Stikkord: Forfatter: Jussi Adler-Olsen

Da sa Joan noe med litt sterkere stemme enn før, kanskje bedøvelsen hans var i ferd med å forta seg. Assad bøyde seg ned og ba ham gjenta det.
«Hva het hun?»
«Hva het hvem, Joan?»
«Offer tjueen sytten?»
Den hardt prøvede mannen ble inderlig i blikket. Spørsmålet hang fortsatt i den åpne munnen hans, og Assad stirret på den. Så lukket han øynene et sekund og trakk pusten dypt.
«Hun betydde mye for deg også, Joan, gjorde hun ikke?»
«Ja, det ble slik.»
«Hun het Lely.»

---

Den åttende boka om Carl Mørck og Assad i Avdeling Q er endelig her. Jeg har ventet på denne siden 2017, og får avsluttet et ganske traurig leseår med ei bok jeg har gledet meg til.

Helt siden den første boka om Carl Mørck, har Assads fortid ligget og lurt. Det er helt tydelig at denne mannen fra Syria er noe mer enn bare en helt alminnelig mann med vaskejobb på politistasjonen. I Offer 2127 får vi endelig et ordentlig innblikk i bakgrunnshistorien hans.

Joan Aiguader er en spansk journalist som befinner seg så langt ned det er mulig å komme. Ingen penger, regninger som hoper seg opp og avslag på alle artiklene han har sendt inn som freelancer. Når vi møter ham sitter han på en kafé med planer om å løpe ut i sjøen og drukne seg så snart han har drukket opp kaffen (som han uansett ikke kan betale). Men før han får gjort alvor av saken, blir han oppmerksom på et tv-team som dekker flyktningkrisen i midtøsten. Aiguader bestemmer seg for å skrive om saken. Han stjeler penger hos ekskjæresten og reiser ned til Kypros for å skrive om kvinnen som ble det 2117. drukningsofferet i flyktningstrømmen. Det viser seg imidlertid at denne kvinnen ikke druknet. Plutselig befinner Joan Aiguader seg midt i planleggingen av en stor terroraksjon i Tyskland. Lederen for terrorgruppen viser seg å ha en personlig vendetta mot Assad (som egentlig ikke heter Assad), og det hele ender med at Assad og Carl må reise ned til Tyskland for å bistå etterretningstjenesten der.

Hun hadde forbrutt seg mot Guds og menneskets strengeste lover og tatt liv, og likevel hadde hun aldri hatt det bedre enn i dette vidunderlige øyeblikket da Michelle Hansens gispende ansikt forsvant inn under bilen med en kraft som knuste kroppen hennes og slengte bilen en halvmeter opp i været.

---

Bøker i samme serie kan fort bli kjedelig. Bok nummer fire og fem i serien om Carl Mørck og Avdeling Q ble litt ensformige, men i bok seks og sju har det virkelig tatt seg opp igjen, og Selfies er etter min mening den aller beste i serien så langt.

Denne gangen er det ikke mindre enn fem drap som på ulike måter vikles inn i hverandre. Det er selvsagt opp til Avdeling Q å løse alle sammen, og å samle trådene og finne ut hvordan det hele henger i hop.

I motsetning til de forrige bøkene i serien, er det denne gangen ikke store hemmelighetskremmerier rundt hvem morderen er. Etter hendelsene i forrige bok, er Rose helt utenfor, og det er hennes psykiske lidelser som egentlig er drivkraften i historien.

Assad nikket. «Der jeg kommer fra, de sier at når ingenting hjelper, man rir kamelen på den femte måten.» Carl ristet på hodet. Han var ikke sikker på om han ville høre hva den femte ridemåten gikk ut på, eller de fire første for den saks skyld.

---

Endelig er det duket for ny bok i Jussi Adler-Olsens serie om Avdeling Q. Etter forrige bok i serien kjente jeg at jeg var litt lei. Sånn blir det vel fort med krim-serier? Men etter noen måneder pause føles det kjempegodt å igjen løse krimgåter sammen med Carl Mørck og hans partner Hafez El-Assad, hvis kamelmetaforer er minst like underholdene som tidligere.

Carl Mørck blir vekket fra en av sine sedvanlige formiddagslurer av en telefon fra en politimann fra Bornholm. Han kan by på en uavklart sak til Avdeling Q, noe Carl ikke er kjempelysten på. Dagen etter tar politimannen selvmord på sin egen avslutningsfest. Når Carl får denne nyheten, føler han et slags ansvar, og tar saken allikevel.

Saken viser seg å være en «hit and run» som politimannen fra Bornholm har brukt halve sitt yrkesaktive liv på å ikke løse. Etterforskningen fører Avdeling Q til en skole på Bornholm via et hippie-kollektiv og til slutt til et sektlignende miljø på Naturabsorpsjonsakademiet på Öland.

Gjennom boka får vi, i elementær krim-stil, kjennskap til flere personer med kjennskap til offeret som kan vise seg å være morderen. Etterhvert som vi nærmer oss løsningen på gåten går det ganske hardt for seg får politiheltene våre, men heldigvis [spoiler alert] går det bra til slutt. Dette er bok nr. sju i serien om Avdeling Q. Det betyr selvsagt at jeg vet hva jeg får. Jeg forventer slappe kommentarer fra Carl Mørck og kamelhistorier fra Assad. Det er disse elementene som driver serien, men det er også disse elementene som kan finne på å gjøre bøkene en smule ensformig.

Så dukket det opp et lurt glimt i øynene hans. En kamelhistorie var på vei, Carl kjente lusa på gangen. «Du må huske på historien om kamelen som trodde den var en struts, men fikk sand i øynene da den ble forskrekket og stakk hodet ned i den.» Carl ristet på hodet. Hvis man la sammen alle de kamelene og dromedarene som Assad i tidens løp hadde belemret ham med, ville ikke Sahara vært stor nok.

---

Det merkes at hverdagen er i gang igjen, og at det er mye å gjøre i starten av et nytt skoleår. Dette er den boka jeg har brukt lengst tid på siden jeg startet dette bokblogg-prosjektet i begynnelsen av mai i år. Det kan også ha noe med å gjøre at Marco-effekten er ei bok som, etter min mening, har en veldig treg start, men først og fremst handler det nok om at lesing har blitt nedprioritert til fordel for skriving av årsplaner og planlegging av skoleåret. Dessuten har jeg jo vært flink og lest faglitteraturen som er pensum på studiet mitt.

Marco-effekten er den femte boken i Jussi Adler-Olsens serie om visepolitikommisær Carl Mørck og de to side-kickene Hafez El-Assad og Rose Knudsen. Sammen driver de Avdeling Q, den fortsatt ganske nyopprettede avdelingen for «foreldede saker av særlig alvorlig karakter».

Denne gangen etterforsker Carl Mørck forsvinningen av William Stark, en embetsmann som har ansvaret for danske bistandsmidler til små og store hjelpeprosjekter i flere av Afrikas u-land. Samtidig følger vi Marco, en femtenåring som har rømt fra sin onkel Zola og rom-klanen hans etter at de truet med å gjøre ham til krøpling for å øke tigge-inntektene sine.

Som seg hør og bør, vikles disse sakene selvsagt inn i hverandre. Marco forsøker å starte et nytt og ærlig liv, utenfor sin onkels organiserte kriminalitet. Det er lettere sagt enn gjort når hele det kriminelle nettverket til onkel Zola leter etter ham. Som om ikke det var nok, sitter også Marco på informasjon om leiemordet som ble begått mot William Stark. Dermed har han plutselig et helt annet kriminelt nettverk bestående av korrupte stats-ansatte og like korrupte banksjefer etter seg.

Som sagt, er dette den femte boka om Avdeling Q. Vi har nå blitt godt kjent med visepolitikommisæren, og hans underfundige medhjelper Assad. Som tidligere, serverer Assad kamel-analogier og -metaforer på løpende bånd. Men fortsatt er det skuffende lite vi egentlig vet om denne mystiske personen fra Midtøsten. I løpet av boken får vi noen hint om at han kjenner konstituert politisjef fra et irakisk fengsel under Saddam Husseins regime, men hele mannen er fortsatt et stort mysterium.

Inne i denne mørke kjempeboksen hadde han alt det som bare hans egne meningsfeller hadde noe med. Fryseren med de ulovlig aborterte menneskefostrene og kartotekskapene, medlemslistene, laptopen han brukte på konferansene, foruten de gamle notatene fra farens tid, som hele virksomheten deres bygde på.

---

Enda mer krim fra Jussi Adler-Olsen. Er jeg hekta?

I den fjerde boka om Avdeling Q og Carl Mørck handler det om et knippe forsvinningssaker fra slutten av 80-tallet. Det viser seg fort at en snart 90 år gammel lege som også er mannen bak et nytt og radikalt politisk parti har mer enn én finger med i spillet. Eller har han egentlig det? Som vanlig må Carl Mørck og Assad avdekke bit etter bit av puslespillet. Og som vanlig ender saken med et (nesten) dødelig utfall.

Jeg må presisere at det ikke er negativt ment at ting er som vanlig. Det er jo dette som er krim, og det er jo dette jeg elsker med bøkene til Adler-Olsen. I tillegg til saken om forsvinningene får vi også innblikk i et par andre saker. Utfallene etter skyteepisoden på Amager (som vi ble kjent med allerede i første bok) vil ingen ende ta. Nå viser det seg at Carl Mørcks fingeravtrykk blir funnet på steder de absolutt ikke bør bli funnet hvis man vil virke uskyldig. Vi får også møte Carl Mørcks fetter Ronny som påstår at Carl Mørck har vært med på å drepe sin egen onkel da han var 17 år gammel. Disse sidesakene som vi får avslørt litt etter litt av har også vært en viktig del av Adler-Olsens bøker.

En annen fremdriver i bøkene er mysteriet om Carl Mørcks assistent, Hafez el-Assad. Etter fjerde bok i serien vet vi fortsatt forbløffende lite om den stort sett alltid smilende syreren. Bare at han kan gå fra å være snill som et lam til å bli dødsfarlig i løpet av noen sekunder. Og at han kjenner til viktige personer i den litauiske mafiaen. Av og til kommer det noen få opplysninger om Assad. Jeg blir kjempeirritert, samtidig som jeg bare vil lese mer og mer for å finne ut mer om denne mystiske personen.

«Hjelperen din og Samir Ghazi har vært i slåsskamp på stasjonen her nå nettopp. Hadde vi ikke vært politiet, måtte vi ha ringt 112. Kan du vennligst innfinne deg her så fort som mulig og fjerne den lille satans gnomen.»

---

Som om det ikke var nok med å være flink til å prioritere å lese bøker, hadde jeg også planer om å utvide horisonten både når det gjelder forfattere og sjangre. Jeg har fortsatt planer om det, selv om det foreløpig bare er to forfattere (og to sjangre) som er representer på denne bloggen.

Det er jo fort gjort å bli litt hekta når det som leses er skikkelig spennende. Derfor dras jeg fort tilbake til Jussi Adler-Olsen og hans krimfortellinger med Carl Mørck og Hafez el-Assad.

En flaskepost skrevet i blod, blir funnet av en fisker utenfor Skottland. Britiske ekspertene mener at det lille de klarer å tyde av språket må være dansk, og brevet havner derfor i Avdeling Qs kontorer.

Carl Mørck og Assad setter i gang med å løse saken. De samler spor etter spor og avdekker puslespillet bit for bit. Til slutt, når de siste brikkene er på plass, kommer de til unnsetning i såkalt grevens tid. Uten en stor spoiler alert, kan jeg avsløre at det går bra til slutt. Jeg hadde heller ikke ventet noe annet, dette er helt ordinær krim.

Kriminalassistent-assistent! Gud bedre! Det var til å få magesår av. «Det ville nok være mer korrekt hvis du kalte deg visekriminalkommissærassistent, eller enda bedre visepolitikommissærassistent. Men vil du absolutt bruke den tittelen, så gjerne for meg. Bare du sier det ekstremt tydelig, forstår du det?

---

Bok nummer to i serien om Carl Mørck er bedre enn forgjengeren på alle måter! Jussi Adler-Olsen skriver en historie som er mer spennende, med en enda mer gretten Carl Mørck og en enda morsommere og, om mulig, enda mer bedagelig, Assad.

En dag ligger det en konvolutt med detaljer om et allerede oppklart drap på Carl Mørcks kontor. Mannen som sitter fengslet har selv tilstått drapet. Allikevel mener Carl at det er noe som skurrer, og etter hvert som han og Assad setter i gang med å sjekke gamle spor på nytt, finner de at teamet som etterforsket saken den gangen manglet flere viktige detaljer i rapportene sine.

De finner raskt ut at denne ene drapssaken henger tett sammen med lignende drap og overfall fra samme tid, og mistanker faller fort mot en gruppe velstående samfunnstopper som var elever ved en kostskole den gitte tiden. Selv om det ikke er gitt nøyaktig hvem som er morderen fra første stund, skjønner man i alle fall fort at det dreier seg om denne gruppen personer.

Det er nok av tid, minst tyve år til pensjonen, tenkte han og la et par edderkoppkabaler til.

---

Kona mente at det var på tide at jeg utvidet horisonten når det gjelder skandinavisk krim. «Det er faktisk flere forfattere enn Jo Nesbø som kan skrive om slitne politietterforskere med ustabile kjærlighetsforhold og stadige trusler om å miste jobben,» sa hun. Jeg fikk beskjed om å innvie det nye lesebrettet med første bok i serien om Avdeling Q, skrevet av danske Jussi Adler-Olsen.

Carl Mørck er politimannen som kommer tilbake på jobb fra en sykemelding etter en skyteepisode som drepte en kollega og lammet en annen. Deprimert, og egentlig uten et ønske om å yte en særlig god jobb, blir Mørck plassert i kjelleren i den nyopprettede Avdeling Q. Her går jobben ut på å lese gjennom gamle, uoppklarte saker, uten at drapssjefen har veldig store forhåpninger om at det skal komme frem noe nytt av den grunn.

Her tar selvsagt drapssjefen grundig feil. Mørck setter, noe motvillig, i gang med å etterforske en sak om en politiker som forsvant sporløst for noen år siden. Godt hjulpet av sin assistent, Assad, får Carl etter hvert motivasjonen tilbake og løser, som seg hør og bør saken til slutt.