‘What’s your name?’
‘Pilot Officer Dahl, sir.’
‘Very well, Dahl,’ he said, weighing the package up and down in one hand. ‘This is on no account to fall into enemy hands. Guard it with your life. Do I make myself clear?’
‘Yes, sir,’ I said, feeling important.
Roald Dahls Going Solo har stått på lista ei stund nå. Da jeg var liten, var Dahls selvbiografi, Gutt, en av mine favorittbøker. Jeg leste den gang på gang og elsket den hver eneste gang. Roald Dahl forteller om sin oppvekst på diverse engelske kostskoler, om tull og fanteri som han og kompisene fant på, men også om mer alvorlige opplevelser. Det skal visstnok være helt sant, alt som står der.
Going Solo er en direkte oppfølger av Gutt. Her forteller Roald Dahl om da han var ansatt i Shell og jobbet i Øst-Afrika, og om sin tid som pilot i RAF under andre verdenskrig.
Denne boka er ei mer «voksen» bok enn de klassiske barnebøkene til Roald Dahl. Det er krig, og det er spis eller bli spist. På mange måter er den første delen av boka vel så interessant som krigsdelen. Her forteller Roald Dahl om jobben sin i Shell, og hvordan han, som ung engelskmann, opplevde kulturen i Tanzania, som den gang var en britisk koloni. Spenningsnivået stiger når forfatteren skildrer månedene rett før krigen bryter ut, og topper seg når Roald Dahl må lede en gruppe afrikanske soldater for å anholde tyskerne som oppholdt seg i Dar-es-Salaam.