkene – Paul S. Kemp. Men også i denne boka ligger fokuset på den mørke siden og Darth Vader og hans læremester, Darth Sidious.

På samme måte som James Lucenos The Rise of Darth Vader, er boka lagt opp til en «mini-stjernekrig» mellom de onde og de gode. Med det samme keiseren og Darth Vader entrer det okkuperte planetsystemet Ryloth, blir stjerneskipet deres angrepet av en gruppe rebeller, eller frihetskjempere som de kaller seg selv. Angrepet ender med at både rebellene og Vader og keiseren krasjlander på planeten. Rebellene ønsker selvsagt å fullføre oppdraget og tar sporenstreks opp jakten på Vader og keiseren.

Jeg har, som sagt, lest tre bøker fra Star Wars-universet. De to andre var skrevet av James Luceno. Sammenligningsgrunnlaget er derfor ikke veldig stort, men som i begge Luceno-bøkene, veksler også Paul S. Kemp mellom å skrive fra imperiets og rebellenes synspunkt. Den eneste som ikke får noen avsnitt fra sitt eget synspunkt, er keiseren selv – Darth Sidious. Dette mener jeg er et klokt valg av forfatteren, det gjør den kappekledde Sith-lorden enda mer mystisk.

Ø

Ø omslag
Knut Nærum: Ø. E-bok, 195 sider. Cappelen Damm, 2013.

For øvrig har ingen land kjøpt en eneste månerakett av amerikanerne, så her skal vi overgå dem. Det lover jeg. For klimapolitikk handler ikke bare om å gjennomføre planer. Det handler først og fremst om løfter.


Knut Nærum er en moromann. Knut Nærum er også en veldig god forfatter. Jeg har tidligere lest to bøker av Knut Nærum (i tillegg til en rekke Donald-historier, selvfølgelig). Busemannen er en parodi på samtlige Harry Hole-bøker, og var akkurat som en parodi skal være. Monster, derimot, som var den første boka jeg leste av denne forfatteren, var skikkelig skummel. Det viser at moromannen Nærum også har flere sider som forfatter.

Ø er – i følge omslaget – «… en bok for deg som liker å lese, men ikke så mye om gangen.» Det er akkurat det jeg har gjort med denne boken. Jeg har lest litt og litt når det har passet seg å ikke lese så lenge. Som en lett variasjon mellom knivdrap i København og lyssverddueller på Coruscant.

Dark Lord: The Rise of Darth Vader

The Rise of Darth Vader omslag
James Luceno: The Rise of Darth Vader. E-bok, 336 sider. Del Rey, 2005.

Where Darth Sidious had gained everything, Vader had lost everything, including – for the moment, at least – the self-confidence and unbridled skill he had demonstrated as Anakin Skywalker.


Utforskingen av Star Wars expanded universe fortsetter. Nok en gang er det non-canon, og jammen er det ikke samme forfatter som sist, James Luceno. Til gjengjeld handler det denne gangen om personer som alle som har sett filmene har hørt om.

Klonekrigen er over, republikken har blitt et keiserrike. Palpatine troner på toppen og med seg har han den mystiske og fryktinngytende Darth Vader. Vader, på sin side, sliter med depressive tanker rundt den personen han har blitt, traumene han har gjennomgått og alt han måtte ofre som Anakin Skywalker for å bli Darth Vader.

Boka starter på slutten av klonekrigen. Fire jedier overlever Order 66 og må rømme planeten de er på fort som fy. Videre gjelder det å løse puslespillet om hva som skjedde. Hvorfor i alle dager bestemte Palpatine seg for å henrette samtlige jedier der ute? De bestemmer seg for å lete etter andre overlevende jedier. Jakten ender på Kashyyyk, hvor de plutselig står ansikt til ansikt med keiserens fryktede nestkommanderende.

Mange på det o store Internettet har reagert på «emo-tankene» til Darth Vader. Det ødelegger visstnok litt av den onde skurkens barske fremtoning. De onde skal være gjennomsyrede onde og endimensjonale. Jeg er uenig. Jeg synes det er supert å få se en annen og mer sårbar side av Darth Vader. Samtidig som Vader sliter med å tilpasse seg sin nye kropp med rustning, proteser og pustemaskin, må han fremstå som uovervinnelig og kjempeskummel mens han er «på jobb».

Fasandreperne

Fasandreperne cover
Jussi Adler-Olsen: Fasandreperne. E-bok, 414 sider. Aschehoug, 2010.

Kriminalassistent-assistent! Gud bedre! Det var til å få magesår av. «Det ville nok være mer korrekt hvis du kalte deg visekriminalkommissærassistent, eller enda bedre visepolitikommissærassistent. Men vil du absolutt bruke den tittelen, så gjerne for meg. Bare du sier det ekstremt tydelig, forstår du det?


Bok nummer to i serien om Carl Mørck er bedre enn forgjengeren på alle måter! Jussi Adler-Olsen skriver en historie som er mer spennende, med en enda mer gretten Carl Mørck og en enda morsommere og, om mulig, enda mer bedagelig, Assad.

En dag ligger det en konvolutt med detaljer om et allerede oppklart drap på Carl Mørcks kontor. Mannen som sitter fengslet har selv tilstått drapet. Allikevel mener Carl at det er noe som skurrer, og etter hvert som han og Assad setter i gang med å sjekke gamle spor på nytt, finner de at teamet som etterforsket saken den gangen manglet flere viktige detaljer i rapportene sine.

De finner raskt ut at denne ene drapssaken henger tett sammen med lignende drap og overfall fra samme tid, og mistanker faller fort mot en gruppe velstående samfunnstopper som var elever ved en kostskole den gitte tiden. Selv om det ikke er gitt nøyaktig hvem som er morderen fra første stund, skjønner man i alle fall fort at det dreier seg om denne gruppen personer.

Kvinnen i buret

Kvinnen i buret
Jussi Adler-Olsen: Kvinnen i buret. E-bok, 398 sider. Aschehoug, 2009.

Det er nok av tid, minst tyve år til pensjonen, tenkte han og la et par edderkoppkabaler til.


Kona mente at det var på tide at jeg utvidet horisonten når det gjelder skandinavisk krim. «Det er faktisk flere forfattere enn Jo Nesbø som kan skrive om slitne politietterforskere med ustabile kjærlighetsforhold og stadige trusler om å miste jobben,» sa hun. Jeg fikk beskjed om å innvie det nye lesebrettet med første bok i serien om Avdeling Q, skrevet av danske Jussi Adler-Olsen.

Carl Mørck er politimannen som kommer tilbake på jobb fra en sykemelding etter en skyteepisode som drepte en kollega og lammet en annen. Deprimert, og egentlig uten et ønske om å yte en særlig god jobb, blir Mørck plassert i kjelleren i den nyopprettede Avdeling Q. Her går jobben ut på å lese gjennom gamle, uoppklarte saker, uten at drapssjefen har veldig store forhåpninger om at det skal komme frem noe nytt av den grunn.

Her tar selvsagt drapssjefen grundig feil. Mørck setter, noe motvillig, i gang med å etterforske en sak om en politiker som forsvant sporløst for noen år siden. Godt hjulpet av sin assistent, Assad, får Carl etter hvert motivasjonen tilbake og løser, som seg hør og bør saken til slutt.