Etter denne fasen tok selvtilliten min en uheldig 180-vending, og fortalte meg at jeg var helt utlært og til og med visste bedre enn alle andre. Dette var bare noen uker inn i min første jobb, så det var helt irrasjonelt. Jeg burde visst bedre, for jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg tok lappen. Den første tiden kjørte jeg i 40 km/t over alt, med en kontinuerlig hvilepuls på 110, før jeg plutselig en dag fikk det for meg at jeg var på nivå med en formel 1-sjåfør. Det endte med at jeg meiet ned en hel andefamilie på søndagstur.
Kona lånte bok på biblioteket, og satt i sofaen og lo høyt mens hun leste. Det vekket nysgjerrigheten min, jeg måtte jo se hva det var som var så utrolig festlig.
Hanne Sigbjørnsen aka Tegnehanne begynte som blogg. Den har jeg aldri lest, men jeg har sporadisk fått med meg det hun har skrevet for Aftenposten. Her skriver hun innlegg om forskjellige temaer, akkompagnert av relativt enkle tegninger. Disse enkle tegningene er det som gjør fenomenet Tegnehanne til det hun er. De illustrerer teksten på en helt spesiell måte, og gjør at jeg forflytter meg inn i forfatterens hode.