Harens år

Harens År Omslag
Arto Paasilinna: Harens år. E-bok, 158 sider. Aschehoug, 2011.

Døra ble åpnet av en kvinne med unnselig utseende, og hun så litt forbauset ut da hun fikk se sin mann og en fremmed stå der med armene fulle av duftende planter. – Helvi, disse plantene tilhører denne mannen, og vi skal ha dem i klesskapet inntil han trenger dem.


Harens år har stått på leselista siden jeg leste Kollektivt selvmord i fjor, men den har blitt litt avglemt. Plutselig kom jeg på at jeg hadde den til gode, og nå har jeg endelig fått lest den. Boka kom egentlig ut i 1975, men den norske e-bok-versjonen jeg har lest er utgitt i 2011.

Journalist Vatanen er på vei til et oppdrag sammen med sin fotograf da de plutselig er uheldige og treffer en hareunge. Fotografen synes ikke det er verdt å stoppe for dette, og mener de bare skal kjøre videre, men Vatanen går ut av bilen for å sjekke. Han må gå et stykke inn i skogen for å finne igjen haren. Det er helt tydelig at haren har brukket benet, og Vatanen binder to kvister rundt det for å holde det stabilt. Fotografen irriterer seg over at Vatanen ikke svarer når han roper på ham, og velger å forlate Vatanen i skogen. Vatanen putter haren i lomma, og vandrer videre gjennom skogen. Dette er begynnelsen på et sterkt knyttet bånd mellom menneske og hare, og et helt fantastisk eventyr for begge to. Der og da bestemmer Vatanen seg for å legge journalistkarrieren på hylla, og reise rundt sammen med haren på lykke og fromme.

Fortsett å lese «Harens år»

Kollektivt selvmord

Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord. E-bok, 234 sider. Aschehoug, 2007.

Dessuten mente kvinnene at hvis de begikk kollektivt selvmord på dette tidspunktet, ville det bare resultere i et stort antall usedvanlig stygge lik. Aldeles groteske, hvis en så nærmere på heltene.


Helt ny forfatter igjen. Denne gangen er det boktips fra en kollega på jobb, som mente at Arto Paasilinna måtte være noe for meg.

Onni Rellonen har gått konkurs for fjerde gang, all romantikk er borte mellom han og kona, og på toppen av det hele skal sommerhuset nå ut på tvangsauksjon. Rellonen har ingenting igjen å leve for, og bestemmer seg for å ende det hele. Han tar med seg pistolen sin og går for å lete etter et passende sted å avslutte livet på. Han finner en gammel og slitt låve som han mener passer til dette formålet:


Onni Rellonen skrittet med isnende kaldt hjerte mot løa, en gammel og grå bygning som ikke lenger kunne brukes til annet enn å gjøre slutt på livet.

Fortsett å lese «Kollektivt selvmord»