Ola gjekk etter systrene ut, og så gav han seg til å følgje dei det første stykket, enda Sara kom ut på trappa og ropte etter han og ville ha greie på kvar han hadde tenkt seg. – Til sommarfjøset! sa Ola, han skulle berre hente eit reip. – Reip har du nok av her heime! sa Sara. Men dette var det finaste, ropte Ola, så dette reipet ville han henge seg i.
Etter ganske mye krim følte jeg at det var på tide å prøve noe helt nytt. Edvard Hoem er, for meg, en helt fremmed forfatter. Det eneste jeg visste om han før jeg begynte på boka Slåttekar i himmelen, var at han skrev på nynorsk, og at han visstnok skriver veldig bra. Etter å ha blitt kjent med Nesje, Serianna, Gjertine og de andre slektningene i romanen, kan jeg si meg veldig enig. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg noen gang har lest.
I denne boka skildrer Hoem oldefaren sin, Knut Hansen Nesje, som bodde på Reknes utenfor Molde på slutten av 1800-tallet. Alle personene vi møter i historien er basert på virkelige personer i Nesjes slekt, men forfatteren sier selv at han har diktet opp det meste rundt dem.
I 1874 er Nesje enkemann og bor sammen med sønnen sin, Hans, i et lite hus som han har satt opp på bygslet jord. En dag møter han Serianna, hun som skal bli forfatterens oldemor.
Gjennom boka får vi følge Nesje og familien hans. Vi får et nøye innblikk i det harde livet i Norge på denne tida, og jeg som leser føler Nesjes bekymringer på kroppen. Selv om det er hardt arbeid fra morgen til kveld, er det ikke gitt at man har nok til å brødfø familien gjennom de harde vintrene.